– Han har ødelagt livet mitt

I hjørnet av en lys og djup sofa sitter «Sara», inntullet i fleeceteppe. En stor hund har krøllet seg rundt føttene hennes, som en lodden og myk varmeovn.

Med jevne reiser den på den enorme kroppen, og tripper rundt på store labber over parketten i den lille leiligheten i Grenlands-området. Men den går ikke mange rundene før den finner tilbake til plassen nede ved eierens føtter.

På de hvitmalte veggene i stua henger det flere tegninger og bilder av forskjellige hunder. «Sara» forklarer at hun er veldig glad i dyr.

– Det er oftest enklere å forholde seg til dyr enn til mennesker. De er alltid der for deg, og kommer aldri til å gjøre deg noe vondt.

– Er hunden en ekstra trygghet?

– Ja, helt klart. Og hunden tvinger meg til å måtte bevege meg ut av leiligheten. Selv om jeg ikke alltid vil det selv.

Hadde det ikke vært for den pelskledde vennen tror ikke «Sara» at hun hadde kommet seg igjennom det siste året.

Norgeshistoriens verste voldtektssak

To ganger måtte hun, sammen med «Mira» og to andre kvinner, ta plass i vitneboksen i det som kan omtales som norgeshistoriens groveste overgrepssak.

• Les alt om saken her!

Her måtte de rippe opp i vonde minner, og prøve å huske tilbake til hendelser som de hadde lagt mye krefter i å forsøke å fortrenge.

Bare noen meter unna vitneboksen satt den 39 år gamle mannen fra Elverum, som hadde invadert kroppene deres på sadistisk og brutalt vis.

Gjennom seks år hadde 39-åringen utnyttet disse fem kvinnene på det groveste. Han søkte etter unge kvinner i sårbare situasjoner og tok kontrollen over dem ved å dope dem ned, før han gjorde akkurat som han ville med dem. Kvinnene var svært beruset eller bevisstløse, og hadde ikke mulighet til å stoppe ham.

Mannen fra Elverum foreviget mange av de sadistiske voldtektene på video. Politiet i Hedmark fant over 2000 slike videoopptak. Flere av videofilmene viste hvordan han misbrukte sin egen kone.

Hun hadde blitt funnet død i skrekkleiligheten i Elverum, to måneder før ektemannen ble pågrepet av politiet.

Lagmannsretten mente at elverumsingen hadde utnyttet kvinnene kynisk og hensynsløst for å tilfredsstille sine egne seksuelle preferanser. For å oppnå dette ga han kvinnene rusmidler mot deres egen vilje, manipulerte og truet dem.

Den 3. april i 2013 ble 39-åringen dermed dømt til 17 års forvaring. Dette er den strengeste dommen som noensinne har blitt avsagt i en sedelighetssak i Norge.

Tilbake satt fire kvinner, lettet og glade over at rettferdigheten seiret, og at deres voldtektsmann må sitte bak lås og slå.

Men den største utfordringen gjenstod fremdeles – hvordan skulle de lære seg å leve med det de hadde blitt utsatt for i skrekkleiligheten i Elverum, og komme tilbake igjen til hverdagen.

Både «Mira» og «Sara» strever med å få hverdagen til å gå i hop, og finne en måte og leve med angsten og redselen som voldtektsmannen fra Elverum har etterlatt dem med.

^{Her kan du se TV-reportasjen om reaksjonene etter dommen i lagmannsretten:}

Tok all kontroll

Det var gjennom venner i rusmiljøet at «Sara» havnet i leiligheten til 39-åringen i Elverum. Hun hadde aldri vært i Hedmarksbyen før da hun takket ja til å bli med kompisene på en kjøretur sommeren 2008.

– Etter vi kom til leiligheten i Elverum måtte kompisene mine ut for å fikse noe som jeg ikke hadde lyst til å bli med på. Han som bodde der sa at jeg bare kunne vente i leiligheten, noe jeg takket ja til. Jeg ventet først i et døgn, og så et til uten at de to kom tilbake, forklarer «Sara».

Allerede det første døgnet begynte 39-åringen å ta kontrollen over henne. Han gikk fra å være snill og forståelsesfull til å bli oppfarende og aggressiv. Han tok fra henne mobiltelefonen og PC-en sin. I tillegg ønsket han å sette sprøyter på henne.

– Til slutt lot jeg han få lov, for å få slutt på all masingen. Og da var det egentlig gjort.

Under et om lag fire ukers langt opphold i Elverum var «Sara» ruset stort sett døgnet rundt. 39-åringen satte flere sprøyter i henne daglig. Innholdet fikk hun ikke vite noe om, men gjorde at hun ble helt borte. Så fikk elverumsingen henne til å gjøre som han befalte.

«Sara» forsøkte å stikke av fra leiligheten flere ganger. Men 39-åringen fikk tak i henne før hun klarte å forlate den vesle byen.

Redningen kom da tiden hadde kommet for at hun skulle i rusbehandling, som hadde blitt avtalt en god stund på forhånd. Moren hadde oppdrevet telefonnummeret til elverumsingen og befalte at datteren nå måtte komme hjem.

Vel hjemme hos moren brøt «Sara» sammen, og fortalte om alt hun hadde vært igjennom i Elverum. Bortsett fra overgrepene.

– Det klarte jeg bare ikke. Jeg ville nok ikke innse selv hva jeg hadde gjennomgått, forklarer hun.

• LES OGSÅ: - Skrøt av at han dopet ned jenter

Ville bare glemme alt

«Sara» beskriver oppholdet på behandlingssenteret som «et helvete». Ikke på grunn av mangelen på rus, men på grunn av angsten som lammet henne.

– De som jobbet der fortalte at de aldri før hadde sett noen som var så ung jeg var slite så mye med angst, sier hun.

Hver dag gikk hun i terapi for å lære å mestre angsten i tillegg til behandlingen for rusproblemene. Men selv om hun var i trygge omgivelser med profesjonelle behandlere i umiddelbar nærhet, fortalte hun aldri om overgrepene i Elverum.

Hun ønsket bare å fortrenge de fire ukene hun hadde vært fanget i leiligheten.

– Det er kanskje vanskelig å forstå hvorfor jeg bare ville glemme. Men det var så forferdelig å være i den situasjonen. Bare tanken på å havne i en slik situasjon igjen var så skremmende at det å fortrenge var den letteste og eneste utveien for meg da. forklarer «Sara».

Hun er ikke alene om å ikke fortelle om seksuelle overgrep.

Tallene fra en landsomfattende studie gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at nesten en tredjedel av alle kvinner og menn som har blitt voldtatt aldri forteller hva de har blitt utsatt for til andre.

• LES OGSÅ: – Bare 11 prosent anmeldte voldtekten

Etter 14 måneder ble «Sara» skrevet ut fra behandlingsinstitusjonen. Hun fikk seg leilighet og fant en jobb. Angsten var der fremdeles, men «Sara» jobbet aktivt med metodene hun hadde lært for å holde den i sjakk.

– Jeg hadde det egentlig ganske bra. Helt til jeg ble kontaktet av Kripos sommeren 2012.

I mars 2012 hadde politiet pågrepet og siktet 39-åringen fra Elverum for voldtekt av tre kvinner. Men flere tips politiet hadde fått fra vitner førte til at politiet ønsket å snakke med henne.

Verdenen raste sammen

«Sara» trodde politibetjentene fra Kripos ønsket å snakke med henne for å høre hennes versjon av 39-åringens oppførsel for å kunne støtte opp under anmeldelsene mot ham.

Men da «Sara» møtte opp til det første avhøret raste verdenen hennes sammen.

– Det første spørsmålet jeg fikk var som et slag i ansiktet og jeg ble satt rett tilbake til 2008. En av betjentene sa «vi har vært i kontakt med en bekjent av den voldtektssiktede som har sett at han låste deg inne i leiligheten sin utallige ganger, stemmer det?» Jeg brøt helt sammen.

• LES OGSÅ: – Overgrep bryter ned trygghetsfølelsen
• LES OGSÅ: – Traumatisert etter overgrep

Politiet hadde funnet flere videoer som viste at 39-åringen voldtok «Sara» mens hun var sterkt beruset, og politiet anmeldte han for voldtekt og frihetsberøvelse på vegne av henne.

Avhørene førte til at hun måtte huske tilbake til oppholdet i Elverum. Angsten som hadde tatt overhånd under rusbehandlingen kom tilbake for fullt, og «Sara» ble rådet av politiet til å søke behandling.

Hun kontaktet en psykologspesialist som slo fast at «Sara» hadde utviklet posttraumatisk stresslidelse. Personer som har opplevd alvorlige traumer som naturkatastrofer, krig og tortur kan utvikle lidelsen. Det samme gjelder også de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Mareritt som involverte voldtektsmannen plaget «Sara» om natten. På dagtid førte angsten og flash backs fra oppholdet i Elverum til at hun vegret seg for å forlate leiligheten sin.

Ga livet en ny sjanse

– Vi er jo så forskjellige med tanke på hvordan vi takler vonde opplevelser, forteller «Mira» (29), mens hun dekker opp til lunsj inne på det lune kjøkkenet i leiligheten i Vest-Oppland.

En jevn knitrelyd stiger opp fra barnevognen som står like utenfor vinduet. Når som helst kommer den vesle jenta, som foreløpig sover godt ute i den friske luften, til å våkne fra formiddagsblunden sin. Da er det best at maten er klar.

«Mira» er opprinnelig fra Gudbrandsdalen, men har bodd i Vestoppland sammen med samboeren og datteren det siste året.

Men selv om den lille familien lever et rolig og fredelig liv, har det ikke alltid vært slik. I mange år levde «Mira» et liv gjennomsyret av rusmisbruk. Og det var via bekjente i rusmiljøet at også hun kom i kontakt 39-åringen i Elverum i 2006.

Gjennom et halvt år kontrollerte han henne ved å gi henne rusmidler og true henne til å ha samleie med ham når han måtte ønske.

– Jeg ville jo ikke at han skulle røre meg eller bestemme over meg. Men jeg lot han gjøre det allikevel, mot min egen vilje, fordi jeg var redd for at han skulle skade meg, forteller hun.

• LES OGSÅ: – Jeg var som en bruksgjenstand for ham

Til slutt tok hun mot til seg, og ba elverumsingen om å ligge unna. For å forsøke å fortrenge det hun hadde opplevd, ruset hun seg mer og mer.

Etter flere år og flere overdoser bestemte hun seg for å gi livet en ny sjanse, og la seg inn til behandling for rusproblemene i 2008.

Turte ikke å gå ut

«Mira» ville heller ikke fortelle noen om hva som hadde skjedd i Elverum. Hun var redd for å ikke bli trodd. Hun følte også at hun hadde en del av skylden for å ha vært et lett bytte for 39-åringen.

Men under oppholdet på behandlingsinstitusjonen ble også «Mira» kontaktet av politiet. De hadde fått tips om at hun kunne være et av ofrene for elverumsingen, og kalte henne inn til avhør.

Hun gikk med på å anmelde ham for voldtekt. Men samtalene med politiet vekket også de vonde minnene hun hadde forsøkt å fortrenge så lenge.

– Jeg slet skikkelig psykisk. Jeg turte ikke å gå ut. Hvis jeg møtte noen på gata som hadde samme kroppsbygning eller hadde samme stemmeleie som ham (39-åringen journ.anm.) var det nok til at kunne jeg få panikk og rase helt sammen, forklarer «Mira».

Rettssakene mot 39-åringen vekket også frykten fra tida i Elverum. Hun mislikte sterkt å sitte i vitneboksen og fortelle om det han hadde gjort mot henne.

^{Artikkelen fortsetter under bildet}

Samtidig er «Mira» glad for at hun vitnet, slik at elverumsingen nå må sone straffen sin, ute av stand til å skade flere.

– Nå kan vi som var fornærmet i saken senke skuldrene. Han fikk som fortjent. Han kunne godt ha fått livstid for min del.

Men angsten og redselen sitter der fremdeles. «Mira» har også fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Hun har jevnlige besøk hos en terapeut for å lære å mestre angsten.

– Tiden leger alle sår

Selv om hverdagene begynner å bli enklere har «Mira» fremdeles et godt stykke igjen å gå. Tilliten til andre mennesker er borte.

Selvfølelsen hennes er lav, så hun er usikker på det meste. Det legger mange hinder i veien for at hun føler at hun kan fungere i alle sosiale sammenhenger, som for eksempel møter i større forsamlinger.

– Det å dra på kafe for eksempel, kan være en utfordring. Jeg er fortsatt redd for å møte noen fra det gamle rusmiljøet eller andre som kan minne om 39-åringen, forklarer hun.

Men det siste halvåret har hun blitt mer selvstendig. Nå klarer hun å utføre dagligdagse gjøremål som å dra til butikken for å handle eller ta med datteren på aktiviteter uten at samboeren er med.

Tidligere var hun avhengig av å ha samboeren rundt seg hele tiden. Bare det å være hjemme alene i leiligheten i ti minutter var helt umulig.

Nå har «Mira» fått tilbake troen på fremtiden. Hun ønsker å nyte livet, og skape nye og positive opplevelser for seg selv og for familien.

Ved å ta med datteren på aktiviteter babysvømming og babysang har hun klart å bygge seg opp et godt nettverk med nye venner.

Litt etter litt har hun også åpnet seg mer for familiemedlemmer og noen nære venner, og satt ord på de vonde følelsene etter oppholdet i Elverum. Hun har lært viktigheten av ikke bære på en så vond opplevelse alene.

– For det har jeg gjort før, og det kan jeg virkelig ikke anbefale, sier småbarnsmoren, og kaster et blikk mot barnevognen hvor veslejenta fremdeles sover tungt.

Sover foran TV-en

Tilbake i den lille leiligheten i Grenlands-området sitter «Sara» og leker med den store, varme hunden. En blå ball er kjæledeggens favorittleke, forklarer hun, og triller den over gulvet. Hunden bykser etter med halen i været.

«Sara» i full jobb, noe hun stort sett har vært helt siden hun ble skrevet ut fra rusbehandlingen. Men de psykiske plagene hun har fått etter marerittet i Elverum gjør det vanskelig for henne å få livet til å gå i hop.

Hver natt sover hun på den lille sofaen ute i stua i stedet for sengen på soverommet. Herfra har hun oversikt over hele leiligheten. TV-en må stå på hele natten. Angsten og marerittene gjør at hun ikke klarer å sovne uten.

Selv om hun fremdeles jobber med angsttrening har hun ofte vanskeligheter med å gå ut av døren hjemme. Hun holder seg derfor ofte for seg selv.

Det hjelper å snakke med moren og de få menneskene hun har rundt seg som hun er trygg på. Men «Sara» innrømmer at hun til tider mister håpet på at hun noensinne kommer til å få det bedre.

Skal klare det

«Sara» forteller at hennes høyeste ønske er å en dag kunne klare å bearbeide minnene fra leiligheten i Elverum, slik at hun også kan leve med det hun har vært igjennom.

Akkurat nå er det for vanskelig. Det er nok med å klare seg igjennom en dag av gangen.

Men «Sara» er fast bestemt på at hun skal få det til, en gang i fremtiden.

– Koste hva det koste vil, så skal jeg bare klare det. Først og fremst for min egen del, men også for de jeg har rundt meg som bryr seg om meg.