Han beskyttet Norge – nå er han en risiko 

Feriebaggen ligger klar, og bilen er pakket. Så blir to mennesker drept, 23 skadet og trusselnivået i Norge hevet til høyeste nivå.

For Xander Radpey betyr det to ting.

Først må han fortelle familien at ferien er avlyst. Så må han på jobb for å finne ut hva som skjedde da terroren rammet Oslo 25. juni 2022.

– Det var 14 til 18 timer om dagen med etterforskning. Det var lange, tunge dager.

I nesten hele sitt voksne liv har Xander jobbet med å trygge Norge. Nå får han ikke lenger gjøre jobben sin.

Det gjør at politiets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror er «kraftig redusert», ifølge en uttalelse politiet har sendt til Sivil klareringsmyndighet.

Som spaner har Xander lenge levd et liv i skyggene. Nå vil han fortelle sin historie – om identitet, lojalitet og rikets sikkerhet.

Fra Iran til Trondheim

Hverken Xander, advokaten hans, politiet eller NRK vet den fulle begrunnelsen til at han ikke får jobbe som spaner lenger. Den ligger i sikkerhetsgraderte dokumenter.

Men han vet noe. Det begynner i Iran på 1970-tallet.

Xander levde sine første år i et Iran vendt mot vesten. Skjørt, lange dongeribukser og popmusikk.

Han var fire da den islamske revolusjonen brøt ut, fem da eneveldet ble erstattet av Den islamske republikken Iran.

Han rakk ikke å bli seks før starten på en av de dødeligste krigene i det moderne Midtøstens historie.

Xander var elleve år da familien kom til Norge.

– Vi bodde på et lite sted, og møtte mye motstand fordi vi var utenlandske. Så vi flyttet til en større by, sier Xander med tjukk trønderdialekt.

Også i en storby som Trondheim, bar tilværelsen preg av utenforskap. Som ung norskiraner ble han «plaget» av autoriteter og av politiet, sier han selv.

I nattbordskuffen hadde han papirene klare for å kunne bytte navn. Alt for å unngå problemer på flyplasser og i bunken med jobbsøknader.

Det heftet alltid en mistanke ved ham.

– En av hensiktene mine med å bli politi, var å få bukt med denne urettferdigheten.

Holde på hemmeligheter

Det første, trange nåløyet var Politihøgskolen. Han kom inn, og han kom seg gjennom.

På andre siden så fremtiden lys ut: Politiet ville «rekruttere og beholde» personer med minoritetsbakgrunn. Det var en strategi for dem. For Xander var det en mulighet.

– Som politimann var jeg snill mot de snille og hard mot de harde. Jeg prøvde å være så rettferdig jeg kunne etter lovens forstand. Og jeg tror jeg har vært en rettferdig mann.

Han forteller om flere år med patrulje, forebyggende arbeid og etterretning på stasjonen, før det ble lyst ut et kurs i spaning hos Oslo politidistrikt. Av over hundre søkere, fikk et dusin politifolk plass, ifølge Xander.

Han ble en av dem også.

Den nye arbeidsplassen bar preg av et strengt sikkerhetsregime. For å jobbe med skjermede oppdrag, må du kunne holde på hemmeligheter.

Xander og hans nærmeste ble kontrollert for forhold som kunne påvirke hans pålitelighet, lojalitet og dømmekraft. Søknaden om sikkerhetsklarering gikk gjennom.

På gata skled han rett inn. Metodene hans innen skjult etterforskning ble viktige i politiets arbeid.

For eksempel sommeren 2014. Hele Politi-Norge hadde fått beskjed om å finne frem våpen og være klar. Norge stod overfor et mulig terrorangrep i nær fremtid.

På en fjelltopp i Hemsedal, 1828 meter over havet, vibrerte det i lomma på turbuksen hans. Beskjeden var: «Du må komme på jobb».

– Det er ett eksempel. Jeg har flere, sier Xander.

Gjennom 17 år i politiet, ble Xander en viktig ressurs.

Ikke visste at han at han snart ville bli sett på som en risiko.

Brevet som endret alt

Det startet med et brev i postkassa, en februardag i 2023. Rekommandert post: Han skjønte det var viktig.

– Da jeg åpnet brevet, raste verden sammen, sier Xander.

Det er mange måneder siden nå. Men 48-åringen brister fortsatt i stemmen, når han snakker om brevet som snudde livet hans på hodet.

«Vi finner ikke grunnlag for å betvile din tilhørighet eller lojalitet til Norge (...)», står det i det seks sider lange brevet.

Xander har vært sikkerhetsklarert i flere perioder tidligere, også på høyeste nivå. Før var det Politidirektoratet som stod for sikkerhetsklareringene i sin egen etat.

Nå var han for første gang vurdert av Sivil klareringsmyndighet (SKM). De siste fem årene er det de som har styrt hvem i sivil sektor som kvalifiserer.

Brevet inneholdt svaret på om Xander fortsatt skulle være en av dem.

Han husker konklusjonen nesten ordrett:

Begrunnelsen han har fått, er at han er i risiko for å bli utsatt for press. For selv om Xander kaller Norge for hjemme, kan han kobles til et land som Norge ser på med argusøyne.

– Jeg har aldri sett på Iran som et hjemland. Jeg har aldri sett på det som en del av meg. Nå må jeg vurdere hvem jeg er og hvorfor jeg er her, sier han.

Deg og dine nærstående

Iran har i flere år blitt trukket frem i trusselvurderinger.

Politiets sikkerhetstjeneste slår fast at det er et av landene som bruker sine etterretningstjenester til å kartlegge, overvåke og påvirke egne borgere som bor i Norge.

Og Xander har, i tillegg til det norske, iransk statsborgerskap. Etter iransk lov er det i praksis umulig å fraskrive seg.

Foreldrene hans har dessuten vært på reiser til hjemlandet, og han har ennå slektninger der. De kan bli brukt som et pressmiddel – og sette ham i en situasjon hvor det «ikke lenger er mulig (…) å ivareta norske sikkerhetsinteresser», ifølge SKM.

– Dette henger ikke på greip. Jeg har ikke vært i Iran siden vi flyktet derfra da jeg var barn. Mamma hadde aldri reist dit om hun visste at det ville bli et problem for meg. Og pappa er nå død, sier Xander, fortsatt opprørt over begrunnelsen han har fått.

Det kan være flere og sammensatte grunner til klareringsnekten. Av hensyn til SKMs kilder, og kanskje også Xanders egen trygghet, får verken Xander, advokaten hans eller NRK vite dem.

– Jeg har ingen mulighet til å sjekke om jeg faktisk er en trussel eller ikke. Eller om jeg har en trussel tett på livet mitt. Alt er sladdet, sier Xander.

Han har ikke rett til fullt innsyn i sin egen sak.

– Det er vår rett og plikt å beskytte kildene og personvernet mer enn ellers. Det er vår oppfatning at hensynet til å beskytte nasjonale verdier på noen områder står høyere enn hensynet til at den enkelte kan få innsyn i sin egen sak, sier direktøren i Sivil klareringsmyndighet.

Les hele intervjuet med SKM lenger ned i saken.

For Xander føles avslaget personlig. Men SKMs beslutning om å ta fra Xander klareringen, kan gå utover langt mer enn hans egen rettferdighetssans.

Den står også i kontrast til politiets syn på sin spaner – og til etatens behov når de skal trygge Norge.

NRK tar i denne saken utgangspunkt i opplysningene Xander har fått fra Sivil klareringsmyndighet i sitt avslag. De oppgir i brevet at det er hans tilknytning til Iran og risikoen for press i forbindelse med denne som er årsaken. NRK har ikke innsyn i SKM sine saksdokumenter utover dette, og de sier de ikke har anledning til å kommentere enkeltsaker.

Bank, bank

Det er en sensommerdag i august i år, og Xander er ute i god tid. Sikkerhetskontrollen på vei inn til Stortinget går smertefritt.

Mange her inne er klar over problemstillingen. I Hurdalsplattformen står det eksplisitt at sikkerhetsklareringer skal skje basert på individuelle og ikke skjematiske vurderinger.

Xander mener bestemt at dette ikke er fulgt opp.

– Jeg har vært her en del ganger nå. Jeg vil bekjempe urettferdigheten jeg har blitt utsatt for, sier Xander.

De siste månedene har han kontaktet en håndfull politikere, sendt brev til direktorater og departementer og banket på mange dører.

Han har sittet på første rad i stortingssalen da spørsmål om sikkerhetsklarering har vært tatt opp i spørretimen.

Nå er han her for å følge et seminar om mangfold.

Politiet har i en årrekke snakket om dette som en forutsetning for en god etat.

En variasjon av etnisiteter, kulturer og språkferdigheter er nødvendig for et politi som skal speile befolkningen.

Men de sliter med rekrutteringen.

– Jeg river meg i håret med tanke på hvordan vi skal greie dette. Vi kan ikke true folk inn i politiet, sier politidirektør Benedicte Bjørnland til humring fra salen.

Det er minst en i salen som ikke ler.

En ønsket praksis

I dag har rundt 5 prosent av norsk politi innvandrerbakgrunn. Det har ligget stabilt de siste årene.

– Jeg tenker det er en utfordring, fortsetter politidirektøren mer alvorlig.

Ansatte som Xander er et eksempel på en ønsket praksis.

Ærlig, pålitelig og lojal er ord som brukes av politiet for å beskrive ham. Og bakgrunnen hans har, sett med politiets briller, trukket i positiv retning.

Han har kunnet løse oppdrag og innhente informasjon i spesielt krevende saker og områder. Selv sier han at han har jobbet opp mot noen av de tyngste kriminelle i Norge.

– Mange av de jeg har jobbet opp mot, har en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Ofte har jeg blitt brukt i slike settinger fordi jeg sklir lettere inn. De har brukt min etnisitet til sin fordel, sier Xander.

– Nå har arbeidsgiveren min blitt fratatt et viktig verktøy, fortsetter han.

Interne politidokumenter: – Redusert terrorberedskap

At Xander ikke lenger er i operativ tjeneste, kan få konsekvenser for politiet.

Uten ham på jobb, er politiets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror «kraftig redusert».

Det fremgår av et brev som politiet sendte til SKM etter at Xander mistet sikkerhetsklareringen sin. NRK er gjort kjent med innholdet i brevet.

For politiet er praksisen et paradoks, ifølge brevet. Politiets oppdrag er nettopp å ivareta nasjonale interesser. Nå forsvinner en nøkkelperson i dette arbeidet – fordi deres egen ansatt ses på som en fare for de samme interessene.

I brevet står også arbeidsgiveren hans fast ved at han er skikket til å ha klarering.

– Som arbeidsgiver har jeg ikke lyst å gå tett inn på enkeltsaker. Men jeg skjønner at du spør meg om det, sier Grete Lien Metlid, som er leder for Felles enhet for etterretning og etterforskning i Oslo politidistrikt.

På pulten hennes havner den alvorligste kriminaliteten: drapene, terrorsakene, den organiserte og skjulte kriminaliteten. Under seg har hun nærmere 450 ansatte med spisskompetanse på området.

– Det er ingen tvil om at han er viktig. Han har vært en betrodd medarbeider og en del av vår spisskompetanse opp mot alvorlig kriminalitet, sier hun.

– At han mistet sikkerhetsklareringen var utfordrende for oss.

Ikke alene

– Dette er mitt livs kamp.

Xander føler seg ofte alene. De siste månedene har han isolert seg mer og mer fra omverden, og fra dem han før kalte kollegaer.

– Hva bruker du dagene dine på?
– Jeg er i alle fall fryktelig lite sosial, sier han.

Leiligheten hans i Oslo har likevel blitt et slags samlingspunkt. Da NRK besøker ham, sitter det en gruppe på nærmere ti mennesker i stua.

De deler både hans situasjon, hans frustrasjon, og hans mål om endring.

– Først trodde jeg at det bare gjaldt meg. Når det nå viser seg å være flere, forstår jeg at dette ikke er tilfeldig. Det må være systematisk, sier Xander.

Et ekko av stemmer lurer på hvorfor akkurat de har fått brev som likner på hans. Noen fikk dem for noen år siden – andre, nokså nylig.

Ingen i rommet vil bli tatt bilde av.

Alle jobber i politiet. Alle har tilknytning til Iran. Alle har fått oppgitt av SKM at risikoen for press fra dette landet er årsaken til at de nå har mistet sikkerhetsklareringen sin.

Og det kan være flere av dem.

Ifølge tall som Politiets Fellesforbund (PF) har delt med NRK, har mellom 20 og 25 av deres medlemmer «møtt på store utfordringer når det gjelder avslag på sikkerhetsklareringer». Dette har fått «inngripende konsekvenser for alle», ifølge PF.

Det kan være mørketall.

Felles for de noen-og-tjue er at de er tilknyttet et annet land enn Norge.

Det er ikke mange av politiets 18.500 ansatte. Men kun et fåtall har innvandrerbakgrunn.

Politileder Metlid er bekymret for om dette kan gjøre det vanskeligere for politiet å løse samfunnsoppdraget i fremtiden.

– Vi trenger ulik spisskompetanse, og at befolkningen kan speiles i politiet. Da trenger vi også medarbeidere med ulik bakgrunn som språk- og kulturkompetanse.

Hun presiserer flere ganger at politiet ikke vil gå på akkord med sikkerhet.

Å flytte ansvaret for sikkerhetsklareringer fra Politidirektoratet på Majorstua til Sivil Klareringsmyndighet i Moss har hatt positive effekter, sier hun.

Men noe har gått tapt.

– Jeg kjenner på noe mindre nærhet, dialog og frykter mindre rom for gode individuelle vurderinger for den enkelte. Dette er viktige spørsmål vi må reise nå.

Pålitelig og profesjonell

Og man må ut på en liten reise for å finne svar.

I Moss sentrum, i en bygning formet som Horten-Moss-fergen hvis man ser den fra et fugleperspektiv, sitter direktøren i SKM: Direktoratet som siden 2018 har hatt ansvar for klarering i sivil sektor.

Foran ham på bordet står en skål med drops. «Pålitelig», står det på ett av dropspapirene. «Profesjonell», står det på et annet.

Etatens verdier skal gjennomsyre alt de gjør.

– Vi er ett av statens virkemidler for å bidra til å beskytte nasjonale verdier, sier Gudmund Gjølstad.

Siden opprettelsen har SKM fått flere ansatte, men også langt flere saker å behandle. Bare i år regner de med å håndtere rundt 10.000.

– Jeg har forståelse for at det oppfattes som veldig krevende å ikke få en sikkerhetsklarering, spesielt for de som har hatt en klarering tidligere eller som gjør en fantastisk viktig og god jobb for samfunnet, sier Gjølstad og fortsetter:

– Samtidig er jobben vår å vurdere om det er riktig om den enkelte personen skal ha tilgang til våre viktigste hemmeligheter.

For å vurdere dette, ser SKM på tilknytning til og risiko for press fra en annen stat. Men det er bare ett av flere forhold som vurderes, sier Gjølstad.

Andre forhold kan eksempelvis være en ny partner, en psykisk lidelse eller en straffbar hendelse. Det kan være forhold rundt deg, eller rundt de du er glad i. Det ramses opp i lov om nasjonal sikkerhet, som ligger ved siden av Gjølstad på bordet.

Hvilke av disse forholdene som blir avgjørende når SKM feller sin dom, får ikke nødvendigvis søkeren vite.

– Vi utarbeider en komplett intern begrunnelse, med all informasjonen som vi baserer våre vurderinger på. Her er det både gradert og kildebeskyttet informasjon. Men den vil være tilgjengelig for både klageinstanser og de som fører kontroll med SKM, sier Gjølstad.

– Grundig og individuell

Flere av sakene på SKMs bord, kommer fra personer som er tilknyttet andre land. Siden 2018 har de gjennomført over 1500 tilknytningsvurderinger for politiet.

Hvor mange slike saker som ender med avslag, er det «ikke mulig» å utlevere statistikk på. Til dette er sakene for komplekse, sier Gjølstad.

Men det er få, slår han fast.

– Samlet sett for SKMs portefølje er det mindre enn 2 prosent som får en helt negativ avgjørelse. Politiets andel av dette er lavere enn snittet, sier Gjølstad.

Hvor mange av de som får avslag som har tilknytning til Iran, har heller ikke SKM mulighet til å gi ut tall på.

Xander og hans kollegaer vet dermed ikke om de tilhører unntaket eller regelen.

– Jeg har forståelse for at det kan være ulike oppfatninger om arbeidet vårt. Arbeidet med personellsikkerhet er utfordrende og komplekst, men vi inviterer gjerne til mer dialog.

Gjennom et timelangt intervju, blir det gjentatt flere ganger:

Jobben de gjør for å opplyse hver enkelt sak er omfattende, mener Gjølstad. At hver person vurderes grundig og individuelt, står han også fast ved.

– De som fører tilsyn med oss ville identifisert en sjablongmessig saksbehandling veldig raskt. Vi har ikke fått noen tilbakemelding på at vår saksbehandling er av en sånn karakter.

Fremtiden

Trene. Jobbe. Spise. Jobbe. Besøke Stortinget. Kontakte journalister. Jobbe. Kanskje sove litt. Sove dårlig. Jobbe.

I juni fikk Xander klarering på laveste nivå, begrenset, etter at arbeidsgiveren søkte om det. Med klareringen kom det en rekke ulike vilkår. Vilkår som gjør den gamle jobben umulig.

Han kan fremdeles ikke jobbe som spaner. Nå er han satt til en kontorjobb.

– Jeg føler meg mistenkeliggjort. Jeg var på jobb for å kopiere noen papirer, og ble redd for at folk trodde jeg gjorde noe mistenkelig.

Det er ikke hver dag han drar ned til politihuset på Grønland. Xander har siden kort tid etter at avslaget kom, vært helt eller delvis sykmeldt i lange perioder.

Men det betyr på ingen måte at han sitter stille.

– Nå handler alt om hvordan jeg skal hjelpe generasjonene som kommer etter meg, slik at de ikke blir utsatt for den samme uretten.

Bak ham står en ny generasjon politibetjenter. Over én av ti studenter på politihøgskolen i 2022 har innvandringsbakgrunn. Blant dem er sønnen hans.

Halvt iransk. Men helt norsk.

Xander har bedt sønnen sin om unnskyldning for at han har det opphavet han har.

– Det er tungt.

– Hva sier han til det?

– Han sier jo til meg at jeg ikke kan noe for det, sier Xander.

Igjen fylles øynene til 48-åringer med vann. En kort pause, en bit tørkerull, og han er klar igjen.

– Jeg har prøvd å ta på meg hatten til klareringsmyndighetene. Jeg skjønner at de har en nullvisjon når det gjelder rikets sikkerhet. Men hvis de zoomer litt ut, og ser dette fra et annet perspektiv, vil jeg si at de segmenterer mennesker ut ifra opphav, sier Xander.

Personlig har Xander følt på et tap av to identiteter. I tillegg til at han ikke lenger får være spaner, føler han seg ikke lenger «norsk nok».

– Hvis myndighetene forsøker å tette sikkerhetshull, er dette helt feil måte å gjøre det på, sier han.

– De skaper fiender, de skaper utenforskap, og de skaper en avstand mellom staten og ulike befolkningsgrupper her i landet.