Ropte om hjelp – ble sendt til Ullersmo

I 2016 begikk rusavhengige «Nils» en straffbar handling og ble dømt til ett år i fengsel. Mens han ventet på å starte soningen, gikk han gjennom 16 måneders rushabilitering.

Oppholdet ga han håp om et nytt, rusfritt liv. Men så skulle han starte soninga på Ilseng fengsel i Stange i Hedmark. Det endret livet hans.

Møtte en ruskultur

Nils, som vil være anonym, begynte soningen i fengselet våren 2019. Ilseng er et av landets mange åpne fengsler. Det er forbeholdt personer med mindre alvorlige lovbrudd, og byr på en litt friere tilværelse for de innsatte.

Det gjør det også vanskeligere for dem som jobber der å kontrollere at ikke rusmidler kommer inn i fengselet. Det fikk Nils raskt kjenne på.

– Jeg hadde hørt det var mye narkotika i åpne fengsler, men jeg fikk sjokk over ruskulturen på Ilseng.

Han følte seg mer eksponert for rusmidler enn på veldig lenge.

Det tok ikke lang tid før rus igjen preget hverdagen.

– Jeg hadde konstant lyst til å ruse meg. Når jeg så at andre folk var rusa, fristet det å gjøre som dem. Få den lille pausen fra livet. Jeg sprakk ikke, men det tæret ekstremt på psyken min.

Et rop om hjelp

Ved påsketider sa det stopp. Nils gikk til vaktleder og sa at han kjente på et ønske om å avslutte livet sitt. Han var redd og trengte hjelp.

Han ble henvist til Sanderud Sykehus, som ligger en kort kjøretur unna. Det er de som skal ta imot akutt trengende innsatte fra fengselet. Der fikk han beskjed om at de ikke kunne ta ham imot.

Ifølge Nils var legenes begrunnelse at han hadde adresse i en annen region. Sykehuset hadde hatt samme holdning overfor andre innsatte fra Ilseng tidligere, og Fylkesmannen i Innlandet konkluderte den gangen med at sykehuset hadde brutt loven.

Han ble sendt tilbake til fengselet. Dagen etter ble selvmordstankene mer og mer påtrengende. Nok en gang ble han kjørt til Sanderud. Denne gangen fikk han plass, men ble raskt skrevet ut igjen.

Nils ble fraktet tilbake til Ilseng, men denne gangen var noe annerledes. Han fikk følelsen av at om han ikke «skjerpet» seg, ville ikke fengselet lenger kunne ha han der.

Så han prøvde å skjerpe seg. Alene, nedbrutt og stadig mer innesluttet.

– Noen få kan snu opp og ned på enheten

Leder for Hedmark fengsel, Jan Korsvold, tviler ikke på beskrivelsene til Nils.

– På Ilseng har vi plass til 86 innsatte. I løpet av et år har vi omtrent 700 innsettelser totalt. Minst to av tre har rus i papirene sine. Enten sitter de inne for narkotikakriminalitet eller så er de selv rusmisbrukere. Mange fortsetter når de kommer inn hit. Det er utgangspunktet vi har å jobbe med, sier Korsvold.

Ola Busterud, avdelingsleder på Ilseng, anerkjenner også at rus kan være en utfordring. Men han hevder at det går i perioder.

– Det avhenger av hvem som sitter her. Miljøet endrer seg fort fordi de innsatte kommer og går. I perioder kan det være lite rus. Men så kommer det noen som ønsker å endre på det, kanskje ved å lage butikk og utnytte de andre innsatte, sier Busterud.

Ilseng og andre åpne fengsel har tiltak og rutiner de bruker for å få has på rusproblematikken.

– Vi kontrollerer med urinprøver, visiterer rom, bruker hund og går runder langs gjerdene. Likevel vet vi at noen lykkes i å smugle inn dop.

Busterud og Kronstad er enige om at det er de innsatte som er «ekspertene» på feltet.

– De vet mye mer enn oss. Når det kommer betjenter skygger nok verstingene banen. Samtidig kan det oppleves som farlig å tyste på hverandre, så det er ikke så ofte de varsler ifra til oss. Men de innsatte er i miljøet hele tida, og ser det meste.

Nederlaget

I dette miljøet kjempet Nils sitt livs hardeste kamp. Mot rusen og suget han kjente på. Mot Sanderud sykehus som ikke ville ta han imot. Fremfor alt kjempet han mot seg selv.

Og mot et mørke som var i ferd med å vinne.

– Jeg var mye ensom og tok bevisst avstand fra alle som drev med rus. Jeg holdt meg generelt mye for meg selv. Jeg hadde noen jeg spilte litt kort med, men jeg slapp ingen tett innpå.

I slutten av mai fikk han et brev. I konvolutten lå et par A4-ark, som skulle ha mye å si for fremtiden hans i fengselssystemet. Mange ganger hadde han søkt om å få sone i institusjon for rusrehabilitering. Nå lå det endelige svaret foran ham:

Avslag.

Begrunnelsen var at han ikke hadde behov for å sone i institusjon. Fengselet skrev følgende:

«Du har de siste årene før påbegynt soning mottatt rusbehandling ved flere rusinstitusjoner, og du har klart å holde deg rusfri etter dette».

– Dårlig argument

Det var ikke bare Nils som ble skuffet over avslaget. Det ble også rusterapeut ved Trasoppklinikken, Randi Rabbing. Hun har fulgt Nils og hans rehabiliteringsprosess de siste årene. Rabbing mener fengselet undervurderer tiden det tar å bli rusfri.

– En som kommer ut av behandling er fremdeles svært sårbar for tilbakefall. Mange langtidspasienter er avhengige av få fortsette rehabiliteringa.

Ifølge Rabbing er dette et godt eksempel på hvordan et fengselsopphold kan få uheldige konsekvenser for rehabiliteringsprosessen.

Statistikken støtter opp om det Nils forteller. Ifølge en rapport fra 2016, publisert av Senter for rus- og avhengighetsforskning (Seraf), har hver tredje innsatt ruset seg inne fengselet.

Rabbing er klar på at straffedømte må sone, men at det kan gjøres i en institusjon for rusavhengige.

– Jeg merket at det gikk nedover med Nils da han satt på Ilseng. Han gråt mye når vi snakket sammen. Han hadde fått livet på stell i behandling hos oss, men opplevde at det han hadde bygget opp ble brutt ned i fengsel. Jeg var bekymret.

Det hadde Rabbing grunn til å være.

– Alt gikk i svart

Etter avslaget følte Nils det som om verden raste ned rundt ham.

– Det ble en gedigen psykisk knekk, og jeg ble en fare for meg selv.

Situasjonen var så kritisk at han på nytt ble innlagt på Sanderud Sykehus.

Et par dager senere ble han vekket av beskjeden han lenge hadde fryktet. Ilseng hadde ikke ressurser til å ivareta han lenger. Nå skulle han overføres til lukket soning på Ullersmo høysikkerhetsfengsel.

Nils ble sittende tre måneder på Ullersmo, mens han ventet på videre overføring. Det utgjør en fjerdedel av den totale soningstida hans. Til tross for at helsevurderingen ved ankomst på Ullersmo slo fast at han burde sone i et åpent fengsel.

Sykepleieren skrev i en anbefaling at det ville være en større risiko for helsen hans dersom han forble på Ullersmo.

– Vi må tenke nytt

Helseminister Bent Høie er kjent med Nils sin historie. Høie er tydelig på at helsetilbudet for mange innsatte ikke er bra nok.

– Måten vi har organisert helsetilbudene i norske fengsler bidrar ikke til at de innsatte skal få den hjelpen de trenger. Vi må tenke nytt, og helsetjenesten må få mer plass i fengselet.

Høie trekker fram at mye positivt har skjedd de siste årene når det gjelder rusmestringstilbudene i fengsel.

– Det har blitt etablert rusmestringsenheter i 18 fengsler. Der kan de som er motivert til å jobbe med rusavhengigheten sin få hjelp til det. Men med et begrenset antall plasser og mange i kø, går mange uten et slikt tilbud.

Vil bane vei for andre

Nils søkte om å få sone de to siste månedene på institusjon. Endelig fikk han svaret han hele tiden har håpet på, og er overført til et åpent fengsel mens han venter på å få sone på institusjon.

Han er glad, men utslitt.

– Det har vært en tung prosess. Jeg har vært nær å gi opp. Heldigvis har jeg hatt mange godhjerta ansatte i fengselstjenesten som har stått på for meg. Jeg håper mine opplevelser kan være med å hindre at det samme skjer med andre.