Av
Hverken Helsetilsynet eller Sosial- og helsedirektoratet klarer å finne dokumenter som viser at hepatitt C-saken ble tatt opp med Sosialdepartementet. Dette var i 1990 da de gode testene hadde kommet og myndighetene visste at hepatitt-C-smitten kunne stoppes.
Det manglet ikke på gode råd fra smittevernrådet som direktoratet støttet seg til i denne saken:
”Når det gjelder den økonomiske dekning av disse forslagene, er behovet for pnkt 1 og 2 – kr 3,1 mill. Helsedirektoratet disponerer totalt kr 100 000 til slike prosjekter. Det må derfor eventuet søkes om ekstra bevilgning fra Sosialdepartementet.”, heter det i referatet fra smittevernrådets møte i mars 90.
Saken var igjen oppe på neste møte i mai 90:
”Det ble opplyst at bevilgningsspørsmålet i denne saken følges opp overfor Sosialdepartementet”.
Husker ikke
Daværende assisterende helsedirektør Anne Alvik, kan ikke huske om denne saken ble tatt opp med sosialdepartementet.
Det gjør heller ikke daværende sosialminister Wenche Frogn Sellæg.
- Jeg kan ikke huske at det kom spørsmål om mer penger til hepatitt C-screening. Jeg er jo lege, så det ville jeg nok ha husket, sier Sellæg.
Da Smittevernrådet diskuterte hvordan sjukehusene skulle håndtere hepatitt-saken i 1990, var ekspertene stadig opptatt av hvordan det skulle skaffes penger til å få testet igjennom hele blodgiverkorpset.
Full gjennomtesting var en forutsetning for å stoppe videre spredning – og det var en forutsetning for å spore opp de som allerede hadde blitt smittet.
I mars 1990 søkte Ullevål sykehus om penger til testing av sine blodgivere. Smittevernrådet mente allerede da at det var behov for testing av alle landets blodgivere. Men det ville bli kostbart:
Betale selv
Det førte til at blodbankene bare fikk gode råd fra Helsedirektoratet i mai 1990, råd som ikke kostet noe for direktoratet.
Helsedirektoratet anbefalte at ”Alle blodgivere undersøkes på antistoff mot hepatitt C virus”. Videre heter det at ”Mottakere av blod fra anti-HCV-positive blodgivere bør vurderes undersøkt”.
Og ”Helsedirektoratet forutsetter at kostnadene til anti-HCV-undersøkelser dekkes innenfor eksisterende rammer”.
Helsedirektoratet ga ingen påbud om testing eller oppsporing. Det var helt opp til hver enkelt blodbank å bestemme hva som skulle gjøres. Dette fikk avdelingsoverlege Sverre Marstein ved blodbanken i Vestfold til å se rødt. Han sendte brev til Helsedirektoratet:
Marstein ville vite hvordan blodbanken skulle håndtere alle de pasientene som ”hadde et legalt krav på å bli informert” om at de kan ha blitt smittet. Han synes det var et etisk problem at sykehuset som hadde smittet pasienten ikke informerte og tok på seg ansvaret.
Marstein synes ikke han fikk noe egentlig svar – og brevet fikk aldri noen konsekvenser.