– Det verste jeg har vært med på
Kawa Haji Majid rømte fra krigen i Syria. Med tusj og pensel skildrer han flukten til Europa.
Menneskesmuglere, skilpadder og spanske riddere – dette er bare noen av dem Kawa møtte på flukten fra Syria. NRK møtte den 35-år gamle dekoratøren i Ioannina i Nord-Hellas. Der viste han frem denne bildeserien i en utstilling om livet på flukt.
Begynnelsen
Frem til 2013 levde Kawa et vanlig liv med familien i byen Al-Hasaka, nordøst i Syria.
– Dette er Abdulaziz-fjellene, ikke langt unna hjembyen min. Da krigen startet, var ikke byen trygg for oss lenger. Bomber falt én eller to ganger i måneden, og en av onklene mine ble drept av IS.
Familien bestemte seg for å flykte. De ante ikke hva som lå foran dem, eller om de noensinne kom til å se hjembyen igjen.
I Nord-Irak
Første stopp på flukten var området Zawita i Nord-Irak. Hjemme i Syria jobbet Kawa med utsmykning av bygg. Det fortsatte han med i denne landsbyen, som lå ved flyktningleiren de tilbrakte de neste tre årene i.
– Forholdene i leiren var fryktelige, det tok oss ti dager å få et telt. Min yngste sønn ble født her, men uten helsehjelp eller skole, og med trusselen fra IS, bestemte vi oss for å forlate leiren.
Avvist
Siden ingen arabiske land ville gi dem opphold, flyktet familien mot Europa via Tyrkia.
– Det tok to dager å gå over fjellene, og jeg måtte legge igjen bagasjen for å bære en gammel kvinne. Fremme i Tyrkia ble vi kjørt med buss til en skole. Vi sov på bakken og fikk ikke gå noen steder. Det var mer et fengsel enn en skole. Etter to uker reiste vi videre mot Hellas.
Over havet
I én måned bodde familien hos en smugler i den tyrkiske kystbyen Izmir. De betalte 4000 dollar for å komme seg til Hellas. Båten skulle romme 30 personer, men de endte opp med å være 60. Været var elendig, og Kawa fryktet at de ikke ville klare overfarten.
Derfor har han malt romanskikkelsen Don Quijote bakerst i båten. Forfatteren Cervantes idealistiske ridder er der for å trøste de andre ombord. Papirbåtene rundt symboliserer småbåtene flyktninger krysser Middelhavet med.
– Jeg klarer ikke å forklare alt ... Noen ganger tegner jeg bare det jeg føler.
Andre ganger har bildene også en praktisk funksjon.
Fluktruta
Kawa lagde dette kartet for å forklare flukten for hjelpearbeidere, siden han ikke kunne engelsk. Han skrev inn hvor lang tid hver etappe tok og hvor mye de kostet. Men kartet sier ingenting om usikkerheten familien følte.
– Reisen er det verste jeg har vært med på. Ved flere tilfeller var vi heldige som overlevde.
Alan Kurdî
Mange kom seg aldri til Europa. I fjor mistet over 5000 mennesker livet i Middelhavet. Den syriske treåringen Alan Kurdî ble funnet død på stranda i den tyrkiske byen Bodrum en septemberdag i 2015. Han druknet da familien prøvde å komme over til Hellas.
– Alan var kurder, som meg.
Fremme
19. mars 2016 ankom familien Kos etter fem timer på et opprørt hav.
– I Europa hadde vi ingen rettigheter. Det var ingen orden. EU bare plasserte flyktningene forskjellige steder.
Kawa og familien ble kjørt til en flyktningleir ved landsbyen Katsika i Nord-Hellas.
I leiren
Den lå i en nedlagt militærbase, omringet av høye fjell.
– Vi hadde bare et tynt teppe, så det var veldig kaldt.
Her bodde familien og over 1000 andre flyktninger i telt.
– Hvordan kan man være lykkelig på et sånt sted? Vi måtte lage mat over åpen ild. Det kan være hyggelig, men ikke når du blir tvunget til det.
Kawa trodde de skulle være i Katsika i noen få dager, men slik ble det ikke.
Stillstand
Familien bodde i leiren i et halvt år mens de ventet på asylintervju og overføring til et annet europeisk land..
– Mennesker på flukt opplever skuffelser. Mange kommer ikke videre. De blir sittende, uten håp.
Livet i leiren
Hjelpearbeidere arrangerte aktiviteter for å få dagene til å gå fortere.
– Det var et kinotelt i leiren, som viste barnefilmer. Det var bra for barna.
Selv kunne Kawa drive håndverk i verkstedet «Habibi Works», som en hjelpeorganisasjon hadde satt opp.
Hjelpearbeiderne minnet ham om Don Quijote, som har vært med Kawa gjennom hele flukten.
I Thessaloniki
I oktober ble Kawas familie flyttet til Thessaloniki. Han følte de forsvant i den store byen.
– Vi bor i et hus nå, men jeg savner vennene jeg fikk i leiren.
Et liv uten et land
Familien venter fortsatt på å flyttes til et land som vil ta dem imot. Så lenge krigen raser, har det ikke noe annet valg.
– Dette er et bilde av kurdiske livet. De andre som flykter har et land, det har ikke vi.
