NRK Meny
Normal

Lærerne forsto ikke samiske Solbjørg

På internatskolene snakket nesten alle de voksne bare norsk. – Trengte vi trøst måtte vi unger bruke hverandre, forteller Solbjørg Valio som begynte på Grensen internatskole i Karasjok i 1958.

Internatskole

En drøy tredjedel av alle elevene i Finnmark gikk på internatskole. Mange av dem var samiske barn som møtte det norske storsamfunnet for første gang sju år gamle. For mange ble det et tøft møte.

Foto: Filmavisen

– Det var veldig mørkt og kaldt. Det virket så fremmed, alt luktet fremmed. Man følte seg så alene selv om det var mange andre barn i skolen, forteller Solbjørg Valio som kommer fra Itkonharg utenfor Karasjok.

Alt var ukjent og skremmende for den lille jenta som ikke forsto norsk. I denne angstpregete situasjonen ble hun sengevæter. Hun lengtet hjem til mamma og hadde ingen voksne hun kunne snakke med på internatskolen. Det var slik hun skulle lære å bli norsk.

Frykten for de våte nettene

Solbjørg Valio

–De lærte å være underdanige, sier Solbjørg Valio

Foto: Tor Segelcke / NRK

– Jeg husker om kvelden da vi skulle legge oss, pleide jeg å være redd for at jeg skulle væte sengen igjen, forteller Solbjørg i NRKs nye serie om Sameland «Den stille kampen».

Det finnes mange slike historier fra internatbarn som minnes sengevætingen med skrekk og gru. Likevel følte Solbjørg hun var den eneste i hele verden da hun en natt måtte stå opp for å finne en ny tørr truse i skuffen, og oppdaget at det ikke var flere truser igjen.

Solbjørg Valio er en av mange samiske internatbarn som føler at denne oppveksten har preget livet deres. – De lærte å være underdanige, sier Solbjørg.

Samisk underdanighet var kanskje ikke det erklærte målet, men fornorsking var den norske stats altoverskyggende mål siden 1800-tallet. Samene skulle slutte å snakke samisk og begynne å se på seg selv som norske - ikke samer.

NETT-TV: Se første episode av «Den stille kampen»

Bygging av internatskoler

I 1851 bevilget Stortinget penger til noe de kalte Finnefondet. Det var starten på over 100 års fornorsking av samene samt finske innvandrere. Fra århundreskiftet ble bygging av internatskoler i de nordligste fylkene den mest synlige delen av samepolitikken.

Fram til 2. verdenskrig hadde det blitt bygget 50 internat i Finnmark. 2800 av totalt 7900 skolebarn bodde hjemmefra. Det var sikkert ikke lett for barna enten de var samer, kvener (finske innvandrere) eller norske, men det var utvilsomt tøffere for de som raskest mulig måtte lære seg et nytt språk.

Da Solbjørg Valio begynte på internatskole, hadde verden kommet et stykke videre. Hun ble møtt av en samiskspråklig lærer. Men fornorskingspolitikken var fortsatt tidens melodi, og på internatet styrte en husmor som både var streng og bare snakket norsk. Slik ble presset for å overleve i det norske samfunnet, langt vekk fra foreldrene, vanskelig nok.

Les også: Sannheten må fram

Filmavisen besøker den nybygde internatskolen i Karasjok i 1955.

Filmavisen: Internatskole i Karasjok

Undervisning på norsk

Tavleundervisning

En elev lærer å stave «Mor».

Foto: Filmavisen

Internatskolene var skapt for å forme de samiske elevene så de skulle bli norske. Det var også slik de norske skolemyndighetene så det. Og helt sentralt sto opplæringen i norsk, men det var ikke til å unngå at mye likevel foregikk på samisk og finsk.

I 1880 ble derfor kravet skjerpet inn ved at språkinstruksen slo fast at undervisningsspråket hele veien skulle være norsk, mens finsk/samisk bare hadde status som hjelpespråk. Samisk (og finsk) var kort sagt ikke et språk det skulle undervises i. Det var et språk på vei ut. Et unyttig språk.

Unyttig fordi den dominerende holdningen i den norske eliten for hundre år siden var at de samiske barna måtte reddes fra sin egen laverestående kulturbakgrunn. Skoledirektøren i Finnmark fra 1923-33, Christian Andreas Brygfjeld skrev at det samiske folk «hadde ingen evne til på egenhånd å heve sig op til et høiere kulturtrinn uten veien gjennom norsk språk og norsk kultur».

En «lavtstaaende race»

Samiske barn, samebarn

For hunder år siden var den dominerende holdning i den norske makteliten at samer tilhørte en lavtstående rase og kultur.

Foto: Aaserud, Ivar / SCANPIX

At skoledirektøren i Finnmark kunne ha slike holdninger virker underlig i dag. Han skrev til og med at samene «er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeasyler og åndssvakeskoler.»

Sokneprest Brage Høyem i Kautokeino uttrykte målet klart nok i et brev til skoledirektøren i Finnmark da skoleinternatet i Kautokeino sto klart i 1907: «Takk for Deres energiske arbeide! Vi to skal gjøre en norsk bygd af Kautokeino om vi får holde på.»

I prestisjeverket «Norge i det nittende aarhundrede», finansiert av Stortinget og utgitt rundt 1900 fantes det bare to alternative syn på samene: Enten var de en «lavtstaaende race» som ikke hadde lett for å tilegne seg «en høiere civilisation». Eller så var de en laverestående kultur, uten at det ble forklart som et resultat av biologiske (rasemessige) årsaker.

I denne tiden var den norske eliten sterkt påvirket av sosialdarwinismen, som hevdet at de mer utviklete kulturer/raser med nødvendighet ville bre seg på bekostning av primitive kulturer og raser. Utfra dette så de på samene og samisk kultur som en utdøende rase og kultur.

Hva med i dag?

Sultestreik utenfor Stortinget

Samenes kamp for å bevare Alta-elva førte til en revitalisering for samene.

Foto: Thorberg, Erik / SCANPIX

Fornorskingen av samene ble gjennomført med storsamfunnets effektivitet. I følge folketellingen av 1900 bestod hele den samiske befolkning av 19.676 individer. I 1970 hadde den norske befolkningen vokst med 70%, mens den samiske befolkning hadde gått motsatt vei: Den var halvert til kun 9.175 samer.

Forklaringen er at de hadde sluttet å se på seg selv som samer. Det var forbundet med noe negativt. Når skolene tvang barna til å lære norsk gikk det en generasjon eller to så ville ikke foreldrene lære sine barn samisk lenger. Deres samiske bakgrunn skulle dekkes over.

Etter 1970 kom det et skifte, men det begynte med at retten til undervisning i samisk språk ble slått fast i 1967. Mye av forandringen er blitt knyttet til Alta-kampen rundt 1980. Det kom en samisk revitalisering. Ikke bare fikk man Sameting. Det kom en ny samisk stolthet og identitet. Det vises også i hvor mange som i dag ser seg som samer. Statistikkene er ikke umiddelbart sammenliknbare, men bare det faktum at 15.000 har registrert seg i samemanntallet, forteller om en økning.

Men på ett viktig punkt ser det ut til at nedgangen fortsetter, og det er antall skoleelever med samisk språk i grunnskolen. Siste tilgjengelige tall er 893 for hele landet.