Mitt oppgjør med samvittigheten

Jeg elsker klær.

Hva jeg går med har blitt en viktig del av identiteten min. Overfladisk som det kanskje er. Men mote og stil rører noe ved meg, det har det gjort i hele mitt 24 år lange liv.

Denne interessen henger utvilsomt sammen med en iboende forfengelighet. Jeg er nødt til å føle meg vel i klærne jeg går i, om jeg så bare skal til butikken for en rask handletur.

Samtidig er jeg opptatt av natur og miljø. Jeg har en grad i biologi og er dypt fascinert av naturen og de magiske samhandlingene den spiller ut for oss.

Jeg vil være kul og clean. Jeg vil kjøpe klær, men også bry meg om kloden.

Min løsning på dette dilemmaet har vært å shoppe på Zalando. De har klær jeg liker, i tillegg til at de virker å ha en omfattende klimapolitikk. Zalando har nemlig et alternativ som andre store nettbutikker ikke har: De gir meg muligheten til å klimakompensere bestillingene mine.

5 kroner ekstra per bestilling. Disse pengene går til et gjenskogingsprosjekt i Etiopia: the Sodo Community Reforestation project. Penger fra klær til trær. 5 kroner for god samvittighet.

Det føles fint å gjøre opp for seg.

Men jeg lyver til meg selv.

Samvittighetens sukk

Jeg vet at klesindustrien er en klimaversting. Den står for 8 % av verdens klimagassutslipp. Produksjon av klær krever også et enormt forbruk av vann og energi, for ikke å nevne kjemikalier.

Så jeg sitter på et ulmende, voksende spørsmål jeg ikke lenger kan ignorere.

Er jeg et klimasvin?

Hvor mye har jeg forurenset gjennom shoppingen min, og hvor mye har jeg «uforurenset» gjennom klimakompenseringene mine? Jeg må sette disse tallene opp mot hverandre for å finne svar.

For jeg har brukt hele 30 000 kroner på meg selv. 30 000 kroner med klær fra Zalando.

Skarve 50 kroner er klimakompensert. 50 kroner som jeg har gitt tilbake til kloden. Det er en veldig skjev fordeling.

Jeg frykter at resultatet ikke vil bli pent.

Spørsmål til besvær

Det første på agendaen er å finne ut hvor mye jeg har forurenset. Zalando sine nettsider sier ikke noe om enkeltkundens utslipp. Jeg bestemmer meg for å gå rett til kilden og ringer kundeservicen deres.

Men mannen i den andre enden har ikke svarene jeg etterspør. Han sjekker, men finner ingenting. Zalando har rett og slett ikke tallene for hvor mye jeg har forurenset og «uforurenset».

Rart at Zalando, som fremstår som så grønne og miljøbevisste, ikke har en oversikt over enkeltkunders klimagassutslipp. Det er jo nettopp sine egne utslipp kunden får muligheten til å gjøre opp for. Hvordan vet Zalando, uten denne oversikten, om klimakompenseringer faktisk kompenserer det de skal?

Det må være mulig å få tak i denne informasjonen, prosjekt kul-vs-clean kan ikke stoppe her.

Jeg er nødt til å ta saken i egne hender. Med samvittigheten som pådriver begynner jeg mitt eget lille graveprosjekt.

De mørke tallene

Uten hjelp fra Zalando finner jeg ikke ut hvor mye jeg har forurenset fra dem, men kanskje kan noen andre dytte meg i riktig retning. Jeg kontakter Siv Elin Ånestad, en av fagrådgiverne for miljøorganisasjonen Framtiden i Våre Hender.

Hun jobber med mote og miljø og gir meg redskapene jeg trenger for å finne min del av klimaregnskapet. Det finnes en metode for å regne om hva vekten av klær tilsvarer i vekt av klimagasser frigitt ved klesproduksjonen.

Jeg må veie klærne mine.

19.5 kilo med klær, sier vekten. Det høres mye ut.

Ved å bruke informasjonen jeg har fått fra Ånestad finner jeg fram til de mørke tallene:

19.5 kilo med klær tilsvarer et utslipp av 756 kilo CO₂-ekvivalenter.

Men jeg merker at tallet ikke sier meg så mye. Jeg må ha noe å knytte det opp mot.

Fra biologien husker jeg at et fullvoksent tre tar opp i overkant av 21 kilo CO₂ i året.

Det vil si at et tre må stå i hele 36 år for å ta opp klimagassutslippene fra plaggene jeg har kjøpt på Zalando.

Alt for at jeg skal kunne gå i kule klær.

Hvor mye kan de 50 kronene jeg har klimakompensert gjøre opp for dette?

En falsk forhåpning

Med en sky av klimagass hengende over meg griper jeg etter grønne halmstrå.

Men nettsidene til Zalando flytter halmstråene utenfor rekkevidde. For klimakompenseringene har mindre for seg enn jeg var klar over.

Zalando sin klimakompensering har ikke noe med klesproduksjonen å gjøre, noe de også opplyser om på nettet: Ordningen kompenserer kun for deres egne transportutslipp, samt utslipp som kommer fra lokalene deres.

Klimakompenseringene mine har altså ingen effekt på de 756 kiloene med klimagassutslipp som stammer fra produksjonen av klærne mine.

Det knyter seg i magen.

Penger fra klær til trær

Med en tynnslitt samvittighet kontakter jeg World Vision Australia. De har det overordnede ansvaret for drift av Sodo-prosjektet, sluttdestinasjonen for klimapengene. Forhåpentligvis kan de avklare hvilken effekt klimakompenseringene mine har hatt.

Jeg får vite at kun 35 av de 50 kronene jeg har klimakompensert har nådd skogen i Etiopia. Underveis i næringskjeden har World Vision, konsulentfirmaet Forest Finest Consulting, og sertifiseringsorganet Gold Standard, tatt sin andel.

Mine 35 kroner tillater likevel lokalsamfunnet å behandle og beskytte veksten av 67 trær i ett år, ifølge World Vision Australia. En vekst som tilsvarer en binding av rundt 500 kilo CO₂.

Men hvordan går det med trærne som gjør denne klimajobben for meg?

Til Etiopia og hjem igjen

I det minste må jeg forsikre meg om at trærne «mine» har det bra, tenker jeg. Om de fortsatt er små og juvenile kan de kanskje bli store, flotte trær i framtiden.

Jeg kontakter prosjektmanageren i Sodo, Kebede Regassa, og forteller ham at jeg gjerne vil se hvordan gjenskogingen håndteres. Han er behjelpelig og viser meg via video hva som skjer i Etiopia.

Kanskje er mine 35 kroner lagret i akkurat disse trærne. Trær som er med å «uforurense» 500 kilo CO₂.

Det er denne CO₂-bindingen som skal kompensere for Zalando sine klimagasser frigitt ved frakten av klærne mine.

Men om dette er realiteten vet jeg ikke. Det blir vanskelig å finne ut om klimakompenseringene gjør opp for mine utslipp fra Zalando når de selv ikke har oversikt over dette.

Det føles utilfredsstillende, et hull i klimaregnskapet som jeg ikke får gjort noe med.

Oppgjørets time

Men jeg har fortsatt lært masse. På godt og vondt.

For omsider er jeg ved veis ende. Prosjekt kul-vs-clean er ferdig. Min egen lille klimareise har vært en ubehagelig vekker:

Klimakompenseringene mine dekker kun en liten del av klimagassutslippet fra shoppingen min.

Jeg har plantet trær som kun gjør opp for utslippene tilknyttet Zalando sin klestransport. Det største utslippet har klimakompenseringene mine ikke gjort noe med. 756 kilo med klimagasser får stå ubesvart. Tre fjerdedeler av et tonn CO₂-ekvivalenter med mitt navn på befinner seg i atmosfæren.

Kanskje er jeg kul, men jeg er ikke clean. Definitivt ikke.

Jeg føler meg som et klimasvin.

Kloden tapte denne runden mot klærne. Selv om trærne i Etiopia gjør sitt beste for klimaet.

Jeg må love bot og bedring, love det så mye at jeg tror på det selv.

Løsningen? Unngå fristelser. Så lenge jeg ikke ser hvilke kule klær som fins der ute vil jeg heller ikke bli fristet av dem. «Det man ikke vet, har man ikke vondt av.»

Det jeg ikke ser, kan jeg heller ikke kjøpe.

Neste gang jeg kjeder meg skal jeg ikke gå inn på Zalando og scrolle, men heller gjøre noe annet.

Lese en bok for eksempel. Det skader i det minste ikke kloden. Da er jeg clean.

Og det er kult.