Mysteriet om de to varme gradene

PARIS (NRK): Noen vil trampe det ned i grusen, andre løfte det opp i skyene og heie. På klimatoppmøtet i Paris er togradersmålet på alles lepper og alle har en mening om det.

Men hva er egentlig togradersmålet? Hvem fikk ideen? Og hvordan kan noe så omstridt og alvorlig også bli kåret til en suksess?

Vi tok togradersmålet med på en reise jorden rundt, for å finne svar.

Fødelandet Tyskland

Den nedlagte flyplassen Le Bourget utenfor Paris er bygget om til en miniutgave av jordkloden. Det er klimatoppmøte og alle verdens land har fått sitt område å boltre seg på. Dermed kan du gå fra Kina, via India og Norge til USA på under to minutter.

Det er en samlet verden som møter deg. Ikke bare rent fysisk, men også fordi alle er opptatt av det samme: Togradersmålet. Klarer verden å unngå en oppvarming på mer enn to grader?

I «Tyskland» har de prydet veggene med heiarop: «Under to grader, sammen kan vi klare det».

Tyskerne er optimister selv om flere klimaforskere mener togradersmålet er dødt og at verden er på vei mot en oppvarming på langt mer enn to grader. Som hjemland for togradersmålet er Tyskland nærmest forpliktet til å beholde troen.

Unnfangelsen skjedde i 1994 da daværende miljøvernminister Angela Merkel ville vite hvor grensen for global oppvarming gikk. Hvor mye varmere kunne det bli uten at verden ble satt på hodet?

Han som skulle svare het Hans Joachim Schellnhuber, professor i fysikk og den gang leder for det anerkjente Potsdaminstituttet. Etter å ha diskutert med sine medarbeidere kom konklusjonen: Verden kunne tåle en oppvarming på to grader, sammenlignet med førindustriell tid.

Lite visste Schellnhuber om hvilket mektig barn han i samme øyeblikk ble far til.

Tallet to var ikke tilfeldig. Den forrige mellomistiden, for over hundre tusen år siden, var den varmeste perioden mennesket noensinne hadde levd i. Da var verden to grader varmere. Dette ble avgjørende, sier Schellnhuber til avisen Spiegel.

– Det var best å ikke unnvike fra det menneskeheten allerede hadde erfart. Ellers ville vi bevege oss ut i ukjent landskap.

De to gradene utgjør et omtrentlig vippepunkt for når oppvarmingen virkelig blir farlig. Blir det varmere enn dette kan havet stige faretruende mye, tørken bre om seg og verden få stadig flere dødelige hetebølger. Mange arter vil stå i fare for å bli utryddet. Kort fortalt: To grader er en grense man ikke ønsker å passere.

På den tyske paviljongen viser de frem video med togradersmålets far, og vertinne Annelore Hermann poserer gjerne med 2-tallet i armene.

– Jeg tror verden kan klare det, sier Hermann og løfter tallet seierssikkert i været.

Vil ikke snakke om alternativene

Christina Figueres fra Costa Rica er travel og koster forbi. Hun er bare 152 centimeter høy men bærer et enormt ansvar på sine skuldre. Som leder for FNs klimasekretariat er hun i dag «eier» av togradersmålet og den som skal redde verden fra en oppvarming på mer enn to grader.

For hennes del er det nå det skal skje. Etter toppmøtet, som er det 21. i rekken, overlater hun lederstolen til andre.

– Dette er ikke ett klimatoppmøte. Det er det klimatoppmøtet. Jeg er ikke i tvil om at vi skal komme frem til en avtale. Dere skal fortelle historier om dette i mange tiår fremover, sier hun og henvender seg til en samling unge delegater.

Under Figueres har togradersmålet vokst seg stort og mektig. I 2010 ble det vedtatt av FN sin klimakonvensjon og dermed har alle verdens land dette som sin offisielle målsetting. Noe slikt har verden ikke hatt under tidligere store klimatoppmøter, som da forhandlingene endte i fiasko i København i 2009.

I et ledig øyeblikk tar Figueres tak i 2-tallet og peker spontant nedover med fingrene.

– To grader? Det kan ikke bli to grader. Det må bli mindre, sier hun resolutt, vel vitende om at verden må gjennom en revolusjon for å unngå to graders oppvarming. Eller som hun sier selv: Det mest fundamentale skiftet i menneskets historie.

I forkant av Paris-toppmøtet har alle land meldt inn til Figueres hvor mye de er villige til å kutte sine klimagassutslipp de neste årene. Beregninger viser at dette ikke er nok: Oppvarmingen går mot minst 2.7 grader.

Figueres setter opp farten og løper videre. Kanskje fordi hun hører det neste spørsmålet?

– Flere forskere tror verden vil bli varmere enn to grader. Finnes det egentlig realisme i FN sitt togradersmål?

– Glem det. Hun vil ikke snakke om realisme, sier en canadisk reporter og forklarer: For Figueres er det å ikke nå togradersmålet som den onde trollmannen Voldemort i Harry Potter-bøkene: Så fryktet at ingen tør nevne ham med navn.

Om ikke klimasjefen vil snakke om realisme, så finnes det nok av andre som vil prate.

– Togradersmålet er for lite konkret

I «Norge» sitter CICERO-forsker Steffen Kallbekken som er ekspert på klimaforhandlinger, og han vil helst ha togradersmålet litt på avstand. Å omfavne det er ikke aktuelt, sier han.

Ved første øyekast virker togradersmålet konkret; to grader varmere kan man måle seg frem til. Når det kommer til konkrete tiltak for å hindre oppvarmingen er ikke målet like godt, forklarer han.

Det største problemet er at målet ikke sier noe om hva verden skal gjøre, og når det skal gjøres.

– Det er altfor mange veier til målet. Du kan kutte mye nå og gjøre lite senere. Eventuelt kan du vente med å gjøre noe, hvis du tror det kommer en teknologisk revolusjon senere, sier Kallbekken.

– Målet sier ikke hva du kan gjøre. Du kan tenke og mene at noen andre må ta jobben.

Han tror verden trenger et annen type mål som er nærere i tid.

– Verden må avkarboniseres, altså kutte alle klimagassutslipp, innen et bestemt år. Det er et tydelig mål, sier han. Noe slikt hadde man selvsagt ikke fått verden med på, innrømmer han i neste øyeblikk.

Men ungdommen og de mest sårbare statene får han med seg. Uten problemer.

Ungdommen tramper på 2-gradersmålet

I vrimlearealet utenfor har en gruppe ungdommer samlet seg. Blant dem er norske Kirsten Finch fra KFUM/KFUK.

– One point five to stay alive, roper de i takt og viser tallet 1,5 med fingrene. I neste øyeblikk legger de 2-tallet på bakken og tramper på det.

For Finch og vennene er ikke togradersmålet godt nok. 1,5 grader er det verden kan tåle, sier de og sikter til landene som er spesielt sårbare for klimaendringer, som de små øystatene i Stillehavet. Øyene står i fare for å drukne om verden blir varmere og havet stiger.

Med tallet 0 malt rundt høyre øye symboliserer de at alle utslipp av _CO₂ må kuttes innen 2050.

– Det er et hårete og ambisiøst mål, men det er vi som overtar planeten. Det er vi som er fremtiden. Derfor må også vi få heve stemmen og si hva vi synes er greit, sier Finch.

To eldre, dresskledde menn fra Asia går forbi og kaster et blikk på Finch og vennene.

– Der har du ungdommen, kommenterer de med latter.

Saudi-Arabia er med

Hvem er det som motarbeider verden i forsøket på å nå togradersmålet? Forsker Steffen Kallbakken deler dem i to grupper.

Først kommer rike, store land som USA, Canada, Japan og Australia. De bidrar positivt under selve forhandlingene, men på hjemmebane gjør de svært lite for å kutte utslippene.

Dernest kommer oljestatene i Gulfen med Saudi-Arabia i spissen, som setter kjepper i hjulene under selve forhandlingene. De frykter for viktige oljeinntekter og vil nok helst at togradersmålet skulle vært enda høyere enn to grader.

– Vi hadde klart oss fint uten Gulf-statene her i Paris, sier Kallbekken.

Dermed blir Saudi-Arabia neste stoppested på togradersmålets reise jorda rundt. På en av toppmøtets mest forseggjorte paviljonger stiller den saudiarabiske kommunikasjonssjefen gjerne opp på bilde, og tar med seg en kollega.

– Vi støtter selvsagt togradersmålet, men det er mye rar politikk ute og går, sier han med et litt stivt smil før han løper videre.

En politisk suksess

Alle land har godtatt togradersmålet, selv bremseklossen Saudi-Arabia. Og i den grad målet kan kalles en suksess, er det dette det handler om:

To grader er enkelt for alle å forstå. Det er målbart og lett å kommunisere. For politikerne er det passelig ullent og gir få forpliktelser. Alle er med.

Vi er tilbake i «Tyskland», hvor det hele startet. Der sitter Elmar Kriegler, en av forskerne ved Potsdaminstituttet hvor togradersmålet ble unnfanget for 21 år siden.

Det er mye politisk prestisje lagt ned i togradersmålet, og for for politikerne kan det bli et spørsmål om «være eller ikke være» her i Paris. Det er en tanke Kriegler ikke vil gi mye oppmerksomhet.

– Hvis verden gir opp togradersmålet, hva blir da det neste? Hva skal være målestokken da? spør forskeren.

– Vil tyskerne lansere et tregradersmål, hvis verden ikke klarer å samles om togradersmålet?

– Nei. Det er ingen vits i å finne opp et tregradersmål. Tre grader vil være altfor mye for denne verden å takle.