Adopterte Priyangika vil ikke være norsk

I 1992 reiste Turid Fiskerstrand og Nils Harald Oterhals fra Molde til Sri Lanka for å adoptere en liten jente. Hun var bare 13 dager gammel da de fikk henne på fanget for første gang.

Språkforskjellene gjorde at det norske ekteparet og den srilankiske moren, Pojani, ikke kunne snakke sammen. Men de møttes daglig i flere uker.

– Jeg hadde puls på 120 før det første møtet vårt. Det var et kjempestort øyeblikk for oss, men jeg vet ikke hva Pojani tenkte. Derfor spurte jeg bestyrerinnen på barnehjemmet om hun kunne tolke for oss, forklarer Turid.

De satte seg ned sammen og så på album fra Molde. Turid ville gjerne vise Pojani hvor datteren Priyangika skulle bo og vokse opp. Forklare at hun skulle få skolegang og at de skulle ta godt vare på henne. Gi henne masse kjærlighet.

– I ettertid har jeg jo skjønt at hun trodde vi bare skulle avlaste henne og passe på datteren hennes til hun var i stand til det selv. Det er vondt å tenke på at hun ikke forstod at vi skulle adoptere henne. Vi hadde ikke noe å sammenligne med og trodde alt gikk rett for seg, men jeg lurer på hva bestyrerinnen egentlig sa til Pojani, undres Turid.

Til Norge med nytt navn

De norske foreldrene engasjerte advokat og var i retten for å få alle papirene i orden. De ga henne det norske navnet Kine, og tok henne med seg hjem til Norge syv uker gammel.

Turid og Nils gjorde sitt beste for å gi Kine en god oppvekst. De lærte henne både norsk og srilankisk kultur, men fra Priyangika var veldig liten, følte hun et enormt savn.

Hun lengtet etter sin srilankiske mor og srilankisk kultur tidlig og ønsket ikke å være norsk. Hun slukte alt hun kom over av kulturen og lærte seg språket på egen hånd.

– Jeg opplevde ikke utenforskap fordi jeg ble holdt utenfor eller erfarte rasisme, men jeg isolerte meg fordi jeg trodde jeg skulle dra tilbake til Sri Lanka. Jeg har en veldig annerledes adopsjonshistorie, for jeg ville aldri være i Norge, understreker hun.

Da hun var syv, fikk hun hjelp av sin norske far til å lete etter moren sin.

Han hjalp henne å skrive brev til statlige organer om at hun lette etter familien sin på Sri Lanka.

De skrev til fylkesmannen, Adopsjonsforum og statsforvalteren og ba om hjelp til en gjenforening.

Fordi hun var under 18 fikk hun avslag på innsyn i adopsjonspapirene etter nesten et år med mange håpefulle brev.

– Jeg ble helt knust da avslaget kom, minnes hun.

Men hun ga ikke opp.

Da hun var i tenårene, tok hun tilbake fødenavnet Priyangika.

Hun brukte mye tid på å forsøke å finne moren via bekjente, registre, nettsider og etterforskere på Sri Lanka.

Hun fortsatte å lete i over tolv år, men det var lite informasjon å finne. Gjennom letingen knyttet hun til seg et stort nettverk og hjalp mange andre familier.

– Jeg hadde gjenforent mange familier uten å finne min egen mor, sier Priyangika.

Gjenforent på Sri Lanka

Da Priyangika var 19 år, ble hun mor for første gang. Samtidig hadde lokale etterforskere etter mange års leting endelig funnet moren Pojani.

Priyangika tok med seg sønnen og fløy ned til Sri Lanka for å treffe henne.

Da de møttes, reagerte Pojani på at Priyangika snakket så dårlig singalesisk. Ifølge Priyangika forstod moren aldri at hun ble adoptert ut av landet.

Priyangika forteller at Pojani, som hun kaller amma, følte veldig mye skam:

– Jeg tror det var veldig vanskelig for amma. Hun hadde lett etter meg i så mange år at det var rart å møte meg som voksen. Men hun så nok mye av meg i sønnen min og forholdt seg til ham. Hun var en veldig god bestemor.

Priyangika ble på Sri Lanka i tre uker. Hun dro også tilbake flere ganger før hun i 2015 flyttet ned for å bo der ett år.

– Hver gang jeg kommer tilbake til Sri Lanka føler jeg at jeg endelig kan puste igjen. Det gir meg en fred å være der, til tross for øyas politiske situasjon, synes hun.

Etterforsker adopsjonen

Pojani var veldig ung da hun ble gravid med Priyangika, og trengte hjelp. Datteren fikk senere vite at hun flyttet inn på et barnehjem som støtte under graviditeten, men at hun aldri hadde tenkt å adoptere henne bort.

– Amma fødte meg og ammet meg i flere uker samtidig som mine norske foreldrene besøkte meg hver dag. Hun ble fortalt at vi fire skulle bo sammen i et hus på Sri Lanka og at det var slik hun skulle få hjelp. Selv har hun fortalt at dette var et av premissene hennes for å bo på barnehjemmet, sier Priyangika.

Dette visste ikke de norske foreldrene. Turid og Nils Harald trodde Pojani visste at de var i gang med en adopsjonsprosess. De snakket ikke samme språk og det er bare tolken som vet hva som ble sagt til hvem.

Priyangika forteller at etter at hun var tatt med til Norge, lette den srilankiske moren etter henne over alt. Hun hadde ingen dokumenter på at datteren var adoptert bort. Hun visste ikke engang at datteren ikke lenger var på Sri Lanka.

Etter mye etterforskning følte Priyangika hun fikk bekreftet at ikke alt stemte i adopsjonen.

Hun tror hun ble adoptert bort uten samtykke fra biologisk mor.

– Departementet på Sri Lanka fant meg ikke i arkivene sine. Folkeregisteret hadde fødselsattesten min og sykehuset har registrert at jeg ble født der. Men de har ikke journalen min og har heller ikke gitt den til adoptivforeldrene mine. Det var ikke engang registrert at jeg ble sendt ut av landet, forteller Priyangika.

Adopsjonsforum var offentlig godkjent formidler av adopsjoner fra Sri Lanka i perioden 1975 til 2015.

De kan ikke kommentere enkeltsaker, men poengterer at de ikke har noe med barnet å gjøre før det er frigitt for utenlandsadopsjon. Adopsjoner foreslås av landets myndigheter og skal godkjennes av en domstol.

– Adopsjonsforum er ikke kjent med eventuelle ulovligheter knyttet til internasjonale adopsjoner fra Sri Lanka til Norge, og avventer det offentlige granskingsutvalgets rapport for en eventuell avklaring om hvorvidt dette har skjedd, skriver daglig leder Sidsel Elie Aas.

– Dokumenter spist opp av rotter

I mai 2022 leverte Priyangika en forespørsel til srilankisk kriminalpoliti om å granske om det har skjedd ulovlige adopsjoner fra øya.

– Jeg har starta en prosess med å prøve å få kjent adopsjonen min ulovlig. Det er vel så viktig at mine norske foreldre får svar. Alle mine nærmeste virker å være utnyttet, mener Priyangika.

Først når en srilankisk dom har falt, kan hun ta saken videre her i Norge.

De norske foreldrene mener problemet er den urettferdigheten som eksisterer i forholdet mellom et velstående Norge, et fattig land og en familie som ikke har noen rettigheter til å vite hvor Priyangika ble av.

– Hun er på en måte kidnappet og jeg synes det er vanskelig. Jeg tror på Pojani når hun forteller hva hun oppfattet. Da er hun på en måte lurt, reflekterer Turid.

Hun viser til dokumentaren «Veien hjem» hvor Priyangika drar tilbake til barnehjemmet og stiller spørsmål.

– Reaksjonen fra de ansatte betyr ganske mye. De er unnvikende og ler, og har flere forklaringer på hvorfor de ikke finner papirene. De sier papirene er spist opp av rotter, ødelagt i brann og i flom. Jeg skjønner at det har vært uregelmessigheter her, sier hun.

– Hun vil alltid være datteren vår. Vi kommer ikke til å miste kontakten selv om et dokument sier hun ikke er datteren vår lenger, understreker Turid.

Mor og datter har fremdeles et veldig nært og godt forhold.

– Vi prater om det meste og er veldig glade i hverandre. Når forholdet vårt har tålt alle de påkjenningen vi har hatt opp igjennom årene, har det bare blitt sterkere og sterkere.

Priyangikas srilankiske mor døde i januar 2018. Likevel drar Priyangika fremdeles tilbake til Sri Lanka flere ganger i året for å besøke resten av familien og fortsette sitt arbeid på øya.
Se mer om Priyangika i NRK-serien «Gitt bort»: