NRK Meny
Normal

Endringer i pliktsystemet – hæ?

Hva er egentlig pliktsystemet for trålfiskere, og hvem får det konsekvenser for, hvis det forsvinner? Her får du det i 11 punkter.

Fiskebåt i Nesseby

Mandatet til kommisjonen var å vurdere pliktene i fiskerinæringen, med fiskeindustriens behov i sentrum.

Foto: Piera Balto / NRK

Med et pennestrøk vil fiskeriminister Per Sandberg avvikle de siste restene av pliktene i fiskerinæringen.

Men hva betyr det egentlig?

– Det er kanskje kontroversielt, men de fleste som har innsikt i dette, ser at pliktsystemet ikke fungerer, sier Bjørn-Petter Finstad.

Han er førsteamanuensis og forsker på fiskerihistorie, og en av flere eksperter som har laget pliktkommisjonsrapporten, som departementet har tatt utgangspunkt i før stortingsmeldingen.

Han har bidratt til disse 11 punktene som forhåpentligvis gir deg en bedre forståelse av det traurige ordet pliktsystem:

1. Fortid møter framtid

Pliktsystemet ble innført i en tid med helt andre betingelser for å drive fiskeindustri i Norge.

Den store filetindustrien sysselsatte mange etter krigen, og det var et helt annet økonomisk og forvaltningsmessig fiskeriregime. Da sektoren ble utfordret av lave torskekvoter, strengere kontroll og et mer markedsorientert fiskeripolitisk regime uten statsstøtte, gikk mange av filetprodusentene konkurs.

Dette ble en stor utfordring for samfunnet. For å sikre at trålerråstoffet fremdeles skulle komme lokale kystsamfunn til gode, innførte myndighetene leveringsforpliktelser.

Pliktene henger sammen, og har blitt utvidet og mer detaljert over tid.

2. Men... Plikt til hva?

Båtsfjord
Foto: Stian Sætermo

I løpet av 1980-90-årene fikk altså filetsektoren store økonomiske problemer, og de fleste produsentene gikk konkurs. Da disse igjen ble kjøpt opp av industrieide trålere, ble leveringsplikten innført. Dette skulle sørge for at trålerne leverte råstoff til industrianleggene, for å sikre lokal drift.

3. Mer frihet til trålerne

I 2003 ble leveringsplikten omgjort til en tilbudsplikt, for å gi trålerne mer frihet. Denne skulle sikre at anleggene som bearbeider fisk fikk råstoff stabilt fra torsketrålflåten. Dersom anleggene ikke vil kjøpe, kan råstoffet tilbys andre i regionen. Og vil ingen andre ha, kan trålerne selge fangsten fritt til utlandet.

Problemet var det gjerne var samme konsern som eide både trålere og industrianlegg. Ved omgjøring fra leveringsplikt til tilbudsplikt bortfalt i prinsippet hele poenget med pliktsystemet. I dag utgjør torsketråltillatelser med tilbudsplikt omtrent 17 prosent av totalkvoten for torsk.

Departementet foreslår at trålere nå kan frikjøpe seg fra tilbudsplikten. De mener det kan innbringe 100 millioner kroner til et fond, som skal brukes til omstillingsmidler i lokalsamfunnene som rammes.

Noen mener dette er for lite.

4. Holde aktiviteten i gang

fiskebruk, filetarbeid, Norway Seafoods Båtsfjord
Foto: Dan Robert Larsen / NRK

Aktivitetsplikten ble innført på 1990-tallet, og innebar at konsernene forpliktet seg til å opprettholde produksjonen ved anleggene de har kjøpt opp. Den skulle sikre at eiere ikke kunne sitte igjen med bare torsketrålere. I dag er det bare selskapet Havfisk ASA, gjennom datterselskapene Norway Seafood og Storbukt, som har denne plikten, for seks anlegg.

Departementet vil også fjerne denne plikten. Havfisk har tilpasset seg regelverket ved å bygge fryse- og kombitrålere. De kjøper inn råstoff fra kystflåten, og frakter det over lange avstander til anleggene. Det har ført til tap i industridelen, mens tråldriften er lønnsom.

5. Må ta imot fisken

Bearbeidingsplikten ble innført i 2006. Den påla anlegg å bearbeide 70 prosent av torsken som blir tilbudt dem, fordi noen anlegg videresolgte torsken med fortjeneste.

Men det er vanskelig for Fiskeridirektoratet å kontrollere at anleggene overholder dette, fordi plikten gjelder per leveranse og ikke på årsbasis. Det finnes ingen systemer for å kontrollere hvor råstoffet kommer fra. Derfor ønsker regjeringen å fjerne også denne plikten.

Mange mener at denne plikten ødela hele pliktsystemet.

6. Gir til fiskerne

Det årlige skreifisket starter i januar og varer til april
Foto: Poppe, Cornelius / NTB scanpix

Regjeringen foreslår at 20 prosent av kvotene Havfisk har og bruker på aktivitetsplikten, gis til noen av kystflåtens fiskebåter som er under 15 meter i Nordland, Troms og Finnmark.

Mange har reagert på at pengene ikke går tilbake til lokalsamfunnet og landindustrien.

7. Et ran av kysten

Pliktsystemet er en omstridt fiskeripolitisk sak, med fastlåste standpunkter.

Det ene handler om at når trålerrederiene velger å selge torsk ubearbeidet ut av landet, samtidig som industrianleggene går dårlig, vekker det harme i fiskerisamfunnet. Derav «ransmetaforen».

Mange fylkeskommuner, kommuner og politiske organisasjoner er derfor negative til å legge ned pliktsystemet. De vil at intensjonen med pliktene settes i kraft igjen, og tror det vil bidra til verdiskaping og vekst. Hvis trålerne ikke følger pliktene, må konsesjonene trekkes tilbake, mener de.

8. Levning fra fortiden

Norsk fisk i Spania
Foto: Jan Harald Tomassen / NRK

Andre igjen mener pliktsystemet har utspilt sin historiske rolle, og ikke har en naturlig plass når næringen globaliseres. Bedriftene selv argumenterer med at pliktene reduserer muligheten for omstilling i en allerede lite lønnsom næring.

Kommisjonen beskriver pliktsystemet som «uthulet», fordi koblingen mellom industrianlegg og trålere falt bort da tilbudsplikten kom.

Når norsk fisk konkurrerer i et globalt marked, er det vanskelig å få lønnsomhet, også i fiskeindustrien. Et høyt lønnsnivå i Norge bidrar til dette, og derfor er utenlandsk arbeidskraft i sjømatsektoren blitt så omfattende.

– Det er vanskelig å pålegge kommersielle aktører å levere råstoff, hvis lønnsomheten ikke er til stede. Dette pliktsystemet er etter vår mening en levning fra tidligere alder, sier Finstad.

9. Såå.. Hva kan skje?

Fiske i Nord-Norge
Foto: Håkon Jacobsen / NRK

Det kjøpes lite fangst over tilbudsplikten, så en fjerning vil i liten grad få konsekvenser for anleggene og de tilhørende kystsamfunnene.

Hvis tilbudsplikten avvikles, vil bearbeidingsplikten falle bort. Det vil øke valgfriheten for industrien, og gjøre dem mer fleksibel i forhold til markedet.

Hvis aktivitetsplikten forsvinner, kan noen av anleggene bli nedlagt. Men mange av anleggene vil tjene på å samle produksjonen, mener departementet og kommisjonen. De begrunner det med at bedriftene har mange permitterte, og at det vil være mer effektivt med færre og større anlegg.

10. Hvem rammes mest?

Båtsfjord
Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Avviklingen av aktivitetsplikten vil ramme små lokalsamfunn. Det er seks kystkommuner som er en del av denne plikten: Vestvågøy, Hadsel, Hammerfest, Lebesby, Nordkapp og Båtsfjord.

Det er særlig de små kommunene og tettstedene, hvor anlegget utgjør en stor andel av de sysselsatte, at konsekvensene er størst.

Ifølge Nofima antas det at ringvirkningene av nedleggelse i Stamsund og Melbu i Nordland er størst.

I Båtsfjord er de spesielt dårlig rustet for å møte nedleggelser. Ifølge Nofima vil arbeidstakerne i liten grad finne ny jobb i området. Det samme gjelder Lebesby og Nordkapp.

I Finnmark pekes Hammerfest-anlegget ut som best rustet til å tåle å bli avviklet. Kommunen har et stort arbeidsmarked og lite ledighet.

Departementet fremhever at pengene fra kvotene vil styrke kystflåten i nord, og omstillingsmidler kan bidra til nye lønnsomme arbeidsplasser i lokalsamfunnene.

11. Hva nå?

Høringsuttalelsene etter kommisjons rapport bekreftet at det var stor enighet om at pliktsystemet ikke fungerer. Men hvilke tiltak som bør gjennomføres, er det delte meninger om.

Stortingsmeldingen er godkjent i statsråd. Den behandles nå av næringskomiteen på Stortinget, før det vil bli gjennomført en debatt, og fattet et vedtak for om man går inn for forslaget, eller ikke.