Musikken som redskap i hendene på de som vil forandre verden er ingen ny idé, og det 20. århundre hadde ikke vært det samme uten Marvin Gaye, John Lennon, Victor Jara, Bob Marley, Woody Guthrie og Bob Dylan. Den arven har blitt videreført på ymse vis, og rørsla, om man kan få lov til å kalle den dét, lever videre i Europa og Latin-Amerika. Dette er, akkurat nå, en undergrunnsrørsle, og dokumentasjonen kommer nå.
Samfunnsundergravende
”Revolution Disco” er en interessant cd, om ikke hele tiden like god. De fleste låtene går i en energisk ska- eller reggaerytme, og viser at den feststemningen mange av disse orkestrene skaper på scenen ikke alltid lar seg overføre til kontrollerte studioomgivelser. Men noe er forfriskende og deilig samfunnsundergravende, som protestmusikk jo skal være. Dette er derfor heller ikke alles kopp med te, men det til side er det mye som gir grunn til ettertanke.
Forbildene
For eksempel er det opplagt hvem de store forbildene er. Først og fremst Bob Marley, selvsagt, han har vært forbilde for protestmusikk fra hele verden i fire tiår nå. Det andre forbildet er nesten like selvsagt - The Clash. Den engelske pønken fikk sitt store ikon i deres vokalist Joe Strummer, som selv ikke på sitt mest nedkjørte glemte hva han sto for: antirasisme og kampen mot politibrutalitet og sosial urettferdighet i Thatchers England, koblet med stor kjærlighet til musikkformen reggae, som gikk hand i hand med pønken.
Ikonet
Disse to forbildene har materialisert seg i dagens store ikon for det alternative ungdomsmiljøet i Europa og Latin-Amerika, franskmannen Manu Chao. Hans ikoniske størrelse er såpass at han nå inspirerer en hel generasjon, for eksempel colombianske Che Sudaka.
Berlin
De er typiske representanter for den nye tid på samlingen ”Revolution Disco”, men tyngdepunktet på samlingen ligger langt mer øst og sør i Europa. Dette henger sammen med at plateselskapet Trikont har sitt sete i Berlin, en by som har gått fra å være en utpost i Vest-Europa til å være det absolutte sentrum for et utvidet og samlet kontinent.
Alskens mistilpasset rask
Berlin har dermed blitt mer åpen for det som skjer i øst, samtidig som byen har vært en magnet på alskens mistilpasset rask fra hele det sentrale Europa. Og i motsetning til hva mediebildet vil ha oss til å tro – det er en stor bevegelse i det sentrale Europa som ikke er høyreorienterte skinheads og fotballhooligans. Det finnes en motstand. Den ukrainskfødte dj-en Yuriy Gurzhy har med klubbkonseptet Russendisko i Berlin vært midtpunktet for dette miljøet, og det er han som har stått for denne samlingen.
Dansemusikk
Bandista fra Istanbul refererer til omverdenen og til historien i sine musikalske utfall, og er ikke redd for å blande inn absolutt hva som helst, og dette er normalen på "Revolution Disco”. Gamle velkjente teamer brukes om igjen, reggae og ska er sentralt, sammen med stadige innslag av folkemusikk fra den enkelte artists hjemland. Og med det følger jo naturlig at dette faktisk hele veien er dansemusikk.
Dylans arvinger
Så langt fra Bob Dylans illsinte protestviser kan man komme, og likevel ha et budskap som gjør dette til hans egentlige musikalske arvinger i 2010. En interessant samling, derfor, og med enkelt låter som stikker seg ut som også musikalsk interessante. For undergrunns-dj-en er denne skiva et must.
Div. artister: ”Revolution Disco”
Trikont Records US-0403
