– Jeg liker ikke for mye sol, og vil ikke være i sola mer enn 5 minutter, forteller Moses.
Da han gikk på skole på 70- tallet lærte han om Nordishavet, et sted hvor de fisket torsk og jaktet på hval. Det vekket noe i han. Men det tok enda over tjue år før den store drømmen om "det som for mange er verdens ende" befestet seg. I 2015 tok han løs, pakket sakene på en bagasjetralle og labbet avgårde mot den eneste byen i Europa som ligger i arktisk klimasone.
– Jeg liker dette været og jeg synes det er helt greit med tåke.
Alt Moses visste om den lille byen lengst øst i Norge var at folk lever av fisk og at det er mørketid på vinteren. Det han ikke var forberedt på er at det er lyst hele natta.
– Mens jeg dyttet bagasjetralla mi rundt i byen la jeg merke til at klokken allerede var 03:00 og jeg så fortsatt sola.
Ingen fremmed
Glenn Lee Mcmaster som er avdelingsleder på fiskebruket husker godt dagen da Moses stod i døra og ba om jobb. I lang frakk, med skinnlue, paraply og en stresskoffert i handa gjorde han sin entre.
– Det viste seg at Moses ikke var en fremmed. Han har tilfeldigvis jobbet på samme båt som min onkel.
– Hvor kjente onkelen din han fra?
– De jobbet sammen på båten «Lola Lancet». Da båten gikk konkurs for 28 år siden mistet de kontakten. Så han ble sjokkert da Moses dukket opp her – i Vardø.
Men det er Vardø som er hjemme for botswanske Moses.
– Jeg føler meg velsignet i hjertet, jeg føler fred og jeg føler meg hjemme. Dette er ikke huset mitt – det er mitt lille palass, sier Moses mens han peker rundt i leiligheta.
Overgangen har vært stor. Is som underlag var noe helt nytt for 53-åringen.
– Jeg gledet meg over å tilbringe julen her. Her slipper jeg å se solen. Så kom snøen og isen. Da hadde jeg et par fallulykker som begrenset bevegelsesfriheten min.
– Det eneste jeg fryktet var å bevege meg ute. Jeg var nesten en fange hjemme. Jeg kunne ha brukket benet og hofta mi, forteller Moses som ikke lar det ødelegge drømmen.