«Eirik» ble anklaget for en voldtekt han ikke hadde begått 

«Eirik» sover når noen banker på døren.

Han våkner etter en stund og tenker at noen må ha gått feil. Men bankingen fortsetter.

Når han får dratt på seg klær og åpner døren, står han ansikt til ansikt med to sivilkledde politibetjenter.

«Vi skal ransake leiligheten din», sier de, etter å ha presentert seg.

Ordet som endret alt

Eirik står i døråpningen. Han sliter med å tenke klart.

«Hva gjelder det?», spør han.

«Det gjelder en siktelse for voldtekt. Mer enn det kan vi ikke si», svarer politiet.

Ransakingsordren politiet har gjelder hele leiligheten, arbeidsplassen hans, bilen og alt av datautstyr.

Han skjønner ingenting. De neste minuttene fortsetter han å stille betjentene spørsmål, uten å få svar.

Det er flere år siden han hørte de ordene. Men ordet, voldtekt, har fulgt Eirik siden den dagen.

– Du vet ikke hvem som kan gjøre noe sånt mot deg eller hvorfor, sier Eirik til NRK i dag.

Særlig alvorlig

Er det slik at noen sitter hos politiet og forteller om voldtekter som aldri har skjedd?

NRK har som del av et prosjekt om voldtekt, forsøkt å finne omfanget av uriktige anklager om voldtekt i Norge, og hvorfor dette skjer.

I straffeloven står det at den som forklarer seg uriktig i retten, til politiet eller andre offentlige myndigheter, kan straffes med enten bot eller opptil tre års fengsel.

Uriktige anklager om voldtekt ses på som særlig alvorlige og vanskelige å etterforske. I likhet med reelle voldtektssaker, er det sjelden vitner og få bevis. Kvaliteten på anmeldelsene til politiet varierer også.

343 saker

Våre undersøkelser viser at det er svært lite forskning og tall på uriktige anklager om voldtekt.

De tallene som finnes, stammer i hovedsak fra en masteroppgave fra Politihøgskolen.

To politistudenter har gått gjennom politiets straffesaksregister manuelt for å kartlegge hvor mange uriktige anklager om voldtekt som anmeldes.

De fant ut at 343 saker ble kodet som uriktige anklager om voldtekt mellom 2014 og 2019.

Det utgjør 3,4 prosent av voldtektssakene som ble anmeldt totalt i samme periode.

NRK har forsøkt å finne tall for de gjenstående årene, men får opplyst av politiet og Riksadvokaten at det ikke er mulig uten å manuelt gå gjennom et stort antall saker. Politiet svarer at de ikke har kapasitet til dette.

Lovverket åpner heller ikke for at journalister kan gjøre lignende undersøkelser som den utført av studentene.

– Alle hatet meg

Eirik sitter på en celle med en smal seng, et lite bad og en TV fastmontert på veggen. Klokken er litt over elleve på formiddagen, for bare noen timer siden sov han i sin egen seng.

Mens han sitter der, går politiet gjennom leiligheten hans for å lete etter bevis. De beslaglegger blant annet en mobil, et fotoapparat og flere CD-er.

Eirik stirrer på TV-skjermen i cellen og venter. Han frykter at det skal komme en nyhetssending på TV 2 eller NRK om ham.

– Jeg trodde at hele verden visste hva som hadde skjedd og at alle hatet meg, sier han.

Timene går sent bak den låste døren. Da Eirik får tilbud om å snakke med en prest, takker han ja.

I dag husker han ikke hva de snakket om, bare at de snakket lenge.

– Fem minutter der inne ble til et halvt døgn i mitt hode. Jeg var så paranoid og psykisk nedkjørt, forteller han.

Ble avhørt alene

Da kvelden endelig kommer, følges Eirik ut av cellen og inn i et lite avhørsrom med to stoler.

Advokaten han har fått oppnevnt, har ikke mulighet til å møte opp. Derfor blir Eirik avhørt alene.

Han setter seg ned, lettet over å endelig skulle få noen svar.

Politibetjenten forklarer at han er siktet for voldtekt med samleie. Hendelsen skal ha skjedd på et nachspiel noen dager tidligere.

Politiet viser frem bilder av blåmerker på en kvinnekropp og forteller hva hun har forklart til politiet. I tillegg har de også DNA-bevis i saken.

– Jeg ble sjokkert over det hun hadde sagt at jeg hadde gjort mot henne, sier Eirik.

Politimannen forteller hvor og når på kvelden voldtekten skal ha skjedd. Eirik blir bedt om å mentalt sette seg tilbake til dansing, øl, nachspiel og natten som fulgte.

Han sitter i avhørsrommet og snakker i over to timer.

Eirik forklarer at kvelden endte med at de hadde «helt vanlig sex».

Han forsøker å huske detaljene politibetjenten spør om; som hvordan soverommet så ut, stemningen underveis og hva de snakket om etterpå.

«Uttrykte hun motvilje og motstand uten at du oppfattet det?» spør politibetjenten på et punkt.

«Nei, hun sa ingenting, gjorde ingen motstand, hun gjorde ingenting», svarer Eirik.

– Hadde ikke gjort det

Politiet leser opp en beskrivelse av hvordan Eirik holdt kvinnen fast i sengen, og brukte vold og trusler mot henne.

Det er detaljerte beskrivelser, men Eirik står fast på at det hun har forklart er tull.

– Jeg visste jo at jeg ikke hadde gjort det. Mye av det de la frem var løgn, men jeg kunne ikke bevise det, sier Eirik til NRK.

Politimannen spør også om kvinnen har noe motiv for å anmelde ham uriktig for voldtekt. Eirik svarer nei.

«Jeg har aldri møtt henne før, hvorfor skulle hun gjøre det?» spør han.

Han takker ja til å avlegge en DNA-prøve.

Etter at avhøret er over, blir han fraktet tilbake til cellen. Der kjemper han videre mot sine egne tanker. Det er en vanskelig kamp å vinne.

– Det var jævlig tungt og fullstendig mørkt. Jeg var innelåst uten noen å snakke med og visste at det ikke var noe jeg kunne gjøre. Det var ord mot ord, sier Eirik.

Kort tid etter han var i avhør, bestemmer Eirik seg for å anmelde kvinnen for uriktig forklaring.

Rusutfordringer og psykiske lidelser

– Jeg har prøvd å legge dette frem noen ganger, men møter mye motstand. Det er ikke veldig populært, sier Solveig Laugerud.

Hun er postdoktor ved Universitetet i Oslo. Sammen med andre forskere har hun analysert dommer om uriktig anklage om voldtekt fra 1989 og frem til i dag.

Hun kan bekrefte at det finnes lite forskning på tematikken, både nasjonalt og internasjonalt.

– Mange er redde for at det skal brukes mot kvinner og at man skal havne tilbake igjen i den tiden hvor flere tenkte at kvinner bare løy om voldtekt. Det er veldig politisk betent, sier hun.

Laugerud mener uriktige anklager er viktig å forske på, ettersom sakene er alvorlige og får store konsekvenser for alle involverte.

– Folk kan bli stemplet som løgnere. Jeg mener det er viktig å få belyst hva politiet og retten definerer som en uriktig anklage.

Ifølge Laugerud er dette fordi flere av sakene de har analysert, ser ut til å handle om noe annet enn løgn.

– Blant annet manglende kunnskap om hva som faller inn under voldtektsparagrafen og saker hvor ord står mot ord.

Fire kjennetegn

Ifølge Laugerud rommer dommene om uriktig anklage mye forskjellig, men de har kommet frem til noen felles kjennetegn. Anklagene kan oppstå:

• I en konfliktsituasjon
• I forbindelse med brudd på seksuelle normer
• Som en reaksjon på seksuelle krenkelser
• I forbindelse med psykiske lidelser, tidligere traumer eller bruk av rusmidler.

Et viktig fellestrekk er at andre personer rundt personen som senere ble tiltalt for uriktig anklage, bidro til at de leverte en voldtektsanmeldelse til politiet.

– Blant kvinnene som er tiltalt for uriktig anklage er det mange som har rusutfordringer eller psykiske lidelser. Det er veldig få saker hvor noen ønsker å hevne seg eller har klare intensjoner om å anmelde noen, sier Laugerud.

På kontoret til sjefen

Eirik får beskjed om at han skal løslates, men når et familiemedlem kommer for å hente ham, blir han stoppet av politiet.

Han skal til et annet fengsel for å avlegge DNA-prøve.

– Jeg opplevde det som en ekstra belastning. Det var et krav at jeg avleverte DNA før de kunne løslate meg, sier han.

Da han til slutt blir løslatt, tar han bussen hjem. Der opplever han at ryktene om voldtektsanklagen alt har spredt seg i bygda, selv om få tør å spørre ham direkte.

– Hele situasjonen var veldig ubehagelig. Det de trodde jeg hadde gjort var nederst på rangstigen av hva man kan bli beskyldt for. Jeg tenkte mye på hva alle trodde om meg, sier han.

Han går på jobb slik han pleier, men det tar ikke lang tid før han blir kalt inn på kontoret til sjefen.

Eirik har en jobb relatert til ungdom, og tror han vet hva som kommer.

«Jeg har hørt rykter på huset om at du er anklaget for voldtekt. Stemmer det?» sier sjefen. Eirik bekrefter at det stemmer.

«Jeg blir nødt å suspendere deg inntil saken er avgjort, og du kan vise til rene papirer. Blir du dømt får du ikke jobben tilbake», sier sjefen.

Eirik aksepterer dette, og forlater kontoret.

– Jeg tenkte da at det var riktig håndtert. Hadde jeg ikke blitt suspendert ville kanskje saken blåst opp enda mer, sier han.

Eirik bruker den ledige tiden til å gi politiet all informasjon han tror er relevant for etterforskningen, i håp om at det kan hjelpe ham.

– Vekker følelser

Unni Fries har jobbet med voldtektssaker i mange år. Først i påtalemyndigheten i 16 år, og i mer enn ti år som forsvarer.

Hun anmelder sjelden uriktige anklager i egne saker, selv om hun av og til har en mistanke om det.

– Det er ikke noe poeng hvis man ikke har nok bevis, sier hun.

Hun understreker at hun tror de fleste anklager om overgrep og familievold er riktige, men tror at det jevnlig forekommer uriktig anklager.

– Det synes ikke i systemet, fordi det svært sjelden blir tatt ut tiltale for uriktig anklage. Forskning på dette blir ikke prioritet, hvem vil betale for forskning på falske anklager i overgrepssaker? spør hun.

Av de sakene om uriktig anklage som anmeldes, henlegges de fleste på bevisets stilling.

Fries mener politiet fortsatt ikke er gode nok på å stille kontrollspørsmål til fornærmede eller innhente informasjon som støtter siktedes forklaring.

– Hårreisende lavt

Forsvareren mener overgrep og vold i nære relasjoner er saksfeltene hvor det er flest uriktige anklager.

– Det er sjelden motiv for å anklage noen uriktig for biltyveri eller besittelse av narkotika. I emosjonelle relasjoner, enten det er familie eller kjæreste, er det oftere et motiv for slike anklager.

Ifølge Fries kan motivet være barnefordeling, bofordeling, oppmerksomhetsbehov eller at folk er rasende på hverandre.

Hun mener straffeutmåling for uriktig anklage, som i dag normalt ligger på fengsel i ca. fire måneder, er for lav.

– Det er hårreisende lavt. Anklagene, som både er alvorlige og krenkende, får ofte ødeleggende virkning på den som blir anklaget.

Hennes råd til personer som opplever å bli anklaget for noe de ikke har gjort er å be om en forsvarer med en gang, også under det første avhøret.

– Det er kjempeviktig. Ikke gå i avhør uten en forsvarer. Det offentlige vil så godt som alltid dekke forsvarer hvis man er anklaget for en voldtekt.

De lange månedene

Mannen NRK kaller Eirik har vært arbeidsledig i flere måneder. I mellomtiden etterforsker politiet voldtektssaken mot ham.

Dagene er lange og tunge.

Han vet at han står overfor en lang fengselsstraff hvis han blir dømt.

Den sosiale og livsglade fyren som alltid var med venner, er borte.

Ingen rundt ham forstår hvordan det føles å ha merkelappen «voldtektsmann» hengende over seg. Flere venner slutter å ta kontakt.

Eirik sliter med å konsentrere seg i hverdagen, og dropper også ut av studiene. Han ser ikke noe poeng med å studere når han har en voldtektssak på rullebladet.

– Hvem vil ha sånne folk som det i arbeid? Og hva skulle jeg utdanne meg til? Jeg ville ikke få noen jobb, sier Eirik.

Han er i tjueårene, og sliter med tanker om å ta sitt eget liv.

– Jeg mistet jobben, jeg mistet venner, jeg mistet egentlig alt. Til slutt så jeg ingen fremtid i livet, sier han.

Avgjørelsen kommer

Etter et halvt år kommer endelig det et brev i posten til Eirik. Det er fra politiet.

Voldtektssaken er ferdig etterforsket.

«Fornærmede og siktedes atferd, før og etter hendelsen, styrker ikke i tilstrekkelig grad noen av partenes forklaringer ... Kravet til bevis anses herav ikke oppfylt», står det i brevet.

Politiet har henlagt saken på bevisets stilling.

Noen måneder senere blir også anmeldelse om uriktig anklage henlagt med samme begrunnelse.

Likevel blir ikke Eirik glad eller lettet.

– De fikk ikke dømt noen av oss, og da var det ute av verden for dem. Politiet bryr seg ikke om konsekvensene det har for meg resten av livet. Det er ikke greit å ødelegge andre menneskers liv, sier han.

Eirik bestemmer seg for å ta saken i egne hender.

– Ødeleggende

– Jeg har sett hvordan spesielt uriktige anklage om voldtekt er ødeleggende for rettssikkerheten. Dette gjelder både for den som blir anklaget falskt og dem som anmelder en reell voldtekt, sier Ellen Mari Burheim.

Hun er politifaglig etterforskningsleder i Stjørdal og har jobbet med voldtektssaker i mange år. I tillegg skriver hun en masteroppgave hvor hun undersøker oppfølging av dem som utsettes for uriktige anklager.

Burheim tror ikke alle forstår alvoret i å gå til politiet med uriktige anklager.

– Når du først har gått til politiet og sagt du er utsatt for en voldtekt, begynner mølla å gå og et stort apparat settes i gang. Da kan det være vanskelig å trekke seg senere, hvis det du fortalte ikke var helt sant, sier hun.

Etterforskningslederen mener politiet oftere oppretter sak på uriktig anklage nå, enn de gjorde for ti år siden. Tidligere var det ikke så vanlig at de «snudde saker».

– Da ble det enda mer å gjøre. Fokuset da var at den anmeldte, som regel en mann, var frikjent, og at kvinnene ble unnskyldt med at de ikke var helt «friske», følelsesmessige ustabile eller at de ikke visste hva de gjorde, sier hun.

Brevet fra statsadvokaten

I 2012 kom et brev fra statsadvokaten hvor politiet ble bedt om å være oppmerksomme på uriktige anklager.

Bakgrunnen var at politiet i flere saker om uriktige anmeldelser om voldtekt og voldtektsforsøk, ikke hadde opprettet straffesak. Selv om personen hadde erkjent uriktig anklage.

«Etter vår oppfatning er dette svært uheldig» sto det i brevet.

Burheim sier brevet førte til mer fokus på uriktig anklage-saker. De jobber også kontinuerlig med metodikken i etterforskningen.

– Den anmeldte er ofte sliten etter å ha stått i en tøff prosess og sier seg fornøyd med å bli frikjent, de ønsker ikke en ny lang etterforskning.

Birheim mener det likevel er viktig å plassere ansvaret hos dem som har anmeldt uriktig samt å forebygge eventuelle framtidige uriktige anklager.

Hun mener det er spesielt at det er så store forskjeller i straffen man får for uriktig anklage om voldtekt og hvis man blir dømt for voldtekt.

– Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg mener straffene burde ha økt både i voldtektssaker og i saker om uriktig anklage, dersom den uriktige anklagede risikerer høy straff, sier hun.

Håpet om å bli renvasket

Når Eirik passerer kjentfolk på gaten vet han ikke hvilken side de er på.

Tror de at han er uskyldig? Eller tror de at han er en voldtektsmann?

Flere årstider har passert siden politiet henla voldtektssaken og saken om uriktig anklage.

Sakene har satt sitt preg på Eirik.

– Jeg var en mer bitter og irritert person og ikke så livsglad lenger.

Stadig tenker han på stedene han ikke kan jobbe, med en voldtektssiktelse på rullebladet. Det som holder ham gående er tanken på å en dag bli renvasket.

– Politiet sa at et fåtall av sånne saker blir oppklart, med mindre noen erkjenner. Det gav meg håp, sier Eirik.

Øyeblikket han har ventet på

«Hei» sier hun. Kvinnen som anklaget ham for voldtekt.

Eirik sitter på en lokal restaurant og tar en øl når hun kommer bort. Kvinnen spør om de kan snakke sammen.

Eirik blir først sint, men så tenker han at dette kanskje er muligheten han har ventet på.

– Jeg tenkte at saken kanskje endelig ville bli løst.

De sitter rundt et bord og snakker sammen.

«Det er vel noe du vil be om unnskyldning om?», spør Eirik. Kvinnen nikker.

Hun forklarer at hun har dårlig samvittighet for at hun anmeldte ham, og vil ordne opp så de kan få «saken ut av verden».

Eirik unnskylder seg for å ta seg en røyk ute. Der kontakter han politiet for å spørre om råd.

«Forhold deg rolig, men skaff deg vitner og ta opp samtalen på en diskré måte. Gjør det du kan for å bevise at samtalen finner sted», sier politiet.

Eirik har en kompis som bor i nærheten og spør om han kan komme til restauranten så fort som mulig.

«Hun er her sammen med meg, og har innrømmet til meg at jeg ikke har voldtatt henne. Du må komme å observere», sier han i telefonen.

– Det må vi tåle å snakke om

Kan man snakke om uriktig anklage i voldtektssaker?

Etterforskningsleder Ellen Mari Burheim mener temaet er tabubelagt og noe politiet er forsiktige med å kommentere.

– Jeg mener vi bør tåle å prate om ting som dette, uten at noen blir krenket av den grunn, sier Burheim.

– Kritikken mot å snakke om dette handler ofte om at de fleste voldtekter er reelle og dette brukes imot kvinner. Hva tenker du om det?

– Jeg tror det er mørketall her og ikke nødvendigvis så få som man skal ha det til. Å prate om temaet er også en måte å informere og forebygge på.

Burheim er tydelig på at politiet ikke er ute etter å ta dem som kanskje husket feil, eller er usikker på hva som skjedde.

– Det er den bevisste handlingen som er straffbar og det må vi tåle å snakke om, sier hun. Hvis du kommer og snakker sant har du ingenting å risikere. Metodene norsk politi bruker er for å få frem mest mulig pålitelig og nøyaktig informasjon så vi kan avdekke hva som sannsynligvis har skjedd.

Burheim sier at de i avhør ønsker å belyse alt og vite absolutt alt; selv om det er ubehagelig å fortelle om det verste du noen gang har vært gjennom.

– Uansett om saken ble henlagt, betyr ikke det at du ikke blir trodd. Det betyr at det ikke er nok bevis til at den kan fremmes for retten.

«Har Eirik voldtatt deg, eller ikke?»

Eirik sitter på restauranten sammen med kvinnen som anklaget ham for voldtekt.

Etter er stund kommer kameraten inn døren og setter seg ned sammen med dem. Eirik ønsker å ha ham der som vitne.

I løpet av samtalen får kvinnen spørsmål om Eirik har voldtatt henne.

«Nei, det har han ikke gjort», svarer hun da, ifølge politidokumentene.

– Jeg tror ikke hun skjønte alvoret eller konsekvensene av det hun satte i gang når hun anmeldte meg, sier Eirik til NRK.

Han og kvinnen tar en øl og hun sier at hun har slitt lenge med dårlig samvittighet for det hun gjorde. Hun lover å forklare politiet at anmeldelsen hun leverte var falsk og håper at de etter samtalen kan legge saken bak seg.

I løpet av kvelden er det flere som er vitne til samtalen mellom Eirik og kvinnen. Etter møtet på restauranten, leverer han bevisene han har samlet til politiet.

– Jeg tenkte at hvis ikke dette holder for politiet, så vet jeg ikke hva i all verden jeg skal gjøre, sier han.

Dagene går, men kvinnen kalles ikke inn til avhør.

Til slutt ringer Eirik og ber politiet kjøre å hente henne, slik de hentet ham da de kom på døren til leiligheten.

«Hadde ikke fortjent dette»

Etter dette blir avhøret av kvinnen gjennomført. Hun innrømmer at alt hun fortalte til politiet om voldtekten var løgn.

«De hadde frivillig sex den aktuelle kvelden. Det var ingenting av det fornærmede sa eller gjorde denne kvelden som gjorde at hun anmeldte ham for voldtekt», står det i avhøret.

Kvinnen forklarer at hun valgte å si at hun ble voldtatt fordi hun var redd for at samboeren skulle utsette henne for vold.

«Hun følte den gang at den enkleste løsningen var å fortelle til ham at hun var blitt voldtatt av fornærmede. Noe som ikke var tilfelle. Mistenkte ser nå i etterkant at mistenkte ikke hadde fortjent dette. Hun har hatt veldig vondt av fornærmede».

NRK har vært i kontakt med kvinnen og hun er kjent med at denne historien fortelles. Hun ønsker ikke å kommentere saken.

Eirik får vite at saken ikke lenger er henlagt på bevisets stilling, men på koden «Intet straffbart forhold bevist». Noe som innebærer frifinnelse og at den anmeldte ikke kan ha gjort det saken gjelder.

– Det var en stor lettelse for meg, sier Eirik.

Rullebladet hans er rent. Men Eirik må likevel møte i retten.

Denne gangen ikke som siktet, men som fornærmet.

Rettssaken

Eirik sitter i en rettssal og forteller hvordan anklagen om voldtekt påvirket livet hans.

Han har også fremmet et krav om erstatning.

Retten er tydelig på at uten kvinnens tilståelse ville ikke Eirik «bli fullstendig renvasket for beskyldningene».

Kvinnen dømmes til fengsel i omkring et halvt år for uriktig anklage.

«Falsk anklage for voldtekt er svært alvorlig og setter en påstått gjerningsmann i en meget vanskelig situasjon. Særlig vil det være tilfelle i en sak som denne hvor det var frivillig sex og hvor det lett blir påstand mot påstand om hvorvidt den seksuelle omgang var frivillig eller ikke», skriver domstolen.

Men det er bare Eirik som får med seg at han blir renvasket.

– Uansett om du er skyldig eller uskyldig har folk dømt deg på forhånd. Det er trist. Jeg kan ikke dra rundt på rettspapirer for å vise Gud og hvermann at jeg ikke gjorde det, sier Eirik.

Fikk ikke tilbud om hjelp

Eirik sier til NRK at han aldri fikk tilbud om psykisk hjelp eller oppfølging etter at han ble frifunnet. Han måtte selv betale for advokat for å søke om erstatning.

Etterforskningsleder Burheim tror personer som «Eirik» blir overlatt til seg selv etter frifinnelse.

– Vi følger ikke opp denne gruppen godt nok. De fortjener den samme ivaretakelsen som andre kriminalitetsutsatte, og ikke bare et klapp på skulderen med beskjed om at dette gikk greit og at de skal ta det som en mann, sier hun.

Eirik mener straffen for uriktig forklaring bør være høyere, og håper hans historie kan bidra til å øke bevisstheten rundt tematikken.

– Så folk tenker seg om før de anmelder noen for noe de ikke har gjort. Hadde jeg blitt dømt for voldtekt ville jeg fått mange års fengsel, sier han.

Men han er ikke sint på kvinnen som anklaget ham.

– Hun innrømmet at hun løy, og det er jeg takknemlig for, selv om saken har ødelagt mye for meg opp igjennom. Hun sliter med sitt, og jeg tror ikke hun skjønte konsekvensene av det hun gjorde den gangen, sier han.

– Det var sterkt

I dag har han det bra, og tenker mindre på saken enn han gjorde før.

– Hvordan føltes det å bli trodd i retten?

– Det var sterkt. Det åpnet mulighetene for meg videre i livet og gav meg ro til å legge saken bak meg. Nå kan jeg vise til dokumentene hvis det er tvil om meg, sier han.

Og å vise frem dokumentene gjør han fortsatt, selv om det er mange år siden dommen falt.