De er alle barn av innvandrerkvinner. Nå hyller de mamma

Varaordføreren i Oslo slår ut begge hendene og smiler bredt.

– Hallo. Mamma er livet! Og det er snart morsdag, men alle dager er jo egentlig morsdag.

Norsk-tamilske Kamzy Gunaratnam er en av flere unge med minoritetsbakgrunn som mener det er på tide å gi «innvandrermorra» si en hyllest.

– Den typiske «innvandrerkvinnen» er det mange som har meninger om, men det er ikke alle som kjenner en. De er grunnmuren i familien, de har fulgt oss opp gjennom hele skolen og de har ambisjoner på vegne av oss.

Kamzy mener den største fordommen mot innvandrerkvinner muligens er at «de ikke vil jobbe».

– Og det stemmer ikke. Folk vil bidra. Ikke sant?

«What would Beyoncé do?», står det på et inngravert skilt i gull på kontoret hennes – et vitne om ambisjoner.

Kamzy var tre år da moren kom med henne på armen. Fra Sri Lanka til iskalde Hammerfest i 1991. Faren hadde reist et par år i forveien og jobbet på fiskefabrikk.

– Jeg kan ikke sette meg inn i hennes situasjon. Tenk så ensomt det må være. Mannen din er på jobb. Barna dine er i barnehagen. Og du kan heller ikke språket. Hvordan skulle hun komme ut i arbeidslivet da?

Men Kamzy skulle bli overrasket.

Hvem ga mamma arrene?

De stygge arrene på føttene til mamma. Hvor fikk hun de fra? Datter Niousha Ghorbani (22) ser ut i luften.

– Jeg har unngått å spørre mamma detaljert om de arrene i mange år. Jeg ville ikke at mamma skulle se meg gråte.

Hun har sine første dager på drømmestudiet, jussen på Universitetet i Oslo. Når det har blitt for mye stress å ta opp 14 fag som privatist, har moren laget mat og roet henne ned. Nå som hun endelig er i mål, vandrer tankene tilbake til oppveksten på Skedsmo.

Nå vil datteren finne ut hva som egentlig skjedde da moren ble kastet i fengsel under revolusjonen i Iran, før hun flyktet til Norge.

Samtidig vil hun bryte opp bildet av hva en «innvandrermor» er.

– Stereotypien er at de ikke kan språket, sitter på ræva dagen lang, popper ut åtte unger og får penger fra Nav. Dette er de verste av de verste stereotypiene. Og de stemmer ikke, sier hun.

– Stakkarslige, undertrykt og satt i offerrollen

«Fremmedarbeidere» ble de kalt. De kom fra Pakistan, India, Tyrkia og Marokko på 70-tallet. Først kom mennene. Etter hvert kom også kvinnene. På flyplassen i iskalde Norge fikk de et stempel i passet. «Familiegjenforening».

Det fantes ikke norskkurs og de nyankomne kvinnene var avhengige av mannen. Skilte de seg og hadde vært i Norge kortere enn to år, måtte de bevise overfor politiet at de hadde jobb og egen bolig.

Ellers risikerte de å bli sendt hjem igjen.

Det skulle ta 50 år før den første norske boken om innvandrerkvinnenes historie kom ut, om mødrene og veien de har gått i det norske samfunnet.

– Boken er en hyllest til moren min og kvinner som henne. Jeg hadde en trang til å fortelle hva disse kvinnene har fått til. Hun er den eneste grunnen til at jeg er den jeg er i dag, sier Shazia Majid, journalist i VG og forfatter av «Ut av skyggene».

– Vi har alltid hatt et inntrykk av at innvandrerkvinner er stakkarslige og undertrykt. Vi har satt dem i offerrollen. De har ikke passet inn i bildet av hvordan sterke kvinner ser ut i Norge. Nå får vi vite at de ofte står bak den voldsomme klassereisen barna deres har gjort i Norge, sier Majid.

Fra bar bakke til sjef for 40 ansatte

25 år gamle Ismail Caliskan er miljøarbeider og sjonglerer to jobber om hverandre. Det blir lange vakter, men han gir seg ikke.

Det har han lært av sin norsk-tyrkiske mor.

Moren Nazire Kocakulak kom til Norge som sjuåring, skjønte ikke språket på barneskolen og ble mobbet. Senere ble hun tvangsgiftet.

– Da skilsmissen inntraff, hadde vi ingenting, forteller sønnen.

Han var ti år den gang, og vet hvordan moren tok grep. For å forsørge barna tok hun en jobb på matbutikken Mega. Hun lærte seg kassaoppgjør og bestilte inn varer.

– Mamma går på jobb klokken 06.00 på morgenen og kommer hjem mellom 20.00 og 22.00. Hennes eneste tanke har vært: «Barna mine skal få et bedre liv enn jeg har hatt».

Raskt ble hun assisterende butikksjef, men like etter gikk butikken konkurs.

Hun hadde jobbet litt som vaskehjelp og likte arbeidet. En gründerånd ble tent og Nazire startet opp sitt eget renholdsfirma.

– I dag er mamma sjef for mellom 40 og 50 ansatte og hun er et arbeidsjern. Nylig kjøpte hun også en restaurant i Drammen. Hun lar seg ikke stoppe. Mamma er et godt eksempel på at ting går i orden, selv om det ikke ser lyst ut.

Kun 20 år skiller mor og sønn. Aldersforskjellen har gitt dem en spesiell relasjon. De utforsker gjerne byen sammen. Ismail ler. På jobben blir Ismail nemlig kalt mammadalt, fordi hun ofte ringer.

Å hylle sin mor er noe vi gjør altfor sjeldent, mener Ismail.

– De fortjener å bli hyllet hver dag. Mamma bygget seg opp fra ingenting. I dag eier hun et tre etasjers hus og kjører Tesla. Det viser at det er verdt å jobbe for noe, selv om livet ser mørkt ut.

Vennene hans bruker Nazire som en ekstramamma.

– Hun stiller opp for hvem som helst, om noen trenger noen å prate med. Det kan være midt på natten. Mamma stiller alltid opp!

Kvinnene som ikke ble telt med

Shazia Majid fikk sjokk da hun dykket ned i innvandrerkvinnenes historie i Norge.

– Man har ikke engang tatt seg bryet med å telle dem engang!

De aller første fargede innvandrerkvinnene kom i 1968. Men Majid fant ingen statistikk på hvor mange kvinner som kom til Norge før 1977. Altså nesten ti år senere. Hvor var de tallene for 1970, 71, 72 og 73?

Statistisk sentralbyrå (SSB) hadde kun publiserte tall om de mannlige fremmedarbeiderne. Hva med kvinnene og mødrene som fulgte med?

Shazia Majid mener det er typisk for historien til innvandrerkvinnene i Norge.

– Vet du ikke hvor mange de er, så sier det seg selv at du ikke lager politikk for dem, sier Shazia Majid.

Etter at hun spurte om tallene, publiserte SSB oversikten i 2017.

– «Ut av skyggene» var den viktigste boka i 2019, sier varaordfører Kamzy Gunaratnam, som mener det var på tide den kom.

– Nå er vi faktisk i 2020. Og vi må få frem enkelthistoriene, sier hun.

Kamzy ler når hun tenker på minnet av den tamilske moren sin som sitter foran TV-en i stua.

– Jeg er utadvendt, men mamma er veldig sjenert og forsiktig. Men hun har alltid elsket ski. Når hun ser på skijentene på TV gråter hun. Jeg kødder ikke. Det er vakkert å se på. Jeg skjønner meg jo ikke på ski i det hele tatt.

Uten norsk utdannelse skaffet moren seg en ekspeditørjobb hos Norsk Medisinal Depot.

– Så, for fem år siden mistet mamma jobben sin. Men på et halvt år omskolerte hun seg. Et halvt år! Hun bygget på med fag på Herslebs videregående skole i Oslo. Deretter tok hun apotekerteknikerutdanning.

Kamzy måper.

– At mamma stod på og fikk det til og fikk den utdanningen, når hun ikke hadde en formell utdanning utover videregående fra sitt eget land. Det er helt sykt!

Samme høst søkte hun seg som apotekertekniker på Ullevål universitetssykehus.

– Og hun jobber der fortsatt.

Zakaria (12) vil hylle mamma

Jobbtelefonen ringer en fredagskveld i januar.

– Hallo, er det du som jobber i NRK?

Stemmen i den andre enden er overraskende lys og oppvakt. Et barn.

– Eh ... ja. Hvem snakker jeg med?

Først høres det hele ut som en tulleoppringing, et påfunn fra småbøller som har funnet navn og nummer i telefonkatalogen. Men den overbevisende stemmen på den andre siden har fått nyss i at NRK lager sak.

– Nå skal du høre! Jeg heter Zakaria og jeg er veldig, veldig, veldig samfunnsengasjert. Jeg har holdt taler på Stortinget, foran ambassader og foran Nobels Fredsprissenter. Jeg vil gjerne også være med å hylle mamma. Jeg håper du vil komme hjem til oss og intervjue meg.

Et par dager senere åpner 12 år gamle Zakaria Rauf Hussain døren i blokka på Linderud, strekker frem hånden og presenterer seg høflig.

– Og dette er mammaen min, Bushra!

Pakistansk snacks kommer på stuebordet, og Zakaria forteller at han har vært elevrådsleder på skolen, viser frem et par av de tykke bøkene han har lest og forteller at han fikk æren av å klippe snoren og holde tale da den nye flerbrukshallen på skolen ble åpnet.

Zakaria elsker å holde appeller og taler, i bryllup, i moskeen, og på demonstrasjoner. Flere av dem ligger på YouTube, og han bruker aldri huskelapp.

– Jeg er ganske god til å memorere. Jeg har memorert hele koranen utenat, fordi mamma har hjulpet meg.

Å lære hele koranen tok riktignok seks år, men ved å gjøre litt hver dag, kom han i mål.

– For å si det rett ut: Uten moren min hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Moren min har hjulpet meg til å være selvsikker.

Har det skjedd noe vanskelig, på skolen, ute eller hjemme, så ber moren ham om å snakke om det.

– Så jeg ikke skal holde på ting og bli usikker. For da mister jeg selvtilliten. Derfor har jeg fått en vane til å fortelle om ting. Heldigvis har jeg fått den moren jeg har!

På T- banestasjonen har det hent at Zakaria og moren har hørt folk rope: «Dra tilbake til der dere kommer fra! Dere hører ikke til her».

– Og så har vi blitt kalt terrorister. Men hva vet de om oss? De har aldri møtt oss før. De kjenner oss ikke, sier Zakarias og tar en bit av den frityrstekte samosaen.

Han drømmer om å bli advokat, akkurat som onkel.

– Også vil jeg kanskje bli politiker. Jeg reagerer veldig på urett.

Mor Bushra Hussain har latt sønnen snakke fritt mens hun har stelt på kjøkkenet. Når intervjuet er over, kommer Bushra ut og gir sønnen en lang klem.

– Elsker deg over alt på jord!

– Elsker deg også, mamma.

Pisket med kabler i Iran

Arrene på føttene til mor er 38 år gamle, forteller jusstudenten Niousha Ghorbani.

– Mamma er en kvinne med en helt syk historie, men når du ser på henne er hun liten og søt. Hun ser ikke ut som en person som har gjort noe som nesten ingen andre kunne fått til, sier hun.

I NRK-programmet «Morra mi» får datteren for første gang høre detaljene om hva som skjedde.

Moren solgte partiaviser på gaten i Iran. Revolusjonen hadde brutt ut fire år tidligere og hele familien var i opposisjon til det islamske regimet. Da hun ble oppdaget, rev de hijaben av henne, slo og dro henne til fengsel. Der fikk hun bind for øynene og ble tatt med inn i et avhørsrom. Faren ble også arrestert.

– De ville ha informasjon om vennene mine, noe jeg nektet å gi dem, forteller moren Fariba i programmet.

Mennene pisket henne med kabler.

– Beina mine hovnet opp og ble store som auberginer. Det verste var at pappa stod utenfor. Da de slo meg, visste jeg at han kom til å høre lyden av piskingen.

Fariba bet seg i hendene for å ikke lage noen lyd. Hun har fortsatt arr der også.

Datteren Niousha gråter når hun hører mor fortelle.

– En uke før jeg ble født fikk hun beskjed om at broren hennes var drept. Hun fikk beskjeden foran bestemor. Og hun ville ikke at bestemor skulle få hjerteinfarkt. Så hun latet som ingenting da hun fikk telefonen. Det skal så sykt mye til for å knekke henne.

Moren flyktet og kom til Norge i 1998. Det imponerer Niousha at hun har greid å tilpasse seg.

– Tenk å være småbarnsmor. Du må håndtere småbarn, du må få deg jobb, tjene penger, lære språket, bli integrert, få deg venner. Hun er så sykt tøff, avslutter Niousha.

Kjærlighet og harde krav

Omsorgsarbeidet innvandrerkvinnene har lagt ned ikke har blitt anerkjent skikkelig i samfunnet, skriver lederen av Mira-senteret, Fakrah Salimi i en e-post.

– Innvandrerkvinnene satte sine egne behov til side, og brukte det de hadde av tid og krefter for å sikre at barna fikk et trygt hjem og gode utviklingsmuligheter,

I en årrekke har Salimi ledet ressurssenteret for kvinner med minoritetsbakgrunn.

VG-journalist Shazia Majid kjenner seg igjen i beskrivelsen om mødre som ønsket et bedre liv for barna.

– Min mor var streng. Det var mye kjærlighet, men også helt klare krav til hva hun forventet av oss.

Ifølge Majid har barn av innvandrere ofte utfordringer på grunn av foreldrenes norskkunnskaper, økonomi og utdannelse.

– Hva er det da som gjør at mange av dem klarer seg så bra? Jeg tror det er fordi moren deres har vært der, som omsorgsperson og motivator.

En hilsen direkte til mor

De fire sønnene og døtrene, Kamzy, Ismail, Niousha og Zakaria har alle benyttet sjansen til å si noe direkte til mor.

Her er deres hilsener på morsdagen: