Erkenordisk tegneseriemagi

«Kråkesøstrene» er bok 3 i Malin Falchs tegneseriesaga «Nordlys». Historien fortsetter der bok 2 slapp, og jeg tipper at det ikke er rent få unge hoder der ute som ivrig har ventet på denne.

Og jeg kan allerede fastslå, for dem som måtte engste seg, at dette ikke er den siste. Det er bra, for i dette universet er det mange solide strenger å spille på.

Historien fortsetter der bok 2 slapp, så denne gir nok mest mening hvis man har de første to innabords. De obligatoriske Nordlys-komponentene er selvfølgelig på plass: Vikinger, troll, ulver, bjørner, skjærer, sjøormer, skog, fjell, daler. Kort sagt: alle piler som peker mot det mytiske nord.

Vi følger heltinnen Sonja videre på vei gjennom den magiske Jotundalen, i følge med den mystiske fjelljenta Lotta, og den stødige bjørnekompisen Bjørnar. Det er mange løse tråder som skal knyttes, blant annet er Nordlys-helten Espen sporløst forsvunnet.

Ugler i mosen

Vi møter også en skare med nye karakterer i denne boka.

Sonja og de to andre ender opp hos fjellfolket – som gir noen ganske så sterke assosiasjoner til samefolket. En solid bolk av historien utspiller seg i fjellfolkets boble som er skjult for resten av dalen. Jeg kan ikke helt motstå å sammenligne med storfilmen Frost 2, hvor det også oppdages et urfolk som lever bak et usynlig slør. Men det gjør egentlig ingenting.

Sagnet om de tre søstrene, som avslører det skumle Oraklets sanne identitet, er spennende og sterk nok i seg selv. I kjernen av historien ligger den nagende tvilen om hvem som er gode, hvem som er onde, hva som er sant, og hva som er løgn.

Mangler brodd

Det tar litt tid før «Kråkesøstrene» kommer opp i puls, og det er jevnt over litt mindre action enn i de foregående. Tempoet bremses av en god del dialog som føles klisjefylt og litt tvungen, hvor forholdene karakterene imellom blir sementert på litt overtydelig vis.

Sonja kan vel også sies å være en smule endimensjonal (det er jo ikke akkurat slik at barnelitteraturen trenger enda en søt, pen, snill, modig jente med langt lyst hår), og det er lite troverdig at hun først nå i bok 3 – og bare som respons på et direkte spørsmål – tenker over at foreldrene kanskje savner henne der hjemme.

Tegningene gir dybde

Men likevel blir jeg revet med. Jeg gjør det. Og det vil jeg først og fremst takke tegningene for.

Som seg hør og bør i en tegneserie forteller nemlig tegningene mye mer enn selve ordene. Særdeles vakre naturlandskap, drømmende og stemningsfulle farger, ekspressive ansikter. Alt dette gir historien dybde og sjel. Enkelte av stillbildene mellom kapitler er så fint laget at de er direkte rørende.

Det er rett og slett en verden man har lyst til å være i, og det i seg selv er et tegn på at Falch har gjort noe riktig.

Gir mulighet for alle

Selv om denne sagaen ikke er det mest etnisk inkluderende man kommer over, med all dens særnorske tematikk og karakterer, så tenker jeg at den er inkluderende på annet vis: Den bidrar nemlig til at barn som synes lesing er tungt, får muligheten til å lese kvalitetslitteratur og å leve seg inn i en verden som er helt ulik den vi lever i.

Dette heier jeg på.

Så tweensa er vel med meg når jeg sier: Mer av dette, takk!

Anbefalt videre lesing: