Det yngste barnet i Alvdal-saken
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Misbrukt av mamma

Sam er den yngste av barna i Alvdal-saken. Nå er han 21 år, og vil leve et normalt liv. Men hvor lett er det, når du er vokst opp med overgrep?

I ti år har Sam holdt på en vanskelig hemmelighet.

I ti år har han forsøkt å leve et vanlig liv med nye mennesker rundt seg, på et nytt sted i landet. Kun noen få har visst hva som skjedde med Sam og søsteren i barndomshjemmet. Og med søskenparet i nabohuset. At fire små barn skulle bli ofre i en av de mest omfattende overgrepssakene i Norgeshistorien.

Jeg vil ikke skamme meg. Jeg vil fortelle hva jeg har opplevd. Så håper jeg folk forstår, og aksepterer meg som jeg er, sier Sam.

I NRKs podkast Hele historien, Overgrepene i Alvdal, forteller han for første gang om hva som skjedde i det som ble kalt Skrekkens hus.

Alvdal-huset
Foto: Renate Rognan (ILLUSTRASJON) / NRK

Dobbel dobbeltseng

Gardinene var ofte trukket for i det hvite huset i skogkanten, noen kilometer utenfor Alvdal sentrum. På avstand så huset helt alminnelig ut. Lavt, litt slitent og med en liten dukkestue nederst i hagen.

Hadde du kikket inn, ville du kanskje sett en liten gutt sitte oppslukt og spille Pokémon.

Hadde du fått et gløtt inn på soverommet, hadde du trolig sett to dobbeltsenger plassert tett inntil hverandre. Skrudd sammen.

Ikke noe galt i det, å ha en ekstra stor seng.

– I dag tenker jeg at det er veldig spesielt å ha en seng hvor både voksne og barn skal være sammen. Men det forsto jeg ikke da. Jeg var så liten. Når mamma tok med menn for å sove i senga med oss, så visste jeg ikke at det var galt, sier Sam.

Hvordan merker man at noe ikke er som det burde være i en familie? Kan det som er helt feil virke normalt utad?

– Vi stusset litt, det var noe med atmosfæren der inne, sier Linda Granrud. Hun var nyansatt leder i Barnevernet i Alvdal, Tolga og Tynset høsten 2008.

– Det var mørkt og dystert. Svart sofa, svarte gardiner, svarte lys. Det var spesielt. Og særlig når vi etter hvert fikk vite hva som hadde foregått der. Da grøsset jeg på ryggen.

Alvdal gardin
Foto: Renate Rognan (ILLUSTRASJON) / NRK

Dagen det startet

Den lilla bygda øverst i Østerdalen hadde lenge vært forbundet med vakker, frodig Hedmark-natur og det populære Aukrust-senteret. Flåklypa med Ludvig, Solan og Reodor Felgen. 2400 innbyggere.

Traust, trygt og typisk norsk, slik var Alvdal. Ikke akkurat verdens navle. Det skulle snart endre seg.

Fredag 3. oktober 2008. I nyhetene handler det om finanskrisen og at USA kan få sin første svarte president. I lokalavisa leser innbyggerne i Alvdal om kampanjen "Flytt hit" som prøver å lokke flere folk til regionen. Rett før stengetid kommer en anonym konvolutt til kommunehuset i Alvdal. Som får alarmen til å gå.

I konvolutten ligger det to bilder som viser en voksen kvinne begå seksuelle overgrep mot to barn, en gutt og ei jente.

Det står også to korte setninger: «Fjern denne Alvdalkvinnen fra kontakt med barn! Avskyelig!!»

Avsenderen av bildene er anonym, men kvinnen på bildene har langt, bleket hår og er lett å kjenne igjen.

Røde negler

Det tok ikke lang tid før barnevern og politi aksjonerte mot huset hvor gardinene ofte var trukket for. Anne Kristin Lindkjølen er politioverbetjent og den som koordinerer etterforskning av seksuallovbrudd i Hedmark politidistrikt.

– Moren virket alminnelig og hyggelig. Hun hadde langt, hvitt hår nedover ryggen, forteller Lindkjølen, som fikk i oppgave å avhøre moren.

– Hun var blid og omgjengelig, og snakket godt for seg. Det var ryddig og rent i huset. Moren var pent kledd. Røde, fine negler og støvletter med høye hæler.

Folk kunne lett få et godt førsteinntrykk av Sams mor.

En tidligere kjæreste forteller at moren sjarmerte alle, både kvinner og menn. Hun var smart, lett å snakke med, men også manipulerende, mener eksen.

Sam var ofte redd moren sin som liten gutt, men også glad i henne.

Alvdal illustrasjon
Foto: Renate Rognan (ILLUSTRASJON) / NRK

– Hun var jo snill mot meg også, så klart hun var det. En dag var alt fint, men neste dag så var det som en slags djevelside av henne kom fram.

Det skulle vise seg at Sams mor lurte mange. Ikke minst hjelpeapparatet, som hun ofte var i kontakt med, siden Sam og søsteren hadde spesielle behov. Barna fikk allerede som ganske små ulike diagnoser. Han hadde Asperger syndrom, hun autisme.

Kvinnen som misbrukte sine to mindreårige barn, var samtidig betalt av det offentlige for å være hjemme og ta seg av dem. Hun var også nær venninne med en ansatt i barnevernet.

Utad framsto hun som en bekymret og engasjert mor. I det skjulte sto hun i spissen for et pedofilt miljø i bygda.

Filmene

Sam husker ikke alt fra barndommen. Men mye av det han selv har fortrengt, ble dokumentert av overgriperne og lagt fram som bevis i retten.

Timevis med filmopptak og hundrevis av bilder viser at barna måtte gå nakne rundt i huset, se på voksne ha sex og ruse seg. De ble utsatt for grove voldtekter og krenkelser. Også familiens hunder ble lært opp til å delta i seksuelle handlinger.

Det ble vist pornografi og laget overgrepsfilmer. Barna var både tilskuere og medvirkende. Det var festing, rus, vold og trakassering.

– Jeg husker det kom menn på besøk og at de gjorde ting med meg, sier Sam.

Overgrepene mot de fire barna var så grove at de som leste beskrivelsene i dommen, ble kvalme.

Så grove at noen måtte ha psykologhjelp etter alt de fikk se i retten.

Det var satt musikk til mange av overgrepsfilmene, kjente disco-låter fra 80-tallsbandet Boney M.

– Musikken forsterker det du ser på filmene. Det kan være vanskelig å kvitte seg med inntrykkene etterpå, det skaper flashbacks. En periode slet jeg litt med det, sier Liv Heidi Bjerkmo. Hun er politiadvokat og var ansvarlig for etterforskningen av Alvdalsaken.

Detaljene i saken rystet alle som fulgte den. En av landets mest erfarne rettsreportere skrev at overgrepssaken endret han som menneske.

Heks

Sam husker noen av overgrepene, men få detaljer. De sterkeste minnene er at han ble veldig redd når moren ruset seg. Han mener alle overgrepene skjedde mens moren var full.

– Da ble hun helt gæren. Hun forandret seg, ble som en heks. Som en annen person nesten. Jeg følte meg veldig utrygg. Livredd.

Sams rom
Foto: Renate Rognan (ILLUSTRASJON) / NRK

Sam forteller hvordan han gjemte seg på rommet sitt, prøvde å sove for å slippe unna. Det var ofte bråk og fest i huset. Når han ikke fikk sove var redningen å se på tv eller spille.

Jeg drømte meg bort i tegneserier og jeg elsket å spille Pokémon. Det ble min verden, en fantasiverden, sier Sam i dag.

Moren hans ble senere vurdert av flere rettspsykiatrisk sakkyndige. De kom fram til at hun har flere diagnoser som kan forklare handlingene.

Hun er pedofil, rusavhengig og har en personlighetsforstyrrelse.

– Vi pekte på at hun har manglende evner til empati. Hun angrer ikke, og hun legger skyld og ansvar på andre, sier Helge Haugerud. Han er en av de to psykiaterne som vurderte kvinnen.

Retten skulle senere konkludere med at Sams mor måtte dømmes til forvaring, fordi faren for gjentakelse var så stor.

Bildet

Sam var 11 år den oktoberdagen i 2008 da han og søsteren på 14 ble hentet av barnevernet og kjørt til politiavhør.

Mens mange andre opplevelser fra barndommen er borte fra hukommelsen, husker han dagen godt.

Han husker de mørke skyene på himmelen og de to hyggelige damene fra barnevernet som kom til skolen hans. En av dem var Linda Granrud.

– Barna ble med uten dramatikk. Turen gikk veldig fint, vi hørte litt musikk, småpratet. Vi var spente i forkant, for det tar jo to-tre timer å kjøre til Hamar, og vi kunne ikke røpe for mye, sier Granrud.

– Jeg husker de spurte om jeg ville bli med til Hamar, og det ville jeg, jeg likte å dra dit. På Barnehuset fikk jeg snakke med en politidame som viste meg det bildet ...

Bildet.

Det er ikke lett å snakke om fotografiet i konvolutten fra den anonyme avsenderen. Ikke den gang. Ikke i dag.

Det viser en mor som utnytter sin sønn seksuelt. En sønn som ikke vet at det moren gjør er galt eller ulovlig.

I dommen senere skulle det stå at moren og stefaren i huset hadde skapt et overgrepsregime hvor barna daglig måtte være tilgjengelig for misbruk.

Barna ble fra de var små tilvendt seksuelle overgrep.

Sam fikk ikke reise tilbake til moren sin eller huset i Alvdal. Han kom raskt til en fosterfamilie et annet sted på Østlandet.

Han var lei seg den første tiden, men mest av alt husker han at han var sliten.

Det var som han ikke hadde krefter i kroppen. Orket ikke løpe, ikke løfte.

Han orket ikke mange mennesker heller. Han holdt seg for ørene i butikken, det var for mye folk.

Det yngste barnet i Alvdal-saken

Dette er Sam i dag. 21 år gammel velger han å fortelle om oppveksten i "Skrekkens hus".

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

– Jeg følte meg så sliten og svak. Kanskje fordi jeg hadde spist usunn mat hele livet. Brød med smør. Pizza Grandiosa. Og jeg drakk bare saft og brus. Aldri melk eller vann. Aldri grønnsaker eller andre sunne ting.

Sam oppdaget da han kom i fosterhjem at han ikke kunne det andre barn på hans alder kunne.

Forskjell på høyre og venstre. Forskjell på kniv og gaffel. Han kunne ikke barnesangene de andre sang.

Sam hadde lært helt andre ting.

Fem dømmes

Alvdalsaken handler om mange mennesker. Men det er fire barn som er ofrene. Alle var mellom 6–13 år da overgrepene startet i 2004. Sam og søsteren, og de to jevnaldrende nabobarna.

Alle barna, som i dag er voksne, sliter på ulikt vis etter det de har vært gjennom. Diagnosene de har fått kan ligne på symptomer barn utvikler når de blir utsatt for grov omsorgssvikt.

– Legen sier jeg kanskje har Asperger syndrom. Men det er litt usikkert om jeg har det. Selv tenker jeg at det kan være et snev av det, sier Sam.

Fem voksne dømmes til slutt i Alvdalsaken. Moren, stefaren, foreldrene i nabohuset og en tredje nabo. Sams mor får etter flere rettsrunder en samlet dom på 13 år og 5 måneders forvaring. Stefaren får 15 års fengselsstraff.

I forlengelsen av Alvdalsaken rulles også to nye rettssaker opp. Sams biologiske far dømmes for overgrep mot sin stedatter i den såkalte Gjerdrum-saken. Nabofaren dømmes for overgrep mot en eldre sønn i Trondheim.

Hvordan kunne det skje at overgripere blir naboer i ei lita bygd som Alvdal?

Svaret er tilfeldigheter. Uflaks.

Barna i de to familiene var jevnaldrende. De lekte sammen og gikk på samme skole. Gjennom barna ble også de voksne kjent.

Mye vanskeligere er det å svare på hvordan overgrepene kunne pågå i flere år.

Stefaren snakker

Under rettssaken kom det fram at det var sendt bekymringsmeldinger om barna helt fra de var 3–4 år gamle. Men varslene førte ikke fram, de ble glemt og bortforklart. Det var først da konvolutten med de to overgrepsbildene lå på bordet at saken begynte å rulle.

Den anonyme avsenderen viste seg å være Sams stefar.

Da forholdet til Alvdalmoren var slutt, bestemte han seg for å sende bildene til barnevernet. Stefaren sier han ikke forsto hva dette ville føre til.

– Jeg ville bare fortelle hvordan det var. Så fikk jeg på en måte renska opp. Så fikk andre vurdere og dømme, sier stefaren til NRK, fra fengselet. Det er første gang han uttaler seg til media om Alvdalsaken.

Men han hadde ikke regnet med at han selv skulle bli dømt for seksuelle overgrep. Da ekskjæresten, Sams mor, ble arrestert, ga hun politiet en film som viste at stefaren forgrep seg på ett av barna. Senere fant politiet flere hundre overgrepsbilder og filmer hjemme hos ham. Mye var filmet i huset i Alvdal.

– Jeg filmet og knipsa kanskje i overkant mye, men jeg syntes hele situasjonen var absurd, sier stefaren videre.

De to som i flere år var medsammensvorne endte med å angi hverandre.

Stefaren innrømmet overgrep mot Sams søster, men har hele tiden ment han er uskyldig i overgrep mot de andre barna. Han ble ikke trodd i retten.

Nabomoren som ble dømt til 5 1/2 års fengsel for medvirkning til overgrep, ønsker også å uttale seg om saken. Hun har nå sonet ferdig, men sier til NRK at hun fortsatt mener dommen er feil. Hun kjenner seg ikke igjen i barnas beskrivelser, og sier at hun ville stoppet overgrepene hvis hun hadde visst hva som foregikk. Dette ble hun ikke trodd på i retten.

I NRKs podkast Hele historien, Overgrepene i Alvdal, kan du høre stefaren fortelle sin historie. De andre dømte i saken, inkludert moren til Sam, har ikke ønsket å snakke med NRK.

Sikter mot VM

I fjor, rett før jul, flyttet Sam inn i sin første leilighet. Med god hjelp fra kommunen ønsker han nå å stå på egne bein. Bestemme over eget liv, holde orden, gå på jobb, treffe venner.

På kjøkkenbenken står en pakke Mummi-kjeks. På gulvet i den lille stua ligger en sort koffert han ikke har rukket å pakke ut av. Han er akkurat kommet hjem fra en helgetur til Tyskland hvor han har deltatt på en internasjonal spillkonferanse.

Sam er en av de beste i Norge i videospillet Pokémon. Et spill som krever at du både er smart, utholdende og rask.

Det yngste barnet i Alvdal-saken

Pokémon-figurene på skrivebordet heier på Sam. Her slår han en japansk motspiller.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

– Det er litt som sjakk, bare med litt flaks. Den som spiller er trener for et lag med seks ulike karakterer, som kjemper mot andre lag. Figurene betyr mye for meg i det virkelige livet også. De er på en måte blitt den nye familien min, og jeg er glad i dem. Jeg har likt å spille siden jeg var barn og gjemte meg på rommet i Alvdal, forteller Sam.

Spillingen og fantasiverdenen har gitt 21-åringen nye venner over hele verden.

Hittil i år har han deltatt på tretten ulike turneringer blant annet i Tyskland, Tsjekkia, Nederland, England, Danmark og Sverige. De kalles VGC Pokémon, Video Game Championships. Den største og viktigste turneringen er i USA, og Sam har i hele år samlet poeng for å kvalifisere seg.

– Det er et slags verdensmesterskap i Pokémon. Det er kun de beste som får delta. I år nådde jeg ikke helt opp, men neste sesong skal jeg forsøke igjen. Det hadde vært gøy å komme til VM, sier Sam.

Han spiller opptil åtte timer hver dag etter jobb, han jobber på et lager i nærheten.

Mens NRK er på besøk vinner han seks Pokémon-kamper på under seksti minutter.

Samtlige som må se seg slått av Sam denne ettermiddagen er fra Japan, Pokemons hjemland. De har flest spillere, men er altså ikke de beste i dag.

Tilbake til Alvdal

Sam har ingen kontakt med familien sin, og han ønsker heller ikke det i framtida.

– Jeg vil aldri treffe moren eller stefaren min igjen. De har ødelagt så mye for meg.

Han har heller ikke møtt søsteren sin, de to eldre halvsøsknene eller de to nabobarna etter at han flyttet fra Alvdal som 11-åring. Det er litt trist, synes Sam, men han tror ikke det er så lurt å møte dem. At det kan bli for vanskelig og vondt.

Men Alvdal, stedet og naturen, liker han fremdeles å besøke.

Fjellet. Vinden. Jeg savner naturen i Alvdal. Derfor liker jeg faktisk å reise dit, sier Sam.

I framtida drømmer han om å bo et sted hvor det er stillhet og ro. Og ikke for mye mennesker og kaos. Likevel reiser han Europa rundt for å delta på Pokémon-turneringer hvor hundrevis møtes for å spille. Det koster litt, ikke bare økonomisk.

– Det er spennende og litt skummelt. Jeg har aldri reist helt alene før, men det går greit.

I Sams leilighet er rullegardinen i stua trukket ned bak de nyinnkjøpte, plommerøde gardinene. Han liker ikke at folk kan se inn.

– Jeg bor jo i første etasje, og jeg vil ha privatliv. Så jeg har ofte gardinene trukket for.

Noen ganger tenker han på å flytte vekk fra Norge, bosette seg i utlandet. Sam synes ofte det kan være lettere å bli kjent med folk utenfor landets grenser. Og som mange andre gamere snakker han flytende engelsk. Nesten bedre enn norsk.

Han vil fortsette å spille Pokémon, men han har også lyst til å lage musikk. Han er en stor fan av Melodi Grand Prix, og har selv lyst til å være med en dag.

– Jeg liker å synge. Det har jeg lyst å gjøre mer. Og satse på Youtube.

Sam har mange tanker om framtida. Men akkurat nå vil han snakke om fortida.

Han håper andre som har opplevd overgrep kan lære noe av historien hans. Og at vi andre kan forstå.

For etter å ha holdt det inni seg i 10 år synes Sam det er på tide å si det som det er.

– Jeg er Alvdalgutten.

Sam i sitt nye hjem

Sam har dekorert leiligheten med japanske tegneseriefigurer. Drømmen er å reise til Japan.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

(obs teksten er oppdatert i kapittelet Sikter mot VM)