Dagmar Hagen smiler i den restaurerte nasjonalparken på Hjerkinn

Norsk natur forsvinner – Dagmar gjorde en slagmark om til en nasjonal­park

Arrene etter nesten 100 år med liksomkrig er i ferd med å bli visket ut. Stridsvogner og miner har gitt plass til moskus og vier.

CO₂ i atmosfæren
422,8 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

– Folk ser ikke for seg hvordan det var her før, forklarer Dagmar mens bilen trenger inn et hav av vier, lyng og gress.

Det er egentlig noen år siden hun var ferdig med arbeidet på Hjerkinn. I nesten 30 år saumfarte hun høyfjellsplatået. Nå er hun tilbake.

På slagmarken som har blitt nasjonalpark, ligger det noen svar for hvordan andre kan lykkes med liknende prosjekt. Gjenveksten må dokumenteres.

Særlig når dette er et av forsvinnende få store naturrestaurerings­prosjekter i Norge og i verden.

Dagmar Hagen viser det som tidligere var en vei, med et historisk bilde. Nå går området i ett med omgivelsene.

– Naturen gir oss så veldig mye tilbake

Norge består for det meste av skog, myr, fjell og isbre. Bebygde områder, der mennesker bor, utgjør kun 2 prosent av arealet.

Det kan vi være glade for av mange årsaker, mener Dagmar Hagen, som er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– Naturen gir oss så veldig mye tilbake. Vi får noe langt utover det estetiske, sier naturforskeren, og begynner å ramse opp i høyt tempo:

– Rensing av vann, pollinerende insekter, karbonfangst, regulering av klima, flomvern, matressurser, mental helse ...

Dagmar Hagen smiler

For noen som har viet hele livet sitt til nettopp natur, virker spørsmålet om hva naturen gir oss nærmest absurd. Naturen er livnærende, den er beskyttende, og identitetsskapende.

Allikevel, forsvinner den litt og litt.

– Vi må bli mer gjerrige. Vi må stoppe tapet av natur, sier Dagmar.

Omtrent 70 kvadratkilometer urørt natur blir fjernet hvert år, til fordel for boliger, hytter, næringsbygg, veier, kraftlinjer og grustak. Det viser tall fra Miljødirektoratet.

Inngrepsfri natur i Norge i 2023

Villmarkspreget natur i Norge i 2023 markert i mørkegrønt, med inngrepsfrie arealer i lysegrønt.

Grafikk: Miljødirektoratet

Særlig den andelen som utgjør inngrepsfri natur blir stadig mindre. Nå utgjør de kun 44 prosent av landet vårt.

Villmarkspreget natur, der det er minst fem kilometer til nærmeste store naturinngrep, er utgjør bare 11,5 prosent. Disse arealene utgjorde på starten av 1900-tallet over halvparten av landet.

Fra 2020 til 2030 er det FNs tiår for naturrestaurering, og Norge har ambisjoner.

Regjeringen vil følge opp målet fra naturavtalen om å verne 30 prosent av all natur innen 2030, og restaurere 30 prosent av ødelagt natur innen samme frist.

Vegetasjon og sopp på Hjerkinn

Arbeidet med å følge opp det globale målet i den nye naturavtalen har begynt. Siden 2015 har vi blant annet restaurert mer enn 140 myrer og nesten 400 kilometer grøfter er tettet, sier den nye klima- og miljøministeren Andreas Bjelland Eriksen (Ap).

Vi vet hva som må gjøres, men allikevel gjør vi det ikke nok, mener Dagmar.

– Jeg blir frustrert når jeg ser hvor mye natur som blir rasert i forhold til de småflekkene vi reparerer, sukker hun

For vi kan gi noe tilbake. Det har Dagmar Hagen bevist.

Dagmar Hagen lener seg over en blomst med en brødskive hengende fra munnen mens hun tar et bilde med mobiltelefonen.

Livet viet vier

Dagmar stopper bussjåføren på vei inn mot turisthytta Snøheim ved bommen og utveksler noen ord.

– De fleste av dem kjenner meg godt nå, sier Dagmar.

Forskeren er en av de eneste som har lov til å kjøre inn i denne delen av Dovrefjell, for naturen skal være mest mulig upåvirket av mennesker og bildur.

Sauer og moskuser på Hjerkinn

Hun har ikke telling på hvor mange ganger hun har vært på Hjerkinn. Engasjementet hennes satte først røtter på 1990-tallet, da hun som ung masterstudent forsket på bærekraftig drift av det høymilitære området.

Hun fører bilen forbi en haug med levende, brune kampesteiner.

Moskusene har vært herrene på Hjerkinn siden 2020. Da pakket Forsvaret for godt sammen sakene sine og dro til Rena.

I tillegg er villrein og fjellrev blant artene som trives på Dovrefjell.

En soldat på Hjerkinn i et historisk bilde og en rusten tomhylse
Foto: NINA/Forsvaret/ Philippe Bédos Ulvin / NRK

– Det var et stort veinettverk, store skyteanlegg med lange volder, løpebaner for stridsvogn, og deponiområder med grusmasser, sier Dagmar og peker mot områder som nå er nærmest uatskillelige fra resten av landskapet.

I nesten 100 år var Hjerkinn et skytefelt. For å rense området for ammunisjon ble det gått manngard og ryddet miner i 14 år.

– Alt mulig rart foregikk her, og gjennom den kalde krigen var det full guffe, forteller Dagmar.

Oppdraget med å gi området tilbake til naturen ble utført for og med tidligere eier Forsvarsbygg, men få har vært så involvert som Dagmar.

De gamle skytevoldene for stridsvogner er fremdeles synlige, men i ferd med å bli en del av landskapet.

Nå gjør naturen tilsynelatende jobben sin. Dagmar og Nina anslår at området på sikt vil lagre 54 500 tonn karbon. Det tilsvarer de årlige utslippene fra 1100 norske husholdninger.

Det føles godt å dokumentere hvor effektive tiårene hun har lagt ned på platået har vært.

– Det har vært en unik mulighet å både ha det konkrete prosjektet og kunne forske parallelt. Det er litt symbolsk at akkurat idet vi var ferdige så kom FN med sitt tiår for naturrestaurering, sier Dagmar.

Hun tror eksemplene fra Hjerkinn kan hjelpe andre liknende prosjekter med å lykkes.

– Hvis vi ikke har store prosjekter som viser at naturrestaurering fungerer, så har vi jo ikke sjans i havet, sier Dagmar.

Dagmar vasser gjennom en bekk, tre sauer skimtes på en vei langt unna med fjellene i bakgrunnen

Hun skal møte to britiske biologer som befinner seg lenger inn i fjellheimen, Neil og Ellie. De vil gjerne se om det er mulig med liknende prosjekter i de skotske fjellene, der naturen har mange likhetstrekk med Hjerkinn.

Men nå er alle veiene utenom én borte. Så for å finne Neil og Ellie, må Dagmar la bilen stå og tråkle seg gjennom terrenget på egen hånd. Heldigvis har det finurlige fjellværet slått om.

– Ah, så ble det sol også. Det her er en av de beste delene av jobben, smiler forskeren, glad for å kunne ta føttene i bruk.

Broene over de brusende bekkene er også sprengt vekk. Skoene går av, og Dagmar fosser seg gjennom.

Turer gjennom villmarken er mer enn bare jobb. I sommer gikk hun og noen venninner nesten 90 kilometer på 24 timer, bare for å se hvor langt de klarte å gå.

– Folk rundt meg har skjønt at jeg ikke får gått det fra meg. Hver helg er det ut på tur, sier hun.

En hånd plukker pollen fra en vierplante

Nå gleder Dagmar seg til å se hvordan det står til med den store «HFK-sletta», det som før var en lekeplass for stridsvogner.

Har plantene funnet seg til rette? Har noen nye arter dukket opp? Har grus blitt til gress?

– Det er ikke sikkert vi noen gang får et så langvarig prosjekt igjen, så jeg føler meg forpliktet til å få publisert og formidlet alt. Vi må få det maksimale ut av det vi har lært, sier biologen, bestemt.

Dagmar, Neil og Ellie diskuterer

Slagmarkens grøde

Neil Cowie og Ellie Dimambro-Denson kneler foran den majestetiske fjellheimen. Ansiktene er centimeter fra bakken, fingrene fulle av jord. Biologene studerer hver minste plante på en tilfeldig utvalgt flik av den enorme sletten.

På bare noen minutter summer en humle, en frosk hopper, og to ravner flakser forbi.

Møysommelig noterer de detaljene. For felles forståelse brukes de latinske navnene på arter som grønnvier, polarvier og småvier. Nede på bakken er de gryende mangfoldet overtydelig.

Ellie studerer en bit med jord, med en målestokk hengende over skulderen.

Slagmarken er i ferd med å gjenerobres.

Det blir flere og større planter, og dyrene tar seg mer og mer til rette, viser bakkegranskingen.

Neil ser oppslukt på en plante han ikke helt kjenner igjen.

– Jeg tror det er en salix phylicifolia, men den har utrolig mange rakler. Hmm ...

– Jaa, og se på denne. Kan det være noe rart fra gartneriet? foreslår Ellie, fascinert.

En hånd noterer detaljer om omgivelsene på et ark inne i en regntett mappe, en frosk hopper gjennom et steinete og jordrikt strekk

– Helningen og nærheten til fjellet gjør at jorden blir rikere, så det er en del variasjoner her i forhold til andre steder, forklarer Dagmar.

De to britene skulle gjerne ønske at liknende store prosjekter kunne gjennomføres hos dem også.

– Det er mye å lære her, sier Ellie.

For å få det hele til, fikk Dagmar hjelp av en gjeng med gravemaskinførere, som måtte lære å gjøre jobben sin i revers.

I stedet for å planere og lage rette kanter, måtte de plutselig skape ruglete og ujevnt terreng.

– Det var noe av det artigste med hele prosjektet. Gravemaskinførerne var litt skeptiske i starten, men de er jo «doers», så vi jobbet mye med å finne ut av hvordan vi skulle gjøre dette, sier forskeren.

Neil Cowie tar av seg skoene for å krysse en bekk på Hjerkinn

For noen gikk det til og med på arbeidsstoltheten løs, husker hun:

– Jeg møtte han ene ved bommen en gang, og han sa «Ja, det ser faen ikke ut». Så kjørte vi inn, og der var det akkurat som bestilt. Karen hadde skjønt hele greia, men syntes det var kjempevondt. Men han hadde laget det sånn at vegetasjonen kunne etablere seg.

Nå håper Dagmar å få brukt all lærdommen fra den prosessen. Men hun føler at det er en kamp i oppoverbakke.

«51 prosent sweetheart, 49 prosent bitch – don't push it»

– For å være helt ærlig så tror jeg ikke det er realistisk at vi når målet om 30 prosent innen 2030. Ikke med dagens kurs, erkjenner Dagmar.

Dagmar prater med bussjåføren ved bommen på vei inn mot nasjonalparken

På pulten hjemme har hun et geriljabroderi med mottoet «51 prosent sweetheart, 49 prosent bitch – don't push it» stående.

– Innimellom blir jeg skitfrustrert, sier hun.

Etter to kolossale og vellykkede prosjekter på Hjerkinn og nå senest på Sveagruven på Svalbard, går det fortsatt i feil retning.

– Vi trenger en snuoperasjon, der vi reparerer i stedet for ødelegger natur. Det handler om både integrasjon og oppskalering. Det vil si at holdningene i samfunnet generelt må endre seg, så vi kan samarbeide tett mellom ulike roller og grupper. Så kan vi gå fra små forsøksflater til store landskapsaktiviteter.

Hun håper på større ambisjoner, en nasjonal strategi for naturrestaurering.

– Nå har vi hatt en sommer med ekstremvær som viser veldig tydelig at det er en sammenheng mellom natur og klima. Vi må stoppe tapet av natur, sier Dagmar, idet dagen går mot sin slutt på Hjerkinn.

Dagmar Hagen viser en sjelden blomst med fargerike strikkehansker.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen lover fremgang innen kort tid.

Regjeringen har foreslått å opprette en ny tilskuddsordning for naturrestaurering i statsbudsjettet for 2024, sier han, og understreker at mye har blitt gjort allerede, med nasjonal planer for restaurering av vassdrag og våtmark.

Det kommer nå en stortingsmelding som skal vise hvordan Norge skal følge opp de globale målene nedfelt i naturavtalen.

Bjelland Eriksen tror arbeidet på Hjerkinn blir en viktig erfaring i den prosessen.

Det viser at det er mulig å gjennomføre naturrestaurering i stor skala og er et godt eksempel på samarbeid på tvers av sektorer, sier den nybakte ministeren.

Dagmar Hagen på vei hjem for dagen gjennom våtmark

I en tidligere versjon av denne saken sto det at «Regjeringen har satt målet om å verne 30 prosent av all natur innen 2030, og restaurere 30 prosent av ødelagt natur innen samme frist.» Det riktige er at regjeringen vil følge opp dette målet som verdens land ble enige om i naturavtalen fra 2022.