Vår neste folkesport?

I kjelleren under metodistkirken i Storgaten ligger Hønefoss Fight Gym, et svett lokale der gulv og vegger er dekket av tykke plastmatter. Ved utgangen står en åttekantet ring, innkapslet i svart stålnetting og reklame for energidrikker.

Høy og aggressiv musikk blander seg med lyden av dype stønn og tunge slag. En håndfull unge menn, og en enslig kvinne, denger løs på boksesekkene som henger fra taket – og på hverandre.

«Ødeleggeren»

Gjengen trener MMA, mixed martial arts, en hybrid av en kampsport som blander elementer fra blant annet bryting, boksing, kickboksing og ikke minst brasiliansk jiu-jitsu.

For et utrent øye kan det se ut som alt er lov.

– Det er en kampsport, men det ser nok mye verre ut enn det egentlig er. Når jeg går kamp er jeg aldri redd for juling, bare for ikke å gjøre mitt beste.

Jørgen «Devastator» Indsetviken tørker svetten med en hanskekledd hånd, før han skyver den sorte tannbeskytteren tilbake på plass. Den 24-årige omsorgsarbeideren leder kveldens trening, overraskende lavmælt med tanke på tilnavnet.

– Strekk ut foten! Opp med guarden!

• Les: – Det nærmeste du kommer en gladiatorkamp

Dårlig rykte

– I starten var nok ikke dette det mest stuereine du kunne drive med, forteller Thomas Rye Eriksen i det norske MMA-forbundet.

Den røslige unge mannen var selv aktiv MMA-utøver, før en medfødt hjertefeil satte en stopper for karrieren. Nå bruker den nybakte småbarnsfaren fritiden sin som instruktør og talsmann for det som er i ferd med å bli en stor idrett i Norge.

– Som karate, kickboksing og de fleste andre kampidretter har vi dessverre slitt med et litt dårlig rykte ... Han drar litt på det før han fortsetter.

– Og fremdeles henger det nok igjen litt «grums» fra gamle dager. Heldigvis er dette i ferd med å endre seg.

For i den spede begynnelsen var MMA en aktivitet den vanlige «mannen i gata» gjerne forbandt med torpedoer og bråkmakere som ofte hadde mer håndfaste mål med idretten enn å trimme vekk noen kilo pappakropp eller møte venner for en adrenalinfylt treningsøkt.

Og på nettet flommer det over av klipp av UFC-superstjerner som Conor McGregor og norske Emil Meek. De som kjemper mot hverandre i blodige og brutale kamper, skjeller hverandre ut og vifter med vikingøks i ringen.

Men dette er showidrett, og har ifølge Eriksen lite å gjøre med den idretten han representerer.

– Det er tydelig at mange ennå ikke vet hva MMA er. De har sett klipp på Youtube, og dømmer oss ut fra det. Det blir som å bedømme utfor etter å ha sett på utøvere som kjører ut og skader seg, sukker han.

• Les: Hva er det som får oss til å se på folk som slåss?

Mødre, mosjonister og muskelberg

På kort tid har MMA vokst seg stort, både her hjemme og i resten av verden. Siden oppstarten på begynnelsen av 2000-tallet skal det nå være rundt 7000 utøvere i Norge, fordelt på nesten 70 ulike klubber.

Etter sigende er det verdens raskest voksende kampsport. Den profesjonelle delen av idretten, UFC, har blitt milliardindustri og en kommersiell juggernaut som på noen få år har detronisert boksing som pengemaskinen på amerikansk betalings-TV.

Det snakkes til og med om at det kan bli prøvegren i OL.

Nå trener husmødre og mosjonister side om side med gjennomtatoverte muskelberg. I mange klubber er det også treninger for barn, og hver mandag kan jenter og gutter mellom seks og ti forsiktig få prøve seg i ringen på Hønefoss.

Nå ønsker kampsporten å bli en del av den etablerte idrettsfamilien. Etter år med forberedelser vil de søke om opptak i Norges Idrettsforbund.

– En viss skepsis

I Idrettsforbundets lokaler på Ullevål henger bilder av gamle helter fra den tiden da sportsmenn gikk i ull og jobbet i skogen. Her sitter de som snart skal avgjøre om MMA får plass rundt bordet sammen med skøyter, ski og de andre norske paradegrenene.

– Noen synes det er det fineste på jord å se på folk som banker hverandre opp, men rent personlig er jeg ikke en av dem.

Leder av idrettspolitisk avdeling, Per Tøien, har satt seg bak et tomt skrivebord på møterommet i fjerde etasje. Bak ham henger bilder fra OL på Lillehammer, signert i gullskrift med autografene til alle de norske medaljevinnerne.

Tøien kan si seg enig i at den profesjonelle delen av MMA, den som blant annet blir vist på TV2, blir møtt med en viss skepsis blant medlemmene i Idrettsforbundet. En aktivitet som innebærer slåssing i et bur er ikke helt uproblematisk å svelge.

– For mange er MMA fremdeles synonymt med det profesjonelle sirkuset, men det er viktig å skjønne at det er et skille mellom dette og amatørdelen av idretten.

For det er amatørene som nå ønsker medlemskap, ikke proffene. Og Tøien er krystallklar på at det proffene driver med ikke har noen som helst plass i deres verden.

– Den delen vil aldri kunne høre hjemme hos oss. Det de driver med er på ingen måte forenelig med verdiene vi står for, fortsetter han i en bestemt tone.

Kan se brutalt ut

Det kan unektelig se brutalt ut når Indsetviken og de andre braker sammen i den åttekantede ringen på Hønefoss. Etter oppvarmingen har det tykke beskyttelsesutstyret blitt byttet ut med tynnere hansker og leggskinner.

Indsetviken parer opp treningspartnerne og setter sparringen i gang. Alle skal gå en runde mot hverandre, uavhengig av kjønn eller vektklasse. Selv skal han sparre mot jenta, som sikkert er 30 kilo lettere.

Før de entrer ringen hilser de med lette slag på hanskene. Så går de noen skritt tilbake og begynner å måle hverandre opp og ned.

Etter noen runder med slag og spark får han tak rundt livet hennes, løfter henne opp og legger henne i gulvet. Resolutt kaster han seg over henne så hun nesten forsvinner under den store kroppen, før han følger på med slag og spark. Underveis kommer han med oppmuntrende ros og kommentarer når hun slår tilbake eller parerer angrepene hans.

– Allerede som barn blir vi jo opplært til at man ikke skal sparke de som ligger nede, men det gjelder ikke her. Ikke engang for jenter!, sier han og smiler uten antydning til unnskyldende mine.

Treningsrundene varer i tre minutter. Slag og spark skal bare markeres, så de bruker ikke full kraft. Når runden er over reiser de seg opp, uskadde og blide. Før de går videre til neste motstander, takker de høflig for kampen.

– Har en jobb å gjøre

– Jeg kan absolutt se den idrettslige verdien i en kampsport som setter høye krav til styrke, smidighet, hurtighet og taktikk, men kampene må reguleres slik andre kampsporter har regulert sine kamper, sier Per Tøien i Idrettsforbundet.

For et lite stykke på veien mellom amatørene på Hønefoss og proffene i Las Vegas, stopper det som er forenelig med verdiene i Idrettsforbundet. Og med tanke på den kommende søknaden, tror Tøien MMA-forbundet gjør klokt i å skape mest mulig avstand mellom dem og proffene.

– De må sørge for å dele kunnskapen som viser skillet mellom amatørdelen, som søker om medlemskap, og det profesjonelle sirkuset som vi mener støter norske idrettsverdier.

Klarer de det, er mulighetene for medlemskap gode, mener han.

– Oppfyller de våre regler og krav, blant annet til antidopingarbeid, helse og sikkerhet for utøverne, så vil søknaden bli håndtert ytterst profesjonelt og forretningsmessig fra vår side, forsikrer han.

Går søknaden i orden, vil myndighetene stille samme krav som til karate, capoeira og de andre kampidrettene som allerede ligger under Kampsportforbundet.

– Da er de innafor, og da heier vi på dem.

Så hvem vet, om ikke lenge kan det også dukke opp MMA-utøvere på veggene på Ullevål? Bak Tøien stuper Thomas Alsgaard inn til OL-gull på 30-kilometeren.

– Det kan gjerne skje. Men det er nok ennå en stund før noen kan konkurrere med de på den veggen der.

Ønsker aksept

– Først og fremst ønsker vi aksept for at det vi driver med er en seriøs idrett med seriøse utøvere. Vi ønsker også tryggere rammer for våre medlemmer, og at de kan nyte samme respekt som andre idrettsutøvere i Norge, sier Eriksen i MMA-forbundet.

I tillegg kommer fordeler som hjelp til rekruttering, muligheter for forsikring og økonomiske tilskudd til utøvere som ønsker å satse på idretten eller prøve seg i mesterskap. Så lenge de står utenfor Idrettsforbundet, må utøvere som Jørgen Indsetviken betale alt av egen lomme.

– Vi både tror og håper at det ordner seg. Hvis ikke er jo konsekvensen at et stort og aktivt idrettsmiljø havner på utsiden. Det tror jeg ingen er tjent med, avslutter Eriksen.

Drømmer om å leve av MMA

På Hønefoss Fight Gym går årets siste trening mot slutten, og Indsetviken har samlet gruppen på gulvet. Noen hiver etter pusten, andre tar kraftige slurker vann. Det stønnes høyt og klages over gårsdagens julebord.

For å «lande» etter sparringen, avsluttes treningen med noen enkle øvelser. Etter ti minutter med beinhard styrketrening venter noen rolige uker.

– Greit, takk for i år, roper Indsetviken mens treningskompisene forsvinner ut døra.

Selv er han en av de beste MMA-utøverne i Norge. Til vanlig jobber han som omsorgsarbeider, men drømmen er å leve av idretten.

– Det hadde ikke vært feil, men jeg prøver å sette meg realistiske mål, forteller han mens han fjerner det gjennomvåte treningsutstyret.

Til nå har han gått 13 kamper, og som han sier selv så «har det gått ganske bra». På veggen innerst i lokalet henger det synlige beviset: Et bredt belte med en massiv gullspenne. Det vant han i et engelsk amatørmesterskap tidligere i år. Til sommeren skal han tilbake for å forsvare tittelen.

Før den tid kommer kanskje svaret på om han reiser som en del av Norges Idrettsforbund, eller om han og de andre MMA-utøverne fortsatt står utenfor.