Nordmannen som kappkjørte rundt jorda og forsvant

Politiet hadde knapt sett flere mennesker samlet på ett sted før. Det var 12. februar 1908, og titusenvis av forventningsfulle newyorkere trosset kulda for å få med seg begivenheten på Times' Square.

De viftet med amerikanske, tyske og franske flagg, lyttet til orkesteret og beundret finansfyrstene, operastjernene og de europeiske aristokratene som flottet seg oppe på VIP-tribunen.

Det var Abraham Lincolns bursdag, men det var ikke USAs avdøde landsfader de feiret. Det var noe helt annet.

Midt på plassen, bak en mur av politifolk, sto seks doninger på snorrett linje, klare for en av de mest elleville konkurransene som noensinne var arrangert.

Billøpet «New York-Paris» – Århundrets race.

New York Times, som arrangerte jordomkjøringen sammen med den franske avisa Le Matin, kalte det tidenes barskeste test av mann og maskin.

Andre kalte det vanvidd.

Ruta gikk nemlig vestover, gjennom USA, Alaska, over Beringstredet, videre inn i Russland og Europa. Det var over 35.000 kilometer med slaps, gjørme og nådeløs villmark.

Veier fantes knapt på denne tiden, og biler var så moderne at de var attraksjoner i seg selv, særlig om de skulle jorda rundt.

Men minst like fascinerende, var herrene bak rattet.

Den tyske bilen ble kommandert av løytnant Hans Koeppen, en pelskledd prøysser med Keiser Wilhelms velsignelse.

I den italienske satt Antonio Scarfoglio, en melodramatisk 21-åring som hadde truet familien med å føre en båt over Atlanteren om han ikke fikk delta i dette billøpet.

I den eneste amerikanske bilen satt den mutte George Schuster, ett av sin fars 25 barn og sjefsmekaniker i Thomas Motor Company. Han hadde sagt ja til å delta da president Theodore Roosevelt ba bilfabrikken forsvare USAs ære.

Av karene i løpets to franske biler stakk Georges Bourcier de Saint-Chaffray seg ut. Den franske aristokraten var kanskje best kjent som hjernen bak et katastrofalt båtrace over Middelhavet i 1905, hvor alle båtene sank. I sin hvite, heldekkende ulldrakt så han mest ut som en mumie.

Det var likevel ikke Saint-Chaffray som fikk mest oppmerksomhet. Det var den værbitte skikkelsen som tronet i baksetet: Kaptein Hans Hansen.

Dette er en historie som knapt er omtalt i Norge, men mannen med mustasjen og marineuniformen, mannen de amerikanske avisene elsket å skrive om, var faktisk norsk.

Og han var mye mer enn det, skal vi tro alt avisene skrev.

Ifølge New York Times hadde Hans Hansen gravd gull i Sibir, seilt et vikingskip over Atlanteren og fått kapteinsgraden i en argentinsk revolusjon før han brått dukket opp til dette løpet.

At han ikke kunne kjøre, la ifølge T.R. Nicholson, forfatter av boka Eventyrernes vei, ingen demper på 41-åringens selvtillit.

– Jeg vet akkurat hva vi kan vente oss og hvordan vi skal møte det, proklamerte Hansen før start.

– I midten av juni vil vi være ferdig med den første og siste bilturen «New York–Paris».

Da startskuddet runget over Times Square like etter klokka 11, visste ikke tilskuerne om denne mannen var noe mer enn en storkjeftet posør. De visste heller ikke at han skulle forsvinne på mystisk vis et halvt år senere.

Det gjorde nok ikke kaptein Hansen heller, for han smilte bredt da han la ut på sitt kanskje siste eventyr.

Strabasene startet med én gang de forlot New York. Snøen falt tett og ble liggende i dype fonner. Selv om sjåførene var rådet til å smøre seg inn med isolerende bjørnefett, hjalp det lite når underlaget ikke tålte kulde overhodet.

Dette var jernbanens tid i USA. Veier var bygget for hest og kjerre, ikke tunge biler på slapsete vinterføre.

Den franske Moto-Blocen, en robust konstruksjon med et eget skap til champagne, kjørte seg fast nesten umiddelbart. Besetningen måkte snø i seks timer før de ble nødt til å gå løs på provianten.

Karene som nettopp hadde forlatt New York som djerve eventyrere, ble stående værfaste i Hudsondalen og trøstedrikke musserende.

Enda verre gikk det med italienerne. Først røk drivakslingen, deretter radiatoren. Så kjørte de feil. Deretter røk drivakslingen igjen. Så fikk de tre dollar i bot for å skremme en hest.

«Slik krysset vi dette nitriste landet, et enormt, snødekt land med trær som strekker sine nakne skjelettarmer mot den grå himmelen», klagde Antonio Scarfoglio i boka han skrev etter løpet.

Aller verst gikk det riktignok med Auguste Pons, for den unge franskmannen kjørte sin skranglete Sizaire-Naudin i motsatt retning av alle andre.

Da han omsider fikk justert kursen, havarerte bilen og Pons måtte gi opp sitt episke jorden rundt-race etter noen få mil.

Dette var ikke et alternativ for kaptein Hans Hansen. Han skulle til Paris, og han skulle være først.

En norsk Gaston

Allerede var seks lag blitt til fem. De kjørte i langsom kolonne oppover den hvitkledde Hudsondalen, byttet på å spa snø, bygge broer og legge ut planker.

Enn så lenge gjorde nordmannen en god jobb, for Saint-Chaffray skrøt av ham til Times’ utsendte.

– Vi kaller ham Gaston, sa han med henvisning til en fransk 1300-tallshelt.

– Ikke fordi talene hans er så gode, men fordi han er glad i hardt arbeid!

Det var kanskje slik Hansen hadde solgt seg inn da han uanmeldt dukket opp til Le Matins kick-off i Paris noen uker tidligere.

Ifølge en Aftenposten-artikkel fra mai 1908 bodde kapteinen i dagens Georgia da han leste om løpet i den franske avisa. Han hadde umiddelbart telegrafert Le Matin for å få bli med, men da svaret uteble, reiste han isteden «sporenstreks til Paris for at melde sig».

Hvordan han klarte å overbevise Saint-Chaffray, skriver Aftenposten ingenting om. Men alle merittene Hansen påberopte seg, gir rom for spekulasjon:

Var bare en brøkdel av CV-en hans ekte, kunne ikke franskmannen si nei.

Ifølge New York Times behersket kapteinen nesten alle språkene som ble snakket langs ruta; engelsk, kinesisk, russisk, tysk og fransk. I tillegg hadde han lært «én eller to sibirske dialekter» under sine opphold i Russlands hjerte.

Her hadde han ifølge Times jobbet som gullgraver, og her hadde ha deltatt i søket etter den svenske oppdageren Salomon Andree, som forsvant i et skjebnesvangert forsøk på å nå Nordpolen i luftballong i 1897.

Ifølge Vasa Tidning hadde Hansen «alene og uten bistand» forsert «Sydamerikas Urskove og Skandinaviens øde Fjelde».

Han hadde krysset Chile, Peru og Bolivia på hesteryggen, streifet gjennom Australia og seilt en kopi av Gokstadskipet til verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Hadde ikke ekspedisjonslederen dødd før avreise, ville kapteinen også ha hatt en vitenskapelig ekskursjon til India å skilte med, ifølge Nordisk Tidende.

På toppen av det hele var Hansen ifølge New York Times en «bemerket ingeniør» med utdanning fra England og erfaring fra jernbanebygging i USA og Mexico.

Enten hadde denne mannen en utrolig kapasitet, eller så hadde han en utrolig fantasi – muligens begge deler. Georges Bourcier de Saint-Chaffray valgte uansett å gi ham en sjanse.

Lat og bortskjemt

Det gikk riktignok ikke mange dager før franskmannen begynte å angre, for slik han omtales i artiklene og bøkene om dette billøpet, fremsto Hansen like egenrådig og temperamentsfull som bereist.

Bilen hadde ikke engang krysset den første delstatsgrensa før Saint-Chaffray fikk føle på nordmannens vrede. Kapteinen var fly forbanna fordi sjefen ville fortsette kolonnekjøringen med amerikanerne.

Hjemmelaget sinket dem, påpekte Hansen, og italienerne var i ferd med å få et solid forsprang.

– Jeg vil heller se den amerikanske bilen på bunnen av havet enn å vente enda en dag på den!, klagde han ifølge lokalavisa Rochester Herald.

Kjeklingen gjaldt ikke bare strategi. Hansen beskyldte Saint-Chaffray for å være både lat og bortskjemt, og truet med å kaste ham av bilen om han ikke jobbet mer og kommanderte mindre.

– En nordmann kan ikke komme overens med en franskmann om sistnevnte behandler ham som en tjener, forklarte han Chicago Tribune.

Saint-Chaffray sendte beskyldningene i retur, for han opplevde at Hansen var mer interessert i fest og moro enn jobben han ble betalt for å gjøre.

Særlig én episode opprørte franskmannen. Da de etter en utmattende etappe ankom Canastota, en liten by 40 mil nordvest for New York, beordret Saint-Chaffray mannskapet rett i seng så de skulle være opplagte til neste etappe.

Ifølge Times gikk ikke Kaptein Hansen og la seg. Han dro på fest, og det gjorde Saint-Chaffray rasende. Dette var ingen heisatur, påminnet han, men et seriøst billøp!

Pistolduell i snøstorm

Krangelen kulminerte på en velkomstbankett i Chicago noen dager senere. Maten var god, drikken var god og stemningen var god – helt til kapteinen ba om ordet.

– Jeg har noe alvorlig å fortelle, startet han ifølge Chicago Tribune.

Det ble stille i salen.

– Jeg er ikke på det franske laget lenger.

Gjestene måpte.

– Monsieur Saint-Chaffray har sagt at jeg må forlate bilen fordi jeg ikke er fransk. Stemmer ikke det? sa Hansen og skulte bort på rivalen.

Saint-Chaffray nikket taust, men så kanskje ut som han hadde noe mer på hjertet. Hva dét var, kom frem først senere, for nå var det Hansen som styrte showet.

Opp av lomma trakk kapteinen et tøystykke og foldet det ut. Der, foran en storøyd forsamling, vaiet det amerikanske flagget i all sin stjerneprakt.

Kapteinen ønsket å bli med hjemmelaget videre!

Hadde de visst hvilken dramatisk hendelse som egentlig hadde forårsaket avhoppet – og at noe lignende skulle ramme dem også – ville amerikanerne kanskje tenkt seg om to ganger før de sa ja.

Den hendelsen hadde inntruffet tre dager tidligere, i en usedvanlig ilter snøstorm utenfor Michigan City.

Motoren hadde havarert og Hansen hadde ikke fått den i gang igjen, selv om han var hyrt inn nettopp for å få bilen gjennom slikt vær. Da Saint-Chaffray konfronterte ham med dette, brast det for nordmannen.

De siste dagene hadde han blitt anklaget for å være en symaskinsvindler av en sur bonde og avvist av en like sur servitrise. Nå fikk han attpåtil tyn av en fransk snobb!

Hansen gikk ifølge Michigan City Evening News til motangrep, og etter en verbal skuddveksling ble de enige om å avgjøre striden én gang for alle.

Med en ekte pistolduell.

Hva som skjedde deretter, er litt usikkert, men det er mulig avisene eller kildene deres overdramatiserte en smule, slik de ofte gjorde i dette løpet.

Noen skuddveksling ble det uansett ikke, for da Hansen skulle hente våpenet, avlyste Saint-Chaffray duellen og ga nordmannen sparken isteden.

Noe forble likevel uforløst mellom dem, for Saint-Chaffray fortsatte å hakke på kapteinen lenge etter de hadde skilt lag.

Til Cedar Rapids Evening News, som siterte ham fonetisk, snerret Saint-Chaffray at Hansen «ikke vet noe om landet vi skal kryzze i nord», at han «har kommet fra Mandsjuria, hvor han pleide å zelge vin» og ikke var annet enn en «fattig mann som zer etter det dere kaller en jobb».

– Hanzen er en ztor … Hva heter det i dette landet? En bløffmaker!

Fridtjof Nansens redningsmann

Det var det nok flere som hadde tenkt, for mange av Hansens historier virket unektelig for gode til å være sanne.

Det er eksempelvis usikkert om han var ombord i vikingskipet som seilte til verdensutstillingen i 1893. Foreningen «Friends of the Viking Ship», som tar vare på det gamle skipet, har ingen dokumentasjon på at han var med.

Det er heller ikke godt å si om han kjempet i Argentina, og hvilken revolusjon det i så fall var snakk om. Times-journalisten som dekket løpet, mente i hvert fall at Hansens «krigsmedaljer» bare var billige sigaretiketter.

En norsk diplomat som møtte ham i Paris før løpet, beskrev Hansen med følgende ambivalens: «Han gjorde det intryk at väre en dristig mand, men at han heller ikke var bange for at overdrive betydeligt i sine beretninger».

Men i et sensasjonalistisk billøp var ikke dette nødvendigvis negativt. Tvert imot. Lagene og sponsorene trengte pressedekning, og avisene trengte gode historier. Dette visste nok kapteinen bedre enn de fleste, for han hadde skapt overskrifter før.

Tolv år før billøpet, 14. februar 1896, kunne Nordisk Tidende melde at:

Den oppsiktsvekkende planen var å gå fra Oslo, via Hamar og Trondheim, gjennom Sverige, Finland og Russland, over Beringstredet og inn i Nord-Amerika.

Selv om turen skulle ta tre år, var Hansen ifølge Nordisk Tidende «ved udmerket mod og havde det bedste haab om, at ferden skulle lykkes» da han loffet ut av Christiania en februardag i 1896.

Han kom riktignok ikke lenger enn til Finland før han serverte nye og enda mer forbløffende oppslag. Ifølge Vasa Tidning hadde Hansen avbrutt sin store reise for å legge ut på en enda større:

Han skulle finne Fridtjof Nansen!

Den populære polfareren var på dette tidspunktet savnet nord for Sibir sammen med resten av mannskapet på Fram, og Hansens plan var ifølge Christianssands Tidende å reise inn i Russland, lære språket blant «innfødte» og fortsette nordover for å finne sin folkekjære landsmann.

Han fant aldri Nansen, for Nansen fant veien hjem selv. Likevel hadde Hans Hansen fått imponerende uttelling for relativt lite innsats. Han hadde angivelig lært sitt niende språk, funnet seg en ung kone i Sibir og skapt seg et navn i store aviser.

Det var kanskje Hansens pressetekke det amerikanske laget falt for, kanskje språkene og hans faglige ferdigheter. Eller så de noe annet i ham også, noe mer grunnleggende, noe historiker Julie Fenster skulle ta opp 100 år senere i sin fortelling om århundrets billøp?

I boka Race of the Century sammenligner Fenster «New York-Paris» med de virkelig store pionerreisene i Hansens samtid, for racet krevde samme blodslit som jungelekspedisjoner og polferder. Samtidig var det annerledes på ett viktig punkt: Billøpet var aldri en kamp for å overleve.

Tvert imot kunne deltakerne ta inn på hotell eller hoppe på toget om de ikke orket mer. Men nettopp her lå dette racets største utfordring, hevder Fenster: Å motstå fristelsen til å gi opp når det var så enkelt trekke seg.

Kanskje det var dette amerikanerne så i sin nye lagkamerat; en mann som ikke trekker seg – en «stayer»?

Mye skulle nemlig tyde på at Hansen var en slik type. Spesielt noe som skjedde i Omaha et par uker etter kapteinen hadde byttet lag.

I Nebraskas største by ble lagene beæret med en storstilt velkomstbankett og audiens hos oberst William Cody – bedre kjent som «Buffalo Bill». De ble servert westernhistorier med noe attåt, så dro de ned til en messehall i sentrum.

Her var det bygget en provisorisk rulleskøytebane, så nymotens at selv ikke Hansen hadde sett maken. Da de skulle prøve seg på parketten, var kapteinen sjanseløs.

Mannen som kunne «alt», sjanglet rundt som en forvokst Bambi på rulleskøytene sine.

Tre år senere skulle det norske utenriksdepartementet få et brev som kastet nytt lys over denne episoden – et brev som sa noe om hva slags mann Hans Hansen var, og hvorfor amerikanerne valgte å ta ham med videre.

Roald Amundsens forsikring

Da de nådde San Francisco 24. april 1908 ble Hansen historisk, for ingen hadde kjørt bil over USA om vinteren før. Men det var ikke derfor innbyggerne gikk mann av huse. Det var fordi løpets eneste amerikanske bil var i soleklar ledelse.

Italienerne lå over 150 mil bak, sinket av fulle saueavlere, kvinnelige klestyver og nestenkollisjoner med skjeletter. Champagnenipperne i Moto-blocen var disket, franske Saint-Chaffray fulgte etter en sporhund i Rocky Mountains og tyske Koeppen sto fast i Utah med et vrak av et kjøretøy, som han til slutt fikk lov til å lempe på en godsvogn og frakte til kysten.

Da amerikanerne ble skipet til Alaska i starten av mai, var det bare én konkurrent som virkelig truet dem: Våren.

Den neste etappen forutsatte nemlig kuldegrader, for hele ferden skulle gå på is og snø. Planen var å krysse den enorme, veiløse halvøya på et hundesledespor og kjøre over det tilfrosne Beringstredet.

Det var en hårete plan, selv om Roald Amundsen hadde forsikret New York Times om at isen sannsynligvis ville bære. Den norske oppdageren kunne imidlertid ikke utelukke «tap av kjøretøy».

Så langt kom de uansett ikke. Tøværet hadde forvandlet sledesporet til slaps, og selv om noen foreslo å frakte bilene over villmarka med luftballong, besluttet løpsledelsen å sløyfe hele etappen. Deltakerne skulle skipes over til Russland isteden.

Etter en tur innom Japan, ankom de Vladivostok 12. mai 1908. Endelig var de på samme landmasse som Paris.

Racet over Eurasia startet med en urovekkende advarsel. Ifølge Antonio Scarfoglio advarte «de forgylte herrer i Russlands myndigheter» mot «kinesiske landeveisrøvere, mandsjuriske tigre, feber, pest, hungersnød – for ikke å snakke om gjørma etter tre måneders regn, og mygg så store som gresshopper».

I tillegg var det togene. Fra Vladivostok gikk ferden langs – og ofte på – Den transsibirske jernbane. Når lokomotivene kom dundrende, måtte sjåførene flytte bilene i hui og hast.

Det tok ikke lang tid før italienernes bil hadde ristet i stykker, og i praksis var ute av løpet. Det var Hansens erkerival også. Bilfabrikken til Georges Bourcier de Saint-Chaffray hadde mistet troen etter at ruta var lagt om, og solgt bilen uten at franskmannen fikk vite om det.

Dermed var det bare to biler igjen; den tyske bilen, og bilen til Hansen. Det ble et rotterace gjennom Sibir. Lagene trosset ridende røverbander, fulle soldater, ville elver og bunnløs gjørme.

Med nød og neppe gikk de klar av det største meteorittnedslaget i moderne tid, de var bare 80 mil unna da et område på størrelse med halve Østfold med utradert i Tunguska.

De levde, de kjørte, men strabasene begynte å tære på moralen. I den amerikanske bilen var kjeklingen i full gang, og nok en gang var det kaptein Hansen og hans «arktiske ekspertise» som var stridens kjerne.

Millionveddemål

Nordmannen påsto selvsagt at han visste alt om Sibir. Han hadde utstyrt Saint-Chaffrays bil med mast og forhjulsmeier så de kunne seile over tundraen, tatt med sekstant, kompass og tørket kjøtt dersom skulle komme ut av kurs.

Det skulle uansett svært mye til, for Hansen hadde ifølge Omaha World-Herald kartlagt hele det gigantiske området for Russlands regjering og hevdet han kunne gå over det med bind for øynene.

Hansen var faktisk så sikker på sin egen evne til å krysse verdens største villmark, at før løpet hadde veddet svimlende 10.000 rubler på at han ville nå Paris på 100 dager

I dagens penger ville det vært omtrent 1,5 millioner kroner.

Nå hadde det gått over 140 dager, og nordmannen var tydeligvis ikke så kjent likevel.

Ifølge George Schusters egne notater, som NRK har fått av barnebarnet hans, pekte Hansen stadig i feil retning, og etter et kryss utenfor Jekaterinburg fikk amerikaneren nok.

Han hadde bedt Hansen spørre noen gjetere om de faktisk var på riktig vei, men Hansen hadde bare ignorert ham.

Da mistanken viste seg å stemme, «[fortalte jeg ham] at han kunne ta toget til Paris fra neste stasjon», skriver Schuster.

Hansen var tydeligvis helt uenig, for nå våknet mytteristen i ham igjen. Han fant fram pistolen, pekte den mot laglederen og brølte:

– Da skyter jeg deg!

Da trakk Miller, tredjemann i bilen, sitt våpen og rettet det mot Hansen.

– Skal det skytes, blir ikke du den eneste som trekker av!

De roet seg ned, og Schuster lot hendelsen passere. De hadde viktigere ting å bruke energien på. Paris nærmet seg, innspurten var i gang.

Tyskerne tok ledelsen, men fikk malaria. Amerikanerne kjørte forbi, men måtte ri 40 mil etter en ny girkasse da den gamle brøt sammen. Tyskerne frisknet til, tok dem igjen og kjørte inn i Moskva kvelden 19. juli.

Fjæringene var ødelagte, dekkene flate og mannskapet på felgen. Likevel så det lyst ut for Koeppen. De europeiske veiene var verdens beste, og mye av den resterende reisen gikk gjennom hans eget hjemland.

Etter å ha stoppet i St. Petersburg for å motta medaljer fra tsarens lillebror, kjørte Koeppen inn i Tyskland som en hjemvendt krigshelt. Avisene anslo at én million ekstatiske mennesker møtte opp da han rullet inn i Berlin, eskortert av byens 50 fineste kjøretøy.

De hadde allerede utpekt ham til seierherre.

Men da den unge løytnanten nådde Paris et par dager senere, var mottakelsen en helt annen. For det første var han tysk, for det andre hadde han ikke vunnet racet ennå.

Koeppen hadde fått tidsstraff for å ha brukt tog i USA, og amerikanerne hadde fått bonus for bomturen til Alaska.

Selv om Hansen ifølge Aftenposten «sikkert ville oppnaaet et bedre Resultat» om det ikke hadde hengt en «ond stjerne» over bilen i Vest-Russland, hadde amerikanerne fortsatt en snau måned på å nå Paris og vinne løpet.

Det gjensto bare ett siste hinder. En gretten politimann på oppløpssiden i Paris.

Arrestert på målstreken

Om formiddagen 30. juli 1908 kjørte Hans Hansen og lagkameratene inn i Frankrikes hovedstad.

Kapteinen var kledd i sin mørkeblå signaturhabitt og smilte fra øre til øre, slik han hadde gjort da han forlot New York 169 dager tidligere.

Rundt dem stimlet tusenvis av henrykte parisere i knebukser og sommerkjoler. «Vive la voiture américaine» jublet de, ifølge Times – «Lenge leve den amerikanske bilen!».

Den medtatte doningen skranglet forbi operahuset og fortsatte mot Le Matins hovedkontor.

Så holdt alt på å gå galt.

Utenfor ærverdige Café de la Paix ble bilen stoppet av en opphisset konstabel.

– Dere er arrestert, tordnet han ifølge New York Times.

– Frontlykta fungerer ikke!

Etter 35.000 kilometer sto bilen i fare for å bli beslaglagt, noen få meter fra mål.

Besetningen prøvde desperat å forklare at bilen hadde kjørt halve jorda rundt, og at det sikkert fantes en gyldig forklaring på at lykta hadde sluknet.

Men politimannen sto på sitt. Det var strengt forbudt å kjøre på franske veier uten to fungerende lykter!

I siste øyeblikk tilbød en snarrådig pariser sykkellykten sin. Siden lykta ikke kunne tas av, lempet de like godt hele tohjulingen på panseret.

Det var godt nok for konstabelen, som lot dem fortsette. Etter et halvt år på veien – og alt annet de hadde kjørt på–parkerte de til slutt bilen utenfor Le Matins redaksjonslokaler.

Presidentens hyllest

Der ventet champagne og store ord. «New York-Paris» er den mest enestående bedriften i hele sportshistorien», skrøt avisa.

Selv Georges Bourcier de Saint-Chaffray, som hadde forlatt Vladivostok både slagen og bitter, hyllet sine tidligere rivaler med en pompøs seiersbankett på Grand Hotel.

Innerst inne hadde heiet på Hansens lag, kunne han røpe.

Så reiste amerikanerne hjem. Etter å ha fått en stor og skinnende pokal av New York Times, ble de invitert til Theodore Roosevelts sommerhus på Long Island.

Presidenten bød på whisky og sigarer, og gjorde det klart at han liker menn «som faktisk utretter noe, og ikke sitter hjemme uten mot til å følge sin egen overbevisning», skriver Schuster i notatene sine.

Senere fikk mannskapet æren for å ha bidratt til massebilismens spredning i USA. Ifølge New York Times hadde de bevist at biler kunne brukes til «varetransport så vel som passasjertrafikk», og at det var på høy tid å oppgradere veiene for fremtidens kjøretøy.

Noen måneder etter løpet var over, skulle en overskrift i New York Times kaste en mørk skygge over disse historiske begivenhetene.

30. oktober 1908 skrev avisa: «CAPT. HANS HANSEN MISSING». Sensasjonsmannen fra Norge var sporløst borte. Hvor han hadde blitt av visste ingen. Ikke før tre år senere.

Ifølge New York Times var omstendighetene rundt nordmannens forsvinning uklare. Den siste gangen Hansen ble sett, var da han forlot seiersbanketten på Grand Hotel. Alle trodde han hadde reist hjem til familien i Sibir, men der hadde ingen sett ham, skrev avisa.

Det som gjorde det hele ekstra mistenkelig, var at Hansen hadde mottatt et trusselbrev et par dager før han ankom Paris. Her ble han beskyldt for å være en «forræder», som hadde tatt imot «amerikanernes skitne penger».

«Dine dager er talte», avsluttet brevet.

New York Times knyttet truslene til det kontroversielle bilbyttet i Chicago. Det hadde vært «store følelser i sving blant de kontinentale deltakerne» skrev avisa. Hadde følelsene tatt overhånd, eller lå det en annen forklaring bak?

I boka Norske bilhistorier minner Kjetil Langsæther om at Hansen hadde veddet 10.000 rubler på at han ville nå Paris på 100 dager, noe han slett ikke klarte. Kanskje nordmannen iscenesatte sin egen forsvinning for å unnslippe spillegjelda?

Eller hadde han noe ugjort han ønsket å fullføre i fred?

Hans Hansen var i hvert fall ikke død, skulle det vise seg.

Bekymret mor

Et halvår tidligere, mens billøpet fortsatt pågikk, fikk Utenriksdepartementet et brev fra en fattig, svenskfødt kvinne, som hadde flyttet fra Horten til Christiania mens sønnen fortsatt var liten. Hun het Marie Nilsen, og hun var Hans Hansens mor.

Nilsen viste til en Aftenposten-artikkel om det store billøpet og fortalte at «min sön [ ...] har i de sidste 12 år opholdt sig i utlandet, idet han for 12 aar siden påbegynte en skitur gjennem Sibirien, og senere flakket rundt paa forskjellige steder i verden uten at la høre fra seg».

Hvorfor han ikke hadde kontaktet henne, sa Nilsen ingenting om. Hun spurte bare ydmykt om Norges diplomater kunne be Hansen skrive til henne når han hadde kommet i mål.

Brevet satte i gang en lang jakt på Nilsens bortkomne sønn.

Konsulen i Chicago kunne opplyse at Hansen hadde forlatt byen for lenge siden, i Paris hadde ingen sett ham etter at billøpet var over. Konsulatet i St. Petersburg kontaktet danske kolleger i Sibir, men heller ikke de klarte å finne den savnede kapteinen.

Så begynte livstegnene å dukke opp, ett etter ett. I 1909 fikk Thomas Motor Company et postkort fra Hansen. Han var spill levende og bodde i byen Tomsk i Sibir. Deretter kom opplysninger om at Hansen hadde flyttet til Biisk, litt lenger sør.

Større klarhet i saken ble det ikke før i 1911, da UD fikk et brev fra Norges generalkonsul i New York, Christopher Ravn. Han hadde nylig snakket med en amerikaner som hadde truffet Hansen i St. Petersburg.

Brevet fortalte noe annet også, uten at Ravn nødvendigvis skjønte det selv.

Mannen som aldri ga opp

Etter brevvekslingen om Hansen hadde nok konsulen stilt seg samme spørsmål som mange andre i denne historien må ha gjort før ham: Var denne kapteinen noe mer enn en sjarlatan?

Det faktum at Hansen ikke bare fullførte, som en av få, men også vant «Århundrets race», tyder på at han var det.

Mot slutten av Ravns brev kom muligens et endelig bevis på at Hansen ikke bare var en god historieforteller, men også en vinnerskalle, en som aldri ga seg, en «stayer».

Et stykke informasjon som pekte tilbake til en fuktig vinterkveld i Omaha, hvor mannen som kunne «alt», snublet hjelpeløst rundt på et par rulleskøyter.

I St. Petersburg hadde kapteinen nemlig gjenopptatt noe av det eneste han aldri fikk skikkelig dreisen på.

Hans Hansen drev en rulleskøytebane.

KILDER: New York Times hadde en reporter ombord i den amerikanske bilen hele veien, som sendte hjem artikler med brevdue og telegram. I tillegg til de oppgitte bøkene og avisartiklene, har jeg fått god hjelp av norske og utenlandske slektsforskere. De siste avsnittene bygger på UDs korrespondanse, som er lagret i Riksarkivet.

Vi har prøvd å finne ut hvor det ble av Kaptein Hans Hansen etter 1911, men har ikke kommet noen vei. Vi har også prøvd å finne ut mer om livet hans før han forlot Norge på ski i 1896. Om du vet noe mer, ta gjerne kontakt!