Når spionromanen er god

• TITTEL: Ulvefellen
• FORFATTER: Aslak Nore
• FORLAG: Aschehoug

Mot slutten av andre verdenskrig rettet tyskerne et nytt og uhyre farlig våpen mot de allierte – aller først mot London. Det dreide som verdens første ballistiske missil, enklere sagt; en rakett raskere enn lyden – forsynt med en dødelig sprengladning i nesen. Bak sto blant andre Werhner von Braun, vitenskapsmannen som etter krigen overga seg og sine kunnskaper til amerikanerne.

Norsk helt avslører

Med spionthrilleren «Ulvefellen» har Aslak Nore skrevet sin versjon av historien om hvordan V2-raketten ble til og hvordan de allierte fikk hull på planene før det var for sent. Resultatet er en velskrevet, spennende og historisk roman som kan måle seg med det meste i sjangeren.

Bokens helt er den unge, norske seileren Henry Storm, sølvmedaljevinner i Berlin-OL, 1936. Han kommer fra en svært tyskvennlig bakgrunn, har bodd mye i landet og trekkes mot nasjonalsosialismen og kampen mot bolsjevismen i årene før krigen. Storm er også en spenningssøker, han verver seg til SS og Østfronten. De redslene han blir vitne til der får ham til å se nazismen for det den er. I 1942, vel hjemme i Oslo forsøker han å kontakte motstandsbevegelsen med opplysninger han har fanget opp om et nytt våpen tyskerne utvikler.

Driv i velprøvd sjanger

Aslak Nore er en svært effektiv forteller. «Ulvefellen» har et sterkt og velregissert driv, der boken feier høyt og lavt gjennom et okkupert Oslo, tar leseren med til Berlin, til London, til Peenemünde på Østersjøkysten, der rakettene ble utviklet.

Den historiske thrilleren er en velprøvd sjanger som har bidratt med alt fra glitrende romaner fulle av innsikt til lurvete spekulasjonsobjekter. Det falt meg inn å tenke en litt skeptisk tanke, da jeg så og hørte om «Ulvefellen»; at Nore ikke er redd for å legge lista høyt. Tanken er grei nok. Poenget er at lista ligger aldeles stille og uberørt etter at 350 sider er unnagjort.

Fin karaktertegning

Det skyldes til dels et drivende språk og gode fortellergrep, men også fulltegnede karakterer som alle må leve og virke med de forutsetningene og farene som krigstidene byr dem. Henry Storm er et godt eksempel på en som på ingen måte er entydig i helterollen. At hans viktigste motstander underveis viser seg å være Werner Sorge, en annen seiler og rivalen han tapte for i OL, er kanskje litt søkt, men tjener fortellingen på utmerket vis.

En bok som denne er ikke komplett uten kjærlighet og svik. Også det er fint gjort, det beste eksempelet er den personifiserte ulvefellen, en vakker, polsk dobbeltagent som ikke har andre valg enn å angi, skal hun komme igjennom det hele og redde det som betyr mest.

Historisk vann

Aslak Nore skriver i en merknad at han har lagt stor vekt på at boken hans skal holde militærhistorisk og storpolitisk vann. Så vidt jeg kan bedømme har han lykkes svært godt med dette også. Noe som også gir boken tilgang til det alvor som temaet krever.

Slik er det med de beste bøkene i spionthrillernes verden – gjennomarbeidet research, vitenskapelig og historisk-politisk innsikt er deres adelsmerke. Slik også med «Ulvefellen».

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» av Rune Christiansen: Langsomt, langsomt utforsker Rune Christiansen menneskelivet. Med åpen nysgjerrighet og fin musikalitet gjør han det trivielle sublimt.

«Over fjellet» av Hanne Ørstavik: Det er både fascinerande og utmattande å dra på tur med romanpersonane til Hanne Ørstavik. Denne gongen er det mest det siste. Eg er rett nok aldri i tvil om at Irmas ytre og indre reise er nødvendig for henne, men for eigen del synst eg at eg har gått denne ruta før.

«Tankespinn» av Kari Stai: Jakob og Neikob-forfatter Kari Stai treffer blink også når hun lager bok for litt større barn. Forbudte følelser er med fremdeles.