Vi gikk i dialog med ambulansepersonell som bekreftet at denne studien finner sted. Vi spurte deretter om vi kunne følge forsker Lars Wik på hans vakter med legeambulansen.
Det fikk vi lov til.
Etiske veivalg
Det ble en mer krevende jobb enn vi på forhånd hadde forutsett. Utstyrt med ambulansejakke og et lett videokamera kom vi i nærkontakt med alvorlige ulykker, skader og overdoser som er en del av ambulansepersonellets hverdag.
Den vanskeligste jobben for vår del var de etiske veivalgene vi måtte foreta etter hvert som vi samlet informasjon om selve studien.
Gjennom de mange kildene vi fikk gjennom høsten, ble vi kjent med konkrete episoder der det hadde tilspisset seg en diskusjon rundt forskningen. Vi lyktes med å finne frem til navn på flere pasienter som hadde fått såkalte ”Nei-konvolutter” og som ikke hadde overlevd.
Riktig å informere pårørende?
Samtidig visste vi at forskerne hadde bestemt seg for ikke å informere pårørende til de som døde. De fikk ikke vite at deres nærmeste var blitt inkludert i studien.
Vi måtte ta stilling til om det ville være riktig å dele denne konkrete pasientinformasjonen med de pårørende.
Noe av bakgrunnen er at vi også allerede stilte kritiske spørsmål til REK Øst og forskerne om hvorfor de ikke selv informerte de pårørende.
Uten kamera
Vi besluttet å kontakte de nærmeste pårørende for å gi informasjon i de tilfellene der vi var helt sikre på pasientens navn og hva slags konvolutt som hadde blitt trukket.
Når vi skulle gi denne informasjonen, anså vi det som viktig å komme uten kamera. Vi ønsket å dele det vi visste med dem, uavhengig av om de pårørende ville bidra i programmet eller ikke.
Vi ventet en stund før vi tok ny kontakt etter vårt første møte. Først da spurte vi om de ønsket å medvirke i programmet.
To familier ønsket det. De som ikke ønsket det, har vi respektert ved heller ikke å navngi den aktuelle pasienten i programmet.
Uvant rolle
Møtene med de pårørende var sterke, og det var uvant å tre inn i en rolle der notisblokk og kamera skulle legges ned. Dette var likevel viktig å gjøre av to grunner:
For det første er vi medmennesker i tillegg til journalister. Vi ønsket ikke å presse fram et intervju i den sårbare situasjonen noen er når de har fått et dramatisk budskap om mennesker de har mistet.
For det andre var det viktig for oss å vite om de pårørende ønsket å få denne informasjonen. Svarene vi fikk var ja, og de var glade for at vi kom. Men de sa også at de aller helst ville fått denne informasjonen direkte fra legene.
Motstand fra sykehuset
Mot slutten av arbeidet, møtte vi en del motstand fra sykehuset. Etter at vi intervjuet Regional Medisinsketisk komité Øst, som viste seg ikke å være informert om hendelsen som lå til grunn for endring av studieprotokollen, mottok forskerne et kritisk brev fra komiteen. De mottok også en telefon fra den Nasjonale Medisinsk-etiske komiteen. Omtrent samtidig begynte fylkeslegen å jobbe med saken.
Brått fikk både Lars Wik, Petter Andreas Steen og Anne Cathrine Braarud Næss ordre fra sykehusdirektør Tove Strand om å ikke uttale seg. Avtalte intervjuer ble avlyst uken før jul.
Gikk ut i Aftenposten
Forskerne gikk i stedet ut med sin versjon av saken i Aftenposten, i romjulen. Tilsynelatende var munnkurven midlertidig opphevet. Vi hadde jobbet med saken i syv måneder da Aftenposten offentliggjorde sine artikler i romjulen, og bestemte oss raskt for at vi ikke ville fremskynde publiseringen selv om litt av saken nå var kjent.
En av de åpne kildene våre ble hetset av forskerne og av ledere ved sykehuset og det ble drevet jakt på skjulte kilder. For vår del, skapte det merarbeid å bruke ekstra tid på å støtte kildene i denne situasjonen, og det er et tankekors å oppleve en slik aggressiv kildejakt hos Ullevål, som utad legger stor vekt på å være et åpent helseforetak som skal ta vare på sine varslere.
Kildearbeidet
Ellers har arbeidet med denne saken båret preg av et bredt kildearbeid på alle nivåer i ambulansetjenesten og søk i postjournaler og internasjonale forskningsdatabaser. Vi har også brukt en del tid på å sette oss inn i rammeverket av regler og retningslinjer som denne forskningen foregår innenfor.
Her kan nevnes Vancouver-deklarasjonen, Helsinki-konvensjonen og de nasjonale retningslinjene for forskning på mennesker som mangler samtykkekompetanse.
Verken falskt flagg eller skjulte opptak
Til sist bør det nevnes at det har pågått en del ryktespredning om Brennpunkts arbeidsmetoder i ambulansetjenesten. Det blir hevdet at vi ”seilte under falskt flagg” fordi vi ikke introduserte oss som Brennpunkt under den første henvendelsen til Ullevål i august 2007.
Brennpunkt-redaksjonen ble nedlagt i februar 2007, og vi som jobbet med dette programmet sommeren 2007 jobbet i NRKs Faktaavdeling under det midlertidige navnet ”det nye undersøkende dokumentarprogrammet”.
I september ble det avgjort at Brennpunkt-navnet likevel skulle brukes ved lanseringen av det nye konseptet vi jobbet med. Forsker Lars Wik var en av de første utenom NRK som fikk vite dette, allerede i september, og det etter den første av totalt ti vakter der Brennpunkt deltok på legeambulansen.
Den andre påstanden vi føler behov for å ta til motmæle mot, er at vi skal ha benyttet oss av skjulte opptak i dette programmet. Det er i tilfelle feil. Alle opptak har skjedd åpent og etter de avtalene vi har gjort på forhånd.