Verdens største eksplosjon

Kanskje er det fordi nyheten om ulykken druknet i den blodige verdenskrigen med millioner av døde som pågikk. For det er få som kjenner til det som er en av verdens verste skipskatastrofer.

Dødelig cocktail

6. desember 1917 er en kald og fin desembermorgen i den travle havnen Halifax på Nova Scotia i Canada. Ingen kan ane at det er like før 2000 mennesker skal ende sine dager, og 9000 bli skadd.

Den store Sandefjord-båten Imo er på vei ut det smale sundet som forbinder havnebassenget med Atlanterhavet. Imo skulle egentlig seilt dagen før, men drivstoffet var forsinket.

Nå er hun på vei til New York for å hente korn til den sultende befolkningen i Belgia. På bildet øverst i saken kan man se et stort banner på skipssiden med ordene "Belgian Relief". Det skal beskytte Imo mot angrep fra tyske ubåter.

På vei inn i havna kommer det franske lasteskipet Mont Blanc, lastet til ripa med en dødelig blanding av ulike eksplosiver og med hundrevis av tønner med drivstoff surret fast på dekk. Det franske skipet har ligget oppankret utenfor innseilingen, på innsiden av ubåt-nettet som holdt tyske ubåter unna.

Det store hemmeligholdet under verdenskrigen gjør at det kun er en håndfull som kjenner til den dødelige lasten.

100 år og glemt

Under 1. verdenskrig er det tett mellom tragiske tap av mange menneskeliv. Men eksplosjonen i Halifax er så spesiell at mange synes det er rart at de ikke har hørt om den.

Per Hunstok i Sandefjord husker bestefaren Sigurd Olsen gikk rundt med en amputert arm. Men som de fleste av de overlevende, snakket han lite om tragedien.

Sigurd var en av mange norske unggutter som dro til sjøs på den tiden, og han fikk hyre ombord på Imo bare et par uker før katastrofen.

NRK har tatt med Sigurds barnebarn Per til Canada – til der eksplosjonen skjedde. En av dem vi møter er forfatteren Janet Kitz, som kjenner historien bedre enn de fleste.

– Bør vi huske historien? Jeg synes det, men ikke alle gjør det, sier Janet.

Hun skrev om tragedien i Halifax som forfatter på 80-tallet, da mange av dem som opplevde eksplosjonen fremdeles var i live i Halifax.

Det er ikke så ofte hun treffer folk lenger. Kitz er over 90 år, men vil gjerne møte Per Hunstok – et familiemedlem av en av sjømennene fra ulykken.

Fra hennes toppleilighet ser vi hele innseilingen til Halifax. Fra øya der den britiske marinen sperret innløpet med et undersjøisk nett for å stoppe tyske ubåter, den trange kanalen der kollisjonen skjedde og det enorme naturlige havnebassenget. Det kunne romme 100 store skip, som ventet på ulike konvoier over Atlanteren.

– What a pity, sier Janet til Per, når hun leser Sigurd Olsens sjømannsbok som viser at han mønstrer på Imo like før tragedien.

Fatal kollisjon

Halifax havn er kaotisk og travel i krigsårene. Idet Imo seiler inn i kanalen, må den norske lastebåten vike for både et amerikansk skip og en taubåt med langt slep av lektere. Imo havner i feil kjøreretning, i venstre led.

Så runder det tunge og trege ammunisjonsskipet Mont Blanc svingen i kanalen. Det norske og det franske skipet er på møtende kurs.

– Det andre skipet kom på feil side. De sendte motsatt signal av hva de burde, sier losen Francis Mackey på Mont Blanc i et intervju på sine eldre dager.

På Imo står tredjestyrmann Bjarne Birkeland på fordekket, og kan følge katastrofen som er i ferd med å skje. Han forteller nøkternt i et intervju med NRK i 1967:

– Ved misforståelser til å begynne med, kolliderer skipene og Mont Blanc tar fyr.

Brannbombe

Mannskapet på Mont Blanc hiver seg i livbåtene og forlater skipet. Det har oppstått brann i et lasterom og fordekket er et flammehav på grunn av tønner med benzen som har gått lekk og tatt fyr.

– Det er ingen ting å gjøre, bare å få reddet mannskapet, forteller los Mackey.

Hverken om bord på Imo eller i byen ellers er noen klar over den dødelige lasten ombord i Mont Blanc. Franskmennene blir senere kritisert for ikke å ha varslet om faren.

– Det har hele tiden vært min forståelse at de fikk panikk, det var bare å komme seg i sikkerhet, sier Birkeland.

Det episke smellet

Mont Blanc brenner i 20 minutter. Skipet driver uten mannskap sakte inn mot kaiene i Halifax.

Byen har akkurat våknet til liv denne kjølige desemberdagen. Folk stimler sammen for å se på slokningsarbeidet som er påbegynt. Ut av intet kommer en enorm eksplosjon. Kraften tilsvarer 3000 tonn sprengstoff. Kombinasjonen av TNT, benzen, tørr og våt pikrinsyre og nitrocellulose blir en dødelig cocktail.

En større eksplosjon har menneskeheten aldri frembrakt.

– Alt blir ildende rødt foran øynene mine, jeg husker ikke smellet en gang, forteller Bjarne Birkeland.

Alle hus i en liten kilometers omkrets blåses over ende. En enorm røyksky legger seg over byen og det regner vrakrester. Det franske skipet er bokstavelig talt sprengt i fillebiter. Et kanonløp på mange hundre kilos vekt blir slynget fem kilometer inn på land.

1600 mennesker dør momentant og opp mot 400 omkommer senere. Mange av dem som er i nærheten av vinduer får glass i øynene. Kirurgene jobber på spreng. Det er 600 øyeskadde og 250 øyne må fjernes.

Oppe i all tragedien er hjelpearbeidet effektivt. De 9000 skadde får rask og god hjelp.

To timer etter eksplosjonen blir det første møtet avholdt i rådhuset, forteller Janet Kitz.

– Det er temmelig raskt jobbet, sier hun.

Imos videre skjebne

Imo blir løftet av en flodbølge og slengt inn på stranda i eksplosjonen. Losen, kapteinen og fem andre sjømenn dør. Det er ingen overlevende som kan forklare seg om navigeringen.

På det franske skipet går alle fra borde når det begynner å brenne. Når skipet eksploderer 20 minutter senere er mannskapet i sikkerhet i en skog på den andre siden av kanalen.

– Vi blir slått i bakken og et tre faller ned over oss, forteller los Mackey.

Historiker Joel Zemel mener det er flere faktorer som taler mot franskmennene etter ulykken. Det er ikke i tråd med britisk fair play å klandre Imo, siden de ansvarlige er døde. Ingen fra det franske skipet beklager offentlig hva som hadde skjedd, og franskmennene får kritikk for ikke å ha varslet godt nok om faren som truer når Mont Blanc tar fyr.

I den første sjøforklaringen blir all skyld lagt på Mont Blanc. Selv om skipet hadde forkjørsrett, burde det utvist mye mer forsiktighet på grunn av den fatale lasten av eksplosiver.

Men i de påfølgende rettssakene ender det opp med en lik fordeling av skyld. Ingen blir holdt personlig ansvarlige.

Hør hele Radiodokumentaren om eksplosjonen her:

Gåten rundt skipshunden Ralph

En gåte i fortellingen er skjebnen til airdale-terrieren Ralph, som var skipshund om bord på Imo. Familien til styrmann Birkeland er vokst opp med fortellingen om at Birkeland våkner opp med hunden liggende over brystet. Ralph har holdt liv i ham i snøstorm og vinterkulde.

Da han skal overføres til sykehus, må han overlate hunden til en britisk offiser som sverger å ta vare på den.

På det maritime museet i Halifax er halsbåndet til Ralph den eneste norske gjenstanden som er stilt ut. Men der fortelles det en mer dyster variant av historien. Pålitelige vitner har fortalt at man traff på en gal hund under dekk da Imo ble gjennomsøkt etter eksplosjonen. Den måtte skytes på stedet.

Men når den historien fortelles sier man gjerne at hunden nektet å forlate lugaren til den døde kapteinen, at den var lojal til det siste.

Teorien om to hunder

Kan løsningen være at det var to skipshunder på Imo? Historiker Joel Zemel tror det.

– Dette er slik jeg vet det er to hunder, sier han. Han viser fram to ulike skriftlige vitnemål. Det ene er et intervju med Birkeland fra Vestlandske Tidende fra 1962, med mange detaljer.

Zemel mener det ikke er grunn til å tvile på noen av de to vitnemålene. Imo må ha hatt to hunder om bord. En som ble skutt og en som reddet Birkeland.

Janet Kitz klarte i sin tid å spore opp personen som ga Ralphs halsbånd til museet, uten at hun kunne bekrefte noen av vitnemålene.

Familien til Bjarne Birkeland er sikre på historien om skipshunden. Styrmannen snakket hele livet om den tapre skipshunden som reddet ham.

Minner om bestefar

I byarkivet i Halifax gjør Per Hunstok et spesielt funn. Et dokument antyder at bestefaren var forlovet og hadde gifteplaner. Men romansen må ha gått raskt over, siden bestefaren returnerte til Norge uten å snakke om dette siden.

Det siste vi gjør er å dra ut i kanalen the Narrows, som er noen hundre meter bred på det smaleste. Stedet der kollisjonen skjedde i 1917.

– Det er så man får tårer i øynene når man er her. Nærmere kommer du ikke. Tenk på det bestefar og de andre opplevde, sier Per ettertenksomt.

Selv om Imo var hardt skadet, ble skipet satt i stand igjen og bygget om til hvalkokeri. Under navnet «Guvernøren II» gikk skipet på grunn ved Falklandsøyene i 1921 og sank.

Men da har Pers bestefar Sigurd Olsen for lengst mønstret av. Til tross for at han mangler en arm lever han et aktivt friluftsliv og har en karriere som selger av kontormaskiner.

Som så mange av hans generasjonen sjømenn, snakker han ikke om opplevelsene i utide. Det gjør heller ikke styrmann Bjarne Birkeland. Intervjuet fra 1967 med NRKs Julius Hougen ender slik:

– Men ulykken i Halifax glemmer De aldri?

– Den glemmer jeg aldri, nei. Det hender jeg får mareritt og da opplever jeg det samme om igjen.

• Slik gikk det med sjøfolkene ombord på de norske skipene i Halifax

Korrektur (7. desember 2017): Rettet en dato som var blitt feil i første utgave av artikkelen.