Er det noen der ute?

– Kommer du til å finne noe?

– Nja, jeg tror ikke det. Men det hadde jo vært fantastisk!

– Tror du det er noen der ute, da?

– Universet kan være fullt av liv, og det kan være tomt. Men det finner vi aldri ut av om vi ikke leter.

– Har du opplevd noe ... Har du møtt noen?

– Det har vært et par opplevelser, men hva det var, det vet jeg ikke …

– Tror folk at du er litt ... sprø?

– Hehe, i så fall sier de det ikke til meg!

Ole Jonny Brænne smiler skjevt og retter seg opp foran PC-en. I soverommet på Helsfyr foregår det mystiske saker. Noe som kan forandre livet hans og ditt og mitt.

I 14 år har han mottatt små datapakker fra USA. Når han åpner pakkene i et program, dukker det opp en fargerik grafikk på skjermen. Søyler spretter opp og ned, og rundt søylene er det tall og koder og parametere.

Det ser futuristisk ut, og det er det god grunn til. Grafikken er intet mindre enn en visualisering av verdensrommets bakgrunnsstøy, en kosmisk kakofoni fra stjerner og pulsarer og planeter.

En dag håper Ole Jonny Brænne det vil komme et utslag i grafikken. Et signal. En melding. Et svar på et spørsmål han og mennesker i uminnelige tider har undret seg over.

Ole Jonny Brænne leter etter utenomjordisk liv.

Vitenskap eller vanvidd

Historien om et av historiens luftigste eksperimenter starter riktignok ikke på Helsfyr, men i et skogkledd fjellområde i Vest-Virginia for 46 år siden. En aprildag i 1959 er Frank Drake, en ung astronom ved det nybygde Green Bank-observatoriet, i ferd med å trosse kollegenes advarsler.

«Ikke gjør det!», har de sagt. «Det kan ødelegge karrieren din. De vil le av deg».

Jakten på utenomjordisk liv hadde lenge vært avskrevet som useriøst drømmeri, en pseudovitenskap forbeholdt de eksentriske.

Deriblant Nikola Tesla. Rundt århundreskiftet utviklet den serbiske vitenskapsmannen kunstige lyn og dødsstråler i sitt laboratorium i Colorado Springs, etter sigende iført snippkjole og høye gummisko.

En av hans mest oppsiktsvekkende oppfinnelser var et apparat som angivelig fanget opp utenomjordiske signaler. Dessverre for Tesla tydet mye på at signalene var stråling fra hans eget apparat.

Like skuffet ble nok astronomen Percival Lowell da det viste seg at rennene han oppdaget på Mars ikke var vanningskanaler marsboere hadde gravd, men mørkere områder av planeten.

Heller ikke signalene landsmannen David Peck Todd registrerte under et nasjonalt radioforbud i 1924, beviste romveseners eksistens. Signalene, som ifølge Todd var en melding fra Mars til Jorda, stammet fra et krigsskip i Stillehavet.

Om forgjengerne hadde gitt fagfeltet et frynsete rykte, mente Frank Drake at hans eget prosjekt var solid forankret i anerkjent vitenskap. Søket var nøye kalkulert og teleskopet kraftigere enn alt som var brukt før.

Han rettet teleskopet mot to nærliggende stjerner og satte i gang SETI-programmet, The Search For Extraterrestrial Life – søk etter utenomjordisk liv.

Men bortsett fra noe menneskeskapt skurr, var alt han hørte den monotone lyden av verdensrommets bakgrunnsstøy.

Og slik lød det fram til en høstdag i 1977.

En global dugnad

– Cola?

Ole Jonny Brænne roper fra kjøkkenet, det eneste rommet som ikke preges av hans store lidenskap.

Stua er full av bokhyller, tynget til bristepunktet av bøker. De heter «The Unexplained», «Bortført av UFO», «UFOs? Yes!».

Det er hundrevis av bøker i de hyllene, kanskje tusenvis.

Og det er de han ikke har lest. På gulvet står bulende pappesker med resten. De skal sendes til Arkivet for UFO-forskning i Norrköping i Sverige. Det er verdens største i sitt slag, ifølge 48-åringen fra Drammen.

Han er styremedlem der. Han er også leder i foreningen UFO-Norge, en dedikert frimerkesamler og en av SETIs viktigste støttespillere i Norge.

Siden oppstarten i 1959 er SETI blitt avhengig av sånne som ham. I dag porsjoneres informasjonen fra teleskopene ut til datamaskiner over hele verden. En skjermsparer, som alle kan laste ned, analyserer materialet og gir beskjed om det dukker opp noe.

6 millioner mennesker har lastet ned skjermspareren. 120.000 er fortsatt aktive, flere hundre av dem i Norge.

«SETI ville vært umulig uten de frivillige», skriver Erik Korpela ved Berkeley-universitetet i en mail. Han er ansvarlig for SETI@home, som delingsprosjektet heter.

«Å leie tilsvarende datakraft hadde kostet millioner i måneden».

Og det er penger SETI ikke har.

For det har vært tøffe tider for Korpela og co. På tampen av 80-tallet trakk NASA seg ut på grunn av dårlig økonomi og motvillige politikere. Å jakte på romvesener var bortkastede skattedollar, sa de. Teleskopene ble isteden brukt som kulisser i Bond-filmer, og det hjalp lite at Jodie Foster fikk kontakt i sci-fi-thrilleren «Contact» når virkelighetens resultater uteble.

Ifølge Korpela har man registrert milliarder av signaler, men alle kan spores tilbake til menneskelig aktivitet. «Siden menneskets eksistens allerede er kjent, er jo ikke dét særlig interessant», skriver han.

Personlig tror han sjansen for å finne noe annet, er rundt 1 prosent i året.

Ole Jonny Brænne justerer brillene og ser på det futuristiske fargespillet. Han har ikke hørt et kosmisk kvekk på 14 år.

– Mange har gått lei, det ikke så spennende å se på dette.

Breakthrough Listen

Hadde det ikke vært for en oppsiktsvekkende pressekonferanse 20. juni i fjor, hadde det sett bekmørkt ut for SETI. Flankert av fremtredende vitenskapsmenn i Londons Royal Society, kunngjorde den russiske mangemilliardæren Yuri Milner at han vil bruke 100 millioner dollar på å lete etter romvesener.

– Det er vår plikt som mennesker. Vi har ikke råd til å la være, sa Milner til The Guardian etter presentasjonen i London.

Den genierklærte fysikeren Stephen Hawking mente foretaket var av «kritisk betydning».

– Vi er sosiale vesener, og det er viktig for oss å vite om vi er alene i mørket, sa han.

Frank Drake, som har viet mesteparten av sitt 85 år lange liv til SETI, så stjerner.

– Dette er et mirakel!, sa han til New York Times.

Pengene, nesten én milliard norske kroner, skal få SETI på beina igjen. Forskere skal hyres inn, noen av verdens kraftigste teleskoper skal leies.

Søket, som er blitt kalt «Breakthrough Listen», blir 50 ganger mer følsomt enn tidligere søk. Frekvensområdet man søker i femdobles, og analysene vil skje 100 ganger raskere enn tidligere. Presis oppstartsdato er ikke annonsert ennå, men prosjektet skal begynne tidlig i 2016.

– Dette er tidenes mulighet til å finne liv i verdensrommet, sa Drake ifølge Wired.

– Fåfengt

Men hva er egentlig sjansen for å finne noe? Det er registrert over 2000 planeter utenfor vårt eget solsystem, hvorav 31 er beboelige, ifølge Universitetet i Puerto Ricos oversikt.

Det finnes sannsynligvis flere. Langt flere. Melkeveien består av minst 400 milliarder stjerner, og Melkeveien er bare én av minst 170 milliarder galakser.

Siden liv oppsto på jorda, og det finnes nærmest uendelig antall planeter, er vel sjansen for at det finnes andre som oss, bokstavelig talt, astronomisk?

Eller?

– Statistikken tilsier at det kan finnes liv der ute. Men det er så mange tilfeldigheter og forutsetninger som må samspille, at vi kan lytte i tusen år uten å høre noe, sier Dag O. Hessen, biolog ved Universitetet i Oslo.

Liv slik vi kjenner det må ha en beskyttende atmosfære, riktig temperatur, vann og sentrale grunnstoffer i tilstrekkelige mengder. Og ikke bare må det oppstå liv, men liv som undrer over De store spørsmål i tilværelsen. Som er i stand til å reflektere rundt sin egen plass i universet, som ønsker kontakt med andre planeter og har teknologien til å sende ut signaler.

– Jeg er tilhenger av nysgjerrighetsdrevet forskning, men dette er nok fåfengt, sier Hessen.

Hva var det da den amerikanske astronomen Jerry Ehman hørte en høstdag for snart 40 år siden?

Mysteriet i 1977

«Hello, this is Jerry Ehman. Please leave your message and I'll call you back».

«Ehh, ja, this is reporter Martin Skjæraasen calling from Norway ...»

– Vil du snakke om Wow!-signalet?

Jerry Ehman har løftet røret. Den rustne stemmen i Ohio vet hva det gjelder. Stadig ringer journalister og entusiaster som vil snakke med ham om seks tegn han satte en rød ring rundt 15. august, 1977.

Seks tegn mange anser som et av vitenskapshistoriens største mysterier.

Dagen startet ikke som alle andre for Ehman, som jobbet i SETI-programmet ved Big Ear-teleskopet i Ohio. Han printet ut de siste søkeresultatene, satte seg ned, så på papirremsen – og fikk hakeslepp.

Blant ett-tall og to-tall, som indikerte bakgrunnsstøyen i verdensrommet, leste han «6EQUJ5». Tallene antydet et signal som var hele 30 ganger sterkere enn den vanlige summingen.

Kunne det stemme? Det måtte jo bety …

– Jeg satte en rød ring rundt tallene og skrev «Wow!». Forstår du det ordet?, for det sier alt, sier Ehman.

«Wow!-signalet», som det er blitt hetende siden, varte i 72 sekunder. Deretter har ingen hørt det igjen. 100 ganger har man søkt i samme område, men det er helt stille.

I ettertid har Ehman og kollegene undersøkt om signalet kunne være støy fra radarer, militær aktivitet eller satellitter. Men alle alternative forklaringer er forkastet.

Heller ikke kreative innspill fra dem telefonsvareren hans skal filtrere vekk, har brakt Ehman nærmere en oppklaring. Snart har det gått 40 år, og Wow!-signalet er fortsatt et mysterium.

– Jeg kan hverken bevise eller motbevise det, men mye tyder på at signalet kommer fra en utenomjordisk livsform, sier Ehman.

En beskjed fra jorda

Wow-signalet er ikke det eneste signalet vi har mottatt, men mange flere har det heller ikke vært. Er det fordi det ikke er noen der ute? Bruker de feil frekvens? En annen teknologi?

Eller venter de på at vi skal ta kontakt?

Under sommerens seremoni utlyste Yuri Milner en konkurranse med én million dollar i potten. Russeren vil utforme en beskjed vi kan sende ut i verdensrommet, en beskjed på vegne av hele menneskeheten. Men, presiserte han, det er foreløpig ingen planer om å faktisk sende den.

For «aktiv SETI», som det kalles, er omstridt. Svært omstridt.

Flere, deriblant Seth Shostak ved SETI-instituttet, mener hardnakket at strålingen fra radioer, satellitter og mobiltelefoner har gjort oss synlige på den intergalaktiske radaren allerede.

Frank Drake mener det er bortkastet tid. «Det er som å sende en e-post til noen du ikke kan navnet til, til en emailadresse du ikke kan», har han fortalt journalister.

Stephen Hawking frykter mottakernes hensikter.

– I møte mellom sivilisasjoner har den minst utviklede alltid kommet dårligst ut. Vi kan være like mye verdt for dem, som bakterier er for oss, sa han under pressekonferansen i juni.

Men advarselen kommer sent. Allerede i 1974 sendte Frank Drake en kodet beskrivelse av mennesket, vårt DNA, våre tall og de vanligste grunnstoffene fra det enorme Arecibo-teleskopet i Puerto Rico. «Arecibo-beskjeden» er senere omtalt som en demonstrasjon av mulighetene, fremfor et reelt kontaktsøk.

Siden er det sendt mer eller mindre seriøse meldinger ut i rommet med jevne mellomrom. I 2001 kringkastet astronomen Alexander Zaitsev en theremin-tolkning av Vivaldi, Beethoven og russisk folkemusikk fra et teleskop på Krim-halvøya.

Noen år senere sendte NASA Beatles-låta «Across the Universe» mot Polarstjerna, til Paul McCartneys store begeistring.

– Godt jobba, NASA, send dem min kjærlighet!, sa McCartney.

Yoko Ono kalte det «starten på en ny æra, med mulighet til å kommunisere med milliarder av planeter i hele universet», mens YouTube-kommentariatet var mer skeptisk.

«Tenk om de tar det som en trussel og bestemmer seg for å utslette oss», skriver én. «Håper de er harmløse handelsfolk».

I 2012 prøvde komikeren Stephen Colbert å dempe eventuelle gemytter. I et svar til Wow-signalet – en digital pakke med kjendisvideoer og tweets – bedyret han at Jorda ikke er særlig interessant.

«Mennesker smaker ikke godt», sa han i en video.

«Vi er seige og sitter fast mellom tennene».

UFO-jegeren

Men er det for sent? Er de her allerede? Nettstedet ufoevidence.orgs liste omfatter 565 observasjoner, deriblant i Hessdalen i Norge. Uforklarlige lysfenomener har satt «UFO-bygda» i Sør-Trøndelag på kartet. Men det er ikke bare der det skjer ting.

Hvert år får Ole Jonny Brænne og UFO Norge inn mellom 50 og 200 rapporter om lignende hendelser fra hele landet. Bilder folk sliter med å forstå.

En mystisk aura i Østfold, en svart flekk på et naturfoto fra Dovre, tre lysende prikker over Trondheim.

Oftest er forklaringen enkel. Det er støv eller fukt på linsa, satellitter og værballonger. Men rundt 10 prosent av rapportene har ikke UFO-Norge noen forklaring på.

– Vi vet rett og slett ikke hva det er, og denne uvissheten plager mange. Selv har jeg slått meg til ro med at vi ikke kan forklare alt, sier Ole Jonny Brænne og lukker SETI-skjermspareren.

På PC-en dukker bakgrunnsbildet opp. En astronaut med surfebrett på en tropisk strand, ensomt kontemplerende under en enorm stjernetåke i purpur og rødt.

Gærninger?

Kveldshimmelen over Helsfyr er ikke like spektakulær, men den er fin. Det er kaldt og klart, og stjernene begynner å demre.

– Du skulle vært her i går. Da sto månen i posisjon med Venus og Jupiter der borte, sier Ole Jonny Brænne og peker i retning Grefsenkollen.

– På internett mente noen at moderskipet hadde ankommet.

– Er det mange «gærninger» der ute?

– Jeg vil ikke kalle dem gærne. Mange har andre meninger enn meg, og det må de få lov til. Jeg er ikke ute etter å bekrefte mine egne forestillinger, jeg er alltid åpen for nye tanker, sier han.

Selv møter Ole Jonny Brænne både himlende øyne og ivrig nikking når han forteller om hobbyen sin.

– Men når jeg først får forklart at vi jobber med å finne konvensjonelle forklaringer på rapportene, og ikke at vi sitter ute om nettene og speider etter romskip, som enkelte faktisk driver med, så synes de fleste at det er både fornuftig, nyttig og interessant.

Ifølge spørreundersøkelser er det ganske normalt å tro på romvesener. I en fersk spørreundersøkelse fra YouGov svarte 56 prosent av tyskerne, 54 prosent av amerikanerne og 52 prosent av britene at de trodde det var liv der ute.

Kanskje Yuri Milners storslåtte prosjekt vil gi dem rett?

– Det vil i så fall få store konsekvenser for måten vi lever på, for religioner og kultur, sier Ole Jonny Brænne og blir stille.

Dette har han tenkt på siden han leste om utenomjordisk liv som skolegutt i Drammen. Ville det blitt for overveldende å få kontakt? Hadde holdepunktene våre forsvunnet og alt blitt meningsløst?

Ville vi følt oss helt fortapte?

– Kanskje det er bedre å leve i lykkelig uvitenhet, sier han og ser opp mot kveldshimmelen.

Der oppe svever milliarder av stjerner og planeter og en Beatles-låt på vei mot evigheten.

Kilder: www.bigear.org, www.ufo.no, seti.org.