Verdighetens pris

– Det er greit å bli gammel når man har det så godt, sier Lilly Andreassen (91).

Vi har tatt heisen opp i tredje etasje på et sykehjem i Oslo. Dørene går opp, og det første vi ser er to gråhvite bakhoder tett inntil hverandre i en grønn sofa.

Det er Lilly og hennes nye venninne. Eller, beste venninne.

Før bodde Lilly alene i en kommunal bolig på Furuset i Oslo. I Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører» fikk vi se hvordan hun ikke fikk tilstrekkelig hjelp fra hjemmetjenesten. Med skjult kamera dokumenterte NRK blant annet at hun flere dager ikke fikk ordentlig mat.

Hun ble gradvis dårligere, og gradvis mer ensom.

Nå har livet snudd. Lilly har fått plass på sykehjem. Hun spiser godt, hun får beveget seg, og hun har møtt Anny (92).

– Jeg er så glad i henne. Det betyr alt, det. Snuppa mi!

Lilly og Anny har begge demens. De tilbringer mesteparten av tiden sin sammen: De har fått faste plasser ved siden av hverandre i kantina, de sitter tett i sofaen når de ser på TV, og noen ganger danser de bak rullatorene sine.

Masurka og tango er favorittene.

De snakker sammen, stoler på hverandre, og er hverandres hender å holde i. Lillys er kalde. Annys er varme.

– Du er varmeapparatet mitt, du, sier Lilly til venninnen sin.

Empati og kjærlighet

Det siste året har Lilly følt på noe hun lenge savnet: empati og kjærlighet.

– Du kan komme hit og være sammen med andre mennesker. Og danse, hvis det er musikk. Så dette er all right, sier hun.

Datteren hennes, Ira Elvebakk, opplever at Lilly blir tatt vare på etter at hun flyttet på sykehjem. Hun er ikke lenger undervektig og hun har fått en ny ro over seg.

– Det virker som at mamma har senket skuldrene. Hun har slått seg til ro. Det tok noen måneder før hun slappet av og følte seg trygg, men det tror jeg hun gjør nå, sier Ira.

Da Lilly bodde hjemme, fikk Ira omsorgslønn for å passe på moren sin noen timer i uka. I tillegg hadde Lilly besøk av hjemmetjenesten tre ganger om dagen, og besøkte et seniorsenter tre ganger i uka.

Dette kostet bydelen hun bodde i, bydel Alna, 592.000 kroner i 2021. Det hadde kostet bydelen 144.000 kroner mer å ha henne boende på sykehjem.

Plassen fikk hun for et år siden.

– Mamma opplever trygghet nå. Hun har betalt skatt hele livet, så det skulle på en måte bare mangle, sier Ira.

Klem – på begge sider

På et sykehjem litt lenger sør i Oslo sitter Kari Flaten (92) alene på rommet sitt. Hun lyser opp når vi kommer, og insisterer på en klem. Og en klem til, på andre siden.

– Åh, det er så godt, ler Kari.

Også Kari var med i dokumentaren om norsk eldreomsorg. Hun bodde hjemme og levde med frykt for å falle, store smerter i beina og et sterkt ønske om å flytte.

For halvannet år siden fikk hun plassen hun så lenge hadde ønsket seg.

Veggene på det «nye» rommet hennes er fylt med personlige bilder av gamle dager, barna og barnebarna. På bordet står de tre blomsterbuketter, som hun har fått av familien. De er på besøk hver uke.

– Jeg er et helt annet menneske nå. Jeg er trygg, sier Kari.

Overgangen var likevel ikke helt enkel. Flere av de eldre på sykehjemmet på har demens, og Kari fikk ikke ordentlig kontakt med noen. Hun følte at hun mistet sin egen stemme.

Men etter hvert møtte hun en kvinne fra en annen avdeling. Hun heter Sidsel, og følges noen ganger inn til Karis rom.

– Hun vil gjerne komme til meg og prate litt og sånt. Hun er så glad i å prate – det er jeg også!

Kari og familien hennes brukte et drøyt år på søknader, avslag og klager før hun fikk denne sykehjemsplassen. Og prislappen? Den er på drøyt 220.000 kroner mer i året enn da hun bodde hjemme.

Da betalte bydel Østensjø 570.000 kroner for ulike tjenester per år. For en sykehjemsplass må bydelen ut med 792.000 kroner i året.

Vanskelig prislapp

Avdelingsdirektør Rannveig Renolen i bydel Østensjø sier at de fleste eldre ønsker å bo i eget hjem og få hjelp til å mestre hverdagen der.

– Men en del får etter hvert behov for en sykehjemsplass, skriver Renolen.

Da er det faglige vurderinger, ikke pris, som skal ligge til grunn.

NRK har presentert tallene i denne saken for helse- og omsorgsministeren. Er 200.000 kroner verdt et tryggere liv på sykehjem?

– Jeg synes det er vanskelig å sette en prislapp på det. Det skal ikke være økonomien som avgjør om eldre får bo på sykehjem eller ikke, sier Ingvild Kjerkol.

Ifølge statsråden skal det være behovet til den enkelte som avgjør.

– Det kan være bra for mange å få trygg og god oppfølging i eget hjem, mens andre helt åpenbart trenger tryggheten som en sykehjemsplass gir.

Kjerkol sier det er Stortingspolitikerne sitt ansvar å finansiere eldreomsorgen på en god måte. Kommunepolitikerne har ansvaret for å gi ulike tilbud til ulike behov.

– Skal prisen ha noe å si?

– Nei, det skal den ikke. Vi prøver å finne gode måter å finansiere tjenester på, og ser på hvordan vi kan planlegge godt for å bygge dem ut. Vi blir veldig mange flere eldre i årene som kommer. Da må kommunene ha et sett med tilbud og virkemidler for å møte dette på en god måte, sier Kjerkol.

Og prislappen varierer. Både Lilly og Kari bor i Oslo kommune. Et annet sted i landet, i Karmøy, ser regnestykker litt annerledes ut.

Ensom alderdom

Sverre Solli (98) har stått opp ekstra tidlig, nå som han visste at han skulle få besøk. Han har tatt på seg en ny gråblå skjorte.

Han sitter i stolen og leser avisen når vi kommer inn på rommet hans, rommet han har bodd på i omtrent et år.

– Jeg har det godt. God mat er det, og grei betjening. Det kan ikke være så mye bedre.

Da vi møtte Sverre for første gang, var han ikke motivert for å stå opp i det hele tatt. Etter at kona hans, Johanna, måtte flytte på sykehjem på grunn av demens, begynte Sverre på medisiner mot depresjon.

Han var ensom, umotivert og usikker på om livet var verdt å leve.

Til slutt fikk han plass på samme sykehjem som Johanna.

– Det er noe med å bo hjemme og å være alene, kontra det å være her. Det går godt, sier Sverre.

Men fortsatt er det et problem: De bor ikke på samme rom. Johanna bor på lukket demensavdeling, og de har helt ulike pleiebehov.

Savnet forsvant ikke, men det har blitt mindre.

Når barna deres er på besøk, tar de med Johanna bort til Sverres rom. Det ligger helt i andre enden av sykehjemmet.

Av de to, er det hun som er lettest til beins. Og hun som gjør ham lettere til sinns.

– Han trives godt, og sier dette er det beste alternativet når han ikke kan bo hjemme. Det er voldsomt godt å høre. Også er det godt å merke at han er trygg, sier datteren Siv Eikemo.

Ifølge Karmøy kommune kostet det 468.000 kroner å ha Sverre boende hjemme det siste året. Pengene gikk til hjemmesykepleie og andre tjenester i hjemmet. I tillegg hadde han tilbud om dagopphold, som han takket nei til. Dette ville ha kostet kommunen drøyt 150.000 kroner i året.

Sykehjemsplassen Sverre nå har, koster nesten en million kroner årlig.

– Den generasjonen har betalt for seg. Det kan ikke regnes om i penger. Det viktigste er at de får et verdig liv, sier Siv.

En evighet

Prisen er ikke avgjørende for hvilket tilbud de eldre får, ifølge kommunene NRK har snakket med.

Enhetsleder i bydel Alna, Milija Simic, forteller at funksjonsnivå, livssituasjon og samtykke er faktorer som vektlegges når det skal tildeles en sykehjemsplass.

– Prisforskjellen dere henviser til, har ingen betydning, sier Simic.

Det er heller ikke gitt at det er billigere å bo hjemme enn på sykehjem. For eksempel sier både bydel Alna og bydel Østensjø at noen pasienter får tjenester i eget hjem som koster mer enn en sykehjemsplass.

Men for både Sverre, Kari og Lilly er en sykehjemsplass altså litt dyrere – og litt bedre.

Klokken har bikket 13 i Oslo, og dagens lunsj – et «alle tiders» rekesmørbrød – er fortært. En runde med tango er overstått. Og på sykehjemmet Lilly bor på, er det tid for en ettermiddagshvil.

– Nå skulle Anny gå og hvile seg litt også. Vi blir jo trette. Jeg vet ikke om jeg sovner, men det er uansett bra for kroppen, sier Lilly.

Før sov Lilly stort sett på sofaen sin. Nå venter en nyoppredd seng.

Hun blir hjulpet i seng av Ira, som brer et teppe over moren sin før hun gir Lilly en klem og sier farvel. Nå som hun ikke trenger å passe på Lilly like ofte, har Ira mer tid til jobben.

– Jeg kan senke skuldrene nå. Jeg trenger ikke lenger å bekymre meg 24 timer i døgnet, nå som jeg vet at mamma har det bra, sier Ira.

Selv om mye har blitt enklere, trenger Lilly hjelp til det meste. Hun har langtkommen demens og vil leve med det resten av livet. Ryggen blir ikke bedre med årene, og ikke artrosen heller.

Det er ikke alt som kan repareres lenger.

– Sånn er livet. Et pust i sivet, som synker ned. Et spill av krefter, som higer etter en evighet, sier Lilly.

– Der fikk du et dikt av meg.