Mer laks i de fleste norske regionene

Dette kommer fram i en vitenskaplig artikkel i forskningstidsskriftet «Proceedings B» som utgis av det britiske vitenskapsakademiet. Det er denne forskningen professor Asbjørn Vøllestad baserer seg på når han i programmet «Myten om laksen» sier at norsk laks ikke er truet av utrydning. Det britiske tidsskriftet, som de siste årene særlig har fokusert på økologisk utvikling, publiserte artikkelen i desember 2008.

– Vi forsøkte å komme med denne informasjonen til almenheten i form av kronikker i ulike nasjonale aviser i 2009, men ingen ønsket å trykke det vi skrev, sier professor Vøllestad til Brennpunktredaksjonen.

Den vitenskaplige artikkelen kan du lese her:

• Divergent trends in anadromous salmonid populations in Norwegian and Scottish rivers (Proceedings of the Royal Society B | Biological sciences)
• Se også Myten om villaksen
• Les NRK Brennpunkt svarer laksefilmkritikere.

Økning i tre regioner

Forskerne har analysert fangststatistikk fra 84 norske elver fra grensen mot Sverige i sørøst til grensen mot Russland i nordøst. De har delt landet inn i fire regioner, «Skagerrak», «Western Norway», «Central Norway» og «Northern Norway».

Arbeidet, som er finansiert av Forskningsrådet, viser at det i Skagerrakområdet var en sammenhengende nedgang i fangstene av laks fra innsamlingen av statistikk startet på slutten av 1800 tallet og fram til slutten på 1970 tallet. Etter dette stiger fangstene markert i Skagerrak.

Forskerne slår fast at innsatsen for å stanse forsuringen av elvene er årsaken til dette. Kalking sammen med redusert utslipp har ført laksen tilbake i elvene. I Skagerrakregionen har det til og med vokst fram laksestammer i elver der laksen tidligere var utryddet.

I de andre tre regionene har fangstene vist en jevn stigning siden sist på 1930 tallet, men fra slutten av 1970 tallet begynte elvefangsten av laks på vestlandet å synke. I de to nordlige regionene (Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark) fortsatte fangsten av laks i elvene å stige.

Det er betydelig sammenfall i dataene mellom nærliggende elver i regionene. Dersom fangstallene er sterke i en elv, viser gjerne naboelvene samme tendens. Dersom statistikken er svak og synkende for en elv er naboelvene gjennomgående også i den samme tilstand.

Lite forskning

Bestandsforskerne ved universitetet i Oslo har laget modeller som viser variasjonene i fangsten av laks over et svært langt tidsrom. De mener dette gir et godt bilde av laksebestandenes utvikling i tidsrommet og kan gi svar på hvilke type trusler laksebestandene er utsatt for.

I artikkelen fra 2008 skriver forskerne: «Atlantisk laks er av stor økonomisk og bevaringsmessig verdi og det er bekymring knyttet til nedgang i bestandene gjennom hele artsrekken. Likevel har det har vært lite formell analyse av variasjonsmønstrene i populasjonenes styrke i etableringen av den generelle oppfatningen om bestandsnedgang».

Lokale trusler

Funnene forskerne har gjort kan anvendes for å finne ut om truslene mot laksen ligger ute i havet eller om det er lokale forhold som fører til at laks forsvinner fra elvene. Dersom fangstene av laks landet over hadde vist den samme negative trenden, slik det har blitt rapportert gjentatte ganger de siste årene, ville trusselbildet vært et annet enn om det er regionale variasjoner. Når det bare er Vestlandselvene som viser nedgang, innebærer det at det i dag er lokale faktorer som setter laksebestandene på Vestlandet i fare og ikke i hovedsak faktorer ute i havet; globale faktorer.

Lokale faktorer er slike som innvirker direkte på smoltproduksjonen på gyteplassene og som kan ta livet av fisken når den vandrer fra elvene og ut i saltvann og siden når den skal opp igjen i elvene.

I elver der fangsttallene (og laksebestandene) synker og laksen er truet viser forskerne til at den menneskelige aktiviteten har økt kraftig. Fra 1940-tallet og utover ble villaksen fratatt elveområder som følge av vannkraftutbygging. Også oppdrettsnæringen med sykdom, parasitter og rømninger truer villaksen. Dette gir svært lokale, men kraftige utslag. – På Vestlandet er det klart at oppdrettsnæringen nå har blitt den dominerende trusselfaktoren for laksen, påpeker Vøllestad.

Laksen lever et vesentlig del av sitt liv i havet. Det er der laksen «spiser seg opp» og øker størrelsen kraftig før den returnerer til elvene i forbindelse med gytingen.
«Havklimaet» kan påvirke populasjonenes styrke, skriver forskerne. Basert på gjenfangst av merket laks ser det ut til at fisk fra norske og skotske elver lever i det samme området når de har trukket ut i havet. Forskningen fra UiO har betydning for å finne ut hva som gjør at den skotske villaksbestanden er mer truet ute enn bestandene ide fleste norske elver.

• Les også: Myten om villaksen

God nok statistikk

Forskerne vurderer bruken av fangststatistikk som et godt egnet mål for å si noe om bestandsutviklingen i elvene. Fra innsamlingen av data startet har det vært obligatorisk innrapportering av fangsttall, og fra 1969 og framover ble rapportene mer detaljert. De siste årene er det også innført vektklasser i rapporteringen. Fiskemetodene har vært like gjennom hele perioden og forskerne mener at fiskernes innrapportering er stabil når det kvaliteten på dataene.

Det har vært lite forskning på hvor intenst fisket har vært fra tiår til tiår. Forskerne drøfter dette ved å vise til at det var en økning i antallet fiskere mellom 1960 og 1970, men at antallet laksefiskere etter dette har holdt seg stabilt. «Dette indikerer at antallet fiskere ikke kan forklare at fangstallene i elv har gått opp etter 1970. Vi har heller ingen indikasjoner på at det har vært økning i innrapporteringsgraden fra fiskerne», heter det i artikkelen i tidskriftet til det britiske vitenskapsakademiet.

– Fangststatistikken er god til å gjøre den type sammenlikninger som vi har gjort her; til å studere samvariasjon over lengre tidsrom og mellom elver. Men den er lite egnet til å forstå hva som skjer fra år til år, og de finere årsaker til hva som skjer, sier professor Asbjørn Vøllestad.