Den keiserlige tyske kureren, baron Friedrich Walter von Rautenfels, åpnet døren på Grand Hospits i Stortingsgata kun iført pysjamas.
De som banket på så grytidlig var to røslige politimenn. Lederen – førstebetjent Redvald Larsen – trengte seg inn og beordret von Rautenfels tilbake til sengs.
Fra sin ydmykende posisjon i pysjen under dyna protesterte baronen heftig på at politifolkene begynte å finkjemme klærne, toalettsakene og bagasjen hans. Von Rautenfels ropte at han hadde diplomatisk immunitet, men Larsen og hans bistre kollega Olai Andersen kunne ikke bry seg mindre.
Politifolkene lette etter bomber – men på hospitsrommet fant de ingen.
Enormt bombelager
De var på jakt etter en tysk spionring som etter sigende skulle ha bygget opp et enormt bombelager i Oslo. Det var 1917 – den første verdenskrigs mest desperate år. Tyskland blødde på slagmarken og brukte nå alle midler i kampen mot de allierte, med Storbritannia og USA i spissen. Et av midlene var å forsøke å sprenge allierte skip som seilte fra nøytrale Norge.
Jo mer Larsen og Andersen lette uten å finne bomber, jo mer nervøse ble de. For de visste godt at de spilte et høyt spill. De ransaket rommet til en tysk diplomat – fullstendig i strid med internasjonale regler. Hvis de ikke fant bevis mot von Rautenfels ville Tyskland reagere med raseri, og Norge kunne komme i en farlig situasjon.
Men politiet var på rett spor.
Bombe på Grorud
Saken hadde begynt noen uker tidligere, da en lerretssekk med en flere kilo tung bombe ble innlevert til datidens overvåkingspoliti - «Opdagelsespolitiet».
Bomben hadde blitt funnet på skinnegangen ved Grorud jernbanestasjon like utenfor byen, og hadde åpenbart falt av toget. Den var profesjonelt produsert, og hadde tyske merker.
Omtrent samtidig hadde Opdagelsespolitiet fått opplysninger om at det fantes en tysk sabotasjegruppe i Oslo som var i ferd med å bygge opp et lager med bomber og eksplosiver. Tipset gikk ut på at lederen for denne gruppen var baron von Rautenfels, og at han brukte finske innvandrere som hjelpere.
Hvem som kom med dette viktige tipset har vært hemmelig i 86 år – men det vil bli avslørt lenger nede i denne artikkelen.
«Helvedesmaskiner»
Selv om politiet ikke fant noen bomber på hospitsrommet til von Rautenfels, hadde de mer hell med seg da de ransaket leiligheten til en av baronens finske medhjelpere. I en loftsbod i en bygård i Sverdrups gate 10 på Grünerløkka fant de en stabel med digre og blytunge kofferter.
BOMBELAGERET: På loftet i denne bygården - Sverdrups gate 10 på Grünerløkka - hadde den tyske sabotasjegruppen sitt bombelager. Lageret ble passet av finnen Hjalmar Wirtanen, som hadde en leilighet i første etasje.
Foto: Lars. O. Toverud / NRKNoen av koffertene var åpnet, og innholdet viste seg å være akkurat det politiet håpet på: Bomber og eksplosiver – eller «helvedesmaskiner» som man sa i 1917. Det var nok eksplosiver til både å sprenge Sverdrups gate 10 og et stort område rundt i luften. På gulvet i loftsboden og oppå takbjelkene var det stablet bomber og detonatorer i store hauger.
I tillegg fant politifolkene en stor koffert som var låst og forseglet med et blysegl med innskriften «Auswertiges Amt, Berlin» – eller det tyske utenriksdepartementet.
På grunn av diplomat-seglet var det ulovlig å åpne kofferten. Men en ting var helt klart for politiet: Dersom denne kofferten også inneholdt bomber, ville det være et endelig bevis på at avsenderen var Tyskland.
Diplomatisk krise
Bomber i diplomatposten ville være en enorm diplomatisk skandale. Selv for et land i ytterste desperasjon ville noe slikt være både pinlig og svært skadelig.
Bombemateriellet ble fraktet ned på Opdagelsespolitiets kontorer i politistasjonen i Møllergata 19. Der ble de stablet inn på sjefen – Johan Søhr – sitt kontor. Bombene fylte halve kontoret.
«Dette eiendommelige kontormateriellet måtte selvfølgelig bringe med seg en viss uhygge», skrev Søhr lakonisk i sin selvbiografi «Spioner og bomber».
Både baron von Rautenfels, og fire finske statsborgere satt nå i arresten, og Johan Søhr gikk sporenstreks i gang med å avhøre dem. Baronen og mannen han hadde utpekt som lokal leder i Norge – finnen Isidor William Persson – var vanskelige avhørsobjekter. De kom med løgner og utflukter, og ville ikke innrømme noe før de måtte.
SNAKKESALIG: Finnen Hjalmar Wirtanen var skredder på Herkules konfeksjonsfabrikk og medlem av bombeligaen til baron von Rautenfels. Han bodde i Sverdrups gate 10 der ligaen hadde et stort bombelager.
Foto: PSTEt par av de andre finnene var imidlertid mer behjelpelige. I løpet av noen dager hadde Søhr og hans folk puslet sammen omtrent hva som hadde skjedd:
Mange bombelagre
• I over et halvt år hadde von Rautenfels reist i skytteltrafikk med bombekofferter fra Tyskland til Norge, Sverige og Danmark.
• Det første bombelageret i Norge hadde ligget like bak Universitetet – i et kjellerlokale i Christian Augusts gate 15.
• Deretter hadde bombelageret blitt flyttet til et lagerrom på Herkules konfeksjonsfabrikk på Grünerløkka. Den ene finske medhjelperen, skredderen Hjalmar Wirtanen, jobbet der – og fabrikken ble også brukt som møtested for sabotasjegruppen.
• Etter kort tid ble bombene flyttet videre til Wirtanens leilighet i Rathkes gate 1, litt lenger øst på Grünerløkka.
• Når Wirtanen måtte flytte ut av denne leiligheten og et par kvartaler til Sverdrups gate 10, tok han bombelageret med seg.
Det hadde altså pågått en betydelig transport av livsfarlig gods i de mørke og krigsstille gatene i Norges hovedstad. Kofferter med uhyggelig innhold hadde blitt slept opp og ned av trappoppganger og inn og ut av byens drosjer.
- Vet du om terror- eller spionhistorier fra Oslo eller omegn som burde vært med i oversikten. Ser du feil i spionkartet? Kontakt NRKs journalist.
MØTEPLASS: Tekstilfabrikken Herkules i Thorvald Meyers gate ble brukt som bombelager og møtested for sabotasjegruppen. Bildet til venstre viser fabrikken tre år etter hendelsen - til høyre hvordan bygget ser ut i dag.
Foto: Anders B. Wilse / Lars O. Toverud / Oslo museum/NRKSkulle sprenge skip
Det viste seg også at von Rautenfels gruppe hadde distribuert bomber til flere norske havnebyer. I Porsgrunn og Kirkenes ble det arrestert medlemmer av gruppen, og det viste seg at de hadde operert i Bergen og Trondheim også.
Dette styrket politiets teori om at de hadde stanset planer om omfattende skipssabotasje i siste liten. Både Wirtanen og andre gruppemedlemmer innrømmet at det var dette som var planen – men von Rautenfels blånektet.
Hans forklaring var at bombene skulle brukes i Finlands krig mot Sovjetunionen, og at de ikke hadde noen forbindelse med Norge.
I en av koffertene fant politiet en ekstra djevelsk innretning – nemlig en bombe plassert inni et kullstykke. Kullstykket kunne legges sammen med kullet som de fleste skip brukte som drivstoff, slik at bomben ville detonere når den ble skuffet inn i fyrekjelen om bord.
Et vanskelig valg
Mens avhørene pågikk, var det hektisk aktivitet i den norske regjeringen. Tyskland hadde protestert kraftig på at en av deres diplomatkurerer var ransaket og arrestert, og krevde at von Rautenfels måtte settes fri umiddelbart.
Samtidig sto det nå flere plomberte kofferter på politisjefens kontor – merket med det tyske utenriksdepartementets segl. Søhr fortalte også at politiet fant en bagasjekvittering fra Østbanestasjonen da de ransaket von Rautenfels. Der sto det tre nye slike kofferter som til sammen veide 188 kilo.
BOMBELAGER: En leilighet i denne hjørnegården på Grünerløkka ble brukt til å lagre tyske bomber for Rautenfels-ligaen i 1916.
Foto: Lars O. Toverud / NRKJustisminister Otto Blehr tok nå en av de vanskeligste beslutningene i det norske politiets historie. Han beordret koffertene åpnet.
Den tyske ambassaden ble invitert til å være til stede under åpningen, men ingen derfra dukket opp. Til slutt var det opdagelsessjef Johan Søhr som selv brøt forseglingen, låste opp koffertene og åpnet.
I boken sin skriver Søhr: «Vi som foretok åpningen – antakeligvis også justisministeren som hadde ansvaret – følte en stor lettelse».
For koffertene inneholdt rekke på rekke med bomber og tennmekanismer – til og med fyllepenner med sprengladninger ble funnet.
215 bomber
Endelig kunne Søhr flytte bombene ut av kontoret, og overlate dem til sprengningseksperter fra Forsvaret. De skipet bombene ut på Hovedøya. Der ble alt materiellet fra koffertene lagt ut på et langbord og fotografert.
Bildene finnes fremdeles, selv om tidens tann er i ferd med å ødelegge dem. De viser det enorme omfanget av de tyske planene fra 1917. Hadde bare noen få av bombene blitt brukt, ville de ha skapt voldsomme ødeleggelser.
UTSTILLING: Nærbilde av noen av bombene til von Rautenfels bombeliga, og noen av koffertene de ble fraktet i.
Foto: PSTDe tyske koffertene inneholdt 215 bomber, 490 tennmekanismer og 459 små syreglass til å lade tennmekanismene. I tillegg var det sprengladninger skjult i fyllepenner og sigaretter, og et spesielt metallpulver som kunne helles i motorolje på biler og skip og som ville ødelegge motorene.
Von Rautenfels ble utlevert til Tyskland, mens de finske hjelperne ble dømt til opptil seks år fengsel. Det ble regnet som strenge straffer i 1917.
Hvem tipset?
For det norske politiet var Rautenfels-saken en stor triumf – til tross for at de ikke hadde fått slått fast med 100 prosent sikkerhet hva bombene skulle brukes til.
Et annet spørsmål som har ligget i mørket i nesten 90 år, er hvordan politiet kom på sporet av bombeligaen.
Det siste kan vi svare på nå – men svaret holdt på å gå tapt da tyskerne returnerte til Oslo 9. april 1940. For mens de tyske soldatene marsjerte ned Karl Johans gate, lesset overvåkingspolitiet i hui og hast hele sitt arkiv på en lastebil bare noen kvartaler unna. I siste liten kom lastebilen seg over Oslos bygrense, og kjørte nordover.
Lastebilen med det hemmelige arkivet stanset ikke før den nådde Østerdalen og hjemgården til en av sekretærene i overvåkingspolitiet. Der ble arkivet stuet inn i fjøset.
To måneder senere beordret sjefen for overvåkingspolitiet, politimester Welhaven i Oslo, at arkivet skulle ødelegges slik at tyskerne ikke fikk tak i det. I løpet av sommeren ble samtlige dokumenter – også de som handlet om Rautenfels-saken – brent.
SLU REV: Finnen Isidor William Persson var hovedmannen i Oslo for bombeligaen til baron von Rautenfels. Politiet omtalte ham som en slu rev som aldri innrømmet noe før det forelå udiskutable bevis.
Foto: PSTMen tidlig på 1960-tallet dukket det opp en del dokumenter, hos en nylig avdød offiser i Forsvaret. Han hadde blant annet tatt vare på et eksemplar av rapporten som Forsvaret laget da de overtok Rautenfels-bombene i 1917. Sammen med referater fra noen av de rettslige avhørene som ble gjort av noen av aktørene i saken, ligger de nå i arkivene til Politiets sikkerhetstjeneste.
Utrolig sammentreff
I dokumentmappen ligger det også en kort rapport som kaster nytt lys over hvem som tipset politiet om bombegruppen i 1917.
I rapporten forteller Opdagelsessjef Søhr at han om kvelden den 15. juni 1917 – bare timer før aksjonen mot von Rautenfels skulle starte – fikk besøk av «en for politiet tidligere ukjent herre» på sitt kontor. Søhr omtaler ham bare som Jean T., bosatt i Stockholm.
Den ukjente herren fortalte at en finsk bekjent av ham hadde reist med toget fra Stockholm til Oslo samme ettermiddag. Denne finnen skal ha reist sammen med von Rautenfels som hans hjelper, og hatt med seg 188 kilo bombemateriale.
Jean T. var selv med på toget og spanet på von Rautenfels.
Den mystiske T. overleverte så to tennladninger til bomber til Søhr, for å bevise at han snakket sant. Han ga ham også en bagasjekvittering fra Østbanestasjonen, der selve bombene var oppbevart.
Hvis Søhrs fremstilling er riktig, må dette ha vært tidenes sammentreff – at en informant av dette kaliberet spaserte inn på kontoret hans, mens han kledde seg for nattens aksjon. Enda mindre sannsynlig blir forklaringen når man vet hvem Jean T. egentlig var.
For det Søhr aldri fortalte – hverken i rapporten eller i boken han skrev senere – var at Jean T. var assisterende fransk marineattache i Stockholm, og jobbet for den franske etterretningstjenesten. Den finske mannen som reiste sammen med von Rautenfels på toget, og deltok i bombetransporten, var fransk agent.
Von Rautenfels innrømmet at han kjente den finske mannen – noe som viser at den franske etterretningstjenesten hadde holdt ham under oppsikt i lengre tid.
Det meste tyder derfor på at det var franskmennene som gjorde det norske politiet oppmerksomme på de tyske bombeplanene i Norge.
Tysk beklagelse
Den 9. juli 1917 beklaget Tyskland offisielt at kurerposten hadde blitt misbrukt til å frakte bomber. Tyskerne hevdet at et obskurt militært kontor hadde gjort dette på eget initiativ, uten at det tyske utenriksdepartementet visste noe.
Denne forklaringen kalte på smilet i den norske regjeringen – som nok var mest lettet over at det som kunne blitt en svært farlig sak ble avsluttet med et ydmykende tysk tilbaketog.
De som hadde størst grunn til å være lettet, var norske og allierte sjøfolk som unngikk å være på mottakersiden av de tyske bombene.
Les flere spennende spionhistorier fra Oslo:
