Marit Hjelle
Foto: Helge Carlsen / NRK

Uten barna i 33 år

Marit Hjelle (67) er et Facebook-søk unna døtrene som ble bortført i 1981. Men nå ønsker hun bare å leve resten av livet uten å møte dem igjen.

Det føles som en butt kniv stikkes i magen en sommerkveld i 1981. Det hun hadde fryktet, er i ferd med å skje. Nadia (4) og Miriam (2) blir som «poff», borte.

I en leilighet i Bergen i dag sitter en kvinne som ikke lenger lyser opp når hun snakker om sine barn.

Men før alt dette, i Paris i 1973, er Marit Hjelle språkstudent og stormende forelsket i en mann fra Tunisia. Han er muslim, men vestlig av seg. Marits mor er skeptisk til forlovelsen, men det lyser ingen varsellampe i hodet til Marit. Bare bryllupsklokkene ringer.

De nygifte flytter fra Paris og inn i en leilighet i Bergen for å fortsette resten av livet sammen. Han åpner en souvenirbutikk i sentrum og hun får seg jobb ved Universitetet i Bergen. I 1976 får de sitt første barn. Nadia.

Det er nå hun begynner å merke det. Atferden hans endrer seg. Marit kan ikke jobbe, hun må faste, lese i koranen. Be. Helst må hun gå med hodeplagg. Barnet må oppdras muslimsk. Det begynner gradvis å nærme seg uutholdelig. Hun så ikke disse sidene ved ham før de ble gift. Familiesynet og kvinneidealet hans kommer for alvor fram.

I 1979 kommer datter nummer to. Miriam med brunt krusete hår. Ektemannen vil flytte til Stockholm, og Marit må slutte i jobben sin. Ved å flytte til nabolandet får ektemannen henne bort fra alle «uheldige» påvirkninger: Jobben, familien og venninner. Alt han ikke har kontroll på, ifølge Marit. Hun tenker i ettertid at det er et ledd i en hjernevask.

Hun går hjemme med døtrene i Sveriges hovedstad i et halvt år, før hun pakker sakene og tar dem med seg tilbake til Bergen. Det tar ikke lang tid før han kommer etter.

Marit bestemmer seg for å ta ut separasjon. Hun sier i retten at hun frykter han kommer til å stikke av med ungene. Eksmannen opplever det antakelig som et ærestap at kona først tar ut separasjon og deretter får rett på barna, tenker hun. Marit mener det er innlysende at han kommer til å dra, at det ligger i kortene etter hans tankesett. Han forlanger besøksrett og får møte døtrene hver helg.

  • VIDEO LENGER NED I ARTIKKELEN.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bortførte barn

DØTRENE KIDNAPPET: I 1981 ble de to døtrene Miriam (2) og Nadia (4) til Marit Hjelle bortført til Tunis i Tunisia. Det er flere år siden Marit bestemte seg for å gi opp døtrene sine.

Foto: Privat

Det begynner å nærme seg den kvelden det knyter seg noe voldsomt i magen. Den smerten som utvikler seg med tiden og gjør henne til en kortpustet maskin.

Marit Hjelle

MINNER: I flere tjukke fotoalbum er det bilder av Nadia og Miriam. Kun ett lite bilde henger på veggen hjemme hos Marit.

Foto: Helge Carlsen / NRK

Den første helgen går fint. Han leverer dem hjemme hos Marit til avtalt tid til hennes store lettelse. Men helgen etter kommer han ikke hjem som avtalt klokken halv ni. Marit er allerede sikker på hva som har skjedd.

Etter å ha tatt seg sammen i det som føles som en evighet, ringer hun politiet. Senere på stasjonen forteller hun dem alt. Politibetjentene sier «ta det med ro, de er sikkert bare forsinket». Eksmannen hadde sagt at jentene skulle bli med på campingtur til Sotra denne helgen. Men de reiste mye lengre enn det.

Etter noen lange dager setter myndighetspersoner seg inn i saken, men flere avfeier det som en privatsak. I 1981 er ikke barnebortføring et mye brukt begrep. De som skal hjelpe henne med å få tilbake døtrene, er på sommerferie. De skal se på det når de kommer hjem fra hytta, sier de, og gjentar at det er et internt familieanliggende: «Jentene er jo sammen med faren sin».

Hun har våkenetter foran seg nå. Drukner seg selv i arbeid, overnatter på kontoret. Det er vanskelig å komme hjem. Moren hadde lært henne å aldri bryte sammen, men til envher tid opptre fornuftig. «Du er en fornuftig pike, Marit».

I dag er mye tåkelagt. Marit har glemt mange av de voldsomme inntrykkene. Det var i hvert fall om å gjøre å komme seg på jobb. Skyve det bort.

Etter ett år med angst og uro tar eksmannen kontakt. Han sier Marit får reise til døtrene i Sousse i Tunisia. Døtrene snakker ikke norsk lenger, men arabisk. Hun leker med dem på stranden, men i bakgrunnen er det alltid noen som holder vakt. Eksmannens familie følger godt med. Etter over en måned sammen med døtrene må hun reise hjem. Eksmannen gir henne streng beskjed: «Kom aldri tilbake».

Advokater og konsuler, forsvarsminister Thorvald Stoltenberg, og politiet er i varierende grad på banen. Hun får signaler på at det kommer til å ordne seg. De har funnet en måte å få dem hjem på. Marit blir veldig positiv. Men så kommer en ny beskjed: «Det gikk visst ikke denne gangen, vi skal se hva vi kan gjøre.» Den ene beskjeden kommer etter den andre. Folk som jobber med saken, slutter, eller går ut i permisjon. Nye mennesker begynner i bunnen av bunken.

Ingenting blir egentlig gjort, tenker Marit. Det er bare brev og beskjeder. De har ikke noen myndighet til å reise ned dit og undersøke saken selv.

Artikkelen fortsetter under bildet av brevet.

Brev fra advokaten

Brev sendt fra Marit Hjelles daværende advokat i 1981.

Etter flere år i et emosjonelt helvete bestemmer Marit seg for å legge det bak seg. Hun må det for å overleve. Det er smertefullt å lengte. Hun holder seg aktiv i jobben i eksamensadministrasjonen ved Universitetet i Bergen. Fire år etter bortføringen får hun en liten sønn som gir henne glede og en grunn til å holde ut, selv om han ikke kan fjerne minnene.

Marit synger seg gjennom nittitallet i et kirkekor. Hun trøster seg med at døtrene har vært i Tunisia lenge nå, og ikke vet om annet. Men det stadig økende antallet bortføringssaker ripper opp i det hele. Hun blir sint når hun hører at lite eller ingenting har skjedd når det kommer til å få stoppet bortføringene. På begynnelsen av 2000-tallet blir hun fristet til å skrive avisinnlegg. Hun setter fokus på barnebortføring. Forteller om sin erfaring. Hun fortsetter å dyrke interessen for språk. Fransk snakker hun flytende.

Marit forteller at det dukket opp et brev i postkassen for cirka 15 år siden. Fra en av døtrene, hun husker ikke hvem. Det var skrevet på fransk, og Marit svarte med sin egen håndskrift. Hun hørte aldri noe igjen. I dag sier hun at hun har fortrengt hva som sto der, men at det ikke endret noen ting.

– Jeg husker ikke en gang hva jeg selv skrev tilbake, sier Marit.

Men valget var allerede tatt. Hun hadde gitt opp å få døtrene tilbake til Norge.

I 2014 er veggene hjemme i Bergen fylt opp med bilder, men ingen av de to døtrene. Marit blar opp i gamle album. Målrettet. To søte fjes dukker opp på flere bilder. 17.mai-feiring, lek i hagen, og to jenter i vintertøy sammen med familie og venner. Det er noe i blikket til en mor som ser på sitt eget kjøtt og blod. Men her i Bergen er blikket dødt. Avstanden blir for stor.

Jo, forresten, et lite bilde henger der, sier Marit. Ellers ligger alt i albumene.

Artikkelen fortsetter under klippet.

Marit Gjelle har fjernet bildene av døtrene fra veggen. Hun har forsonet seg med at hun aldri vil se dem igjen, etter at de ble bortført av far til Tunisia i 1981.

SE VIDEO: Marit Hjelle har fjernet bildene av døtrene fra veggen. Hun har forsonet seg med at hun aldri vil se dem igjen, etter at de ble bortført av far til Tunisia i 1981.

Hun vet at ett søk på Facebook er nok, men hun makter ikke. NRK foreslår å gjøre et søk på mobilen, men moren vil ikke se. Senere, uten Marit tilstede, finner man det som kan være Nadias profil. Smilende og voksen. Datteren ligner på seg selv som barn.

Marit er ikke den som søker informasjon om dem, men gjennom omveier får hun vite at hun har blitt bestemor. Eldstedatteren Nadia har fått to barn. Hun vet at døtrene og barnebarna bare er et tastetrykk unna.

Sønnen er voksen nå. Marit synger fremdeles for full hals i koret og jobben tar mye tid. Hadde det bare vært en knapp hun kunne trykke på. Om hun bare kunne glemme alt sammen. Marit sier at det er umulig, men at hun i hvert fall i stor utstrekning kan legge det bak seg.

Det høres sikkert veldig brutalt ut, sier hun, mange ser på henne som et monster når hun sier det. Hun tror det er best for alle at de lever hver sine liv. Andre forstår det ikke, de må nesten oppleve det selv, sier hun.

– Har du gitt opp døtrene dine?

– Ja. Det har ikke noen hensikt, vet du. Man kan ikke gå og lengte i 30 år. Det er helt umulig. Man må komme seg videre.

Marit ser ned på den åpne siden i barnealbumet som er fylt til randen med bilder.

Hun blar om.

Stille.

– Det er en trøst at de var to. De hadde i hvert fall hverandre.

Telegram
Foto: Faksimile
Marit Hjelle

MINNER: I flere tjukke fotoalbum er det bilder av Nadia og Miriam. Kun ett lite bilde henger på veggen hjemme hos Marit.

Foto: Helge Carlsen / NRK