Den norske staten har tidligere sagt nei til å betale for identifisering og hjemhenting av levningene etter de norske soldatene. De pårørende reagerte sterkt på avgjørelsen, som ble tatt av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 2005.
I brevet fra statsminister Bondevik het det at det er tyske myndigheter som må ta ansvar for norske soldater i tysk tjeneste.
Wolfgang Windingstad overlevde kampene i 1944 og senere ni år i Gulagleirene. Bli med ham på reisen tilbake til slagmarken i Karelen i Brennpunkt.
Les mer om .
Ingen statlig hjemsendelse
Våren 2007 bevilget Utenriksdepartementet likevel en million kroner til arbeidet med å identifisere de norske soldatene som fremdeles ligger igjen på slagmarken ved Kaprolat og Hasselmann i Karelen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ikke betale for hjemsendelse av norske levninger.
Foto: Kjartan Ovesen / NRK— Bevilgningene til identifiseringen ble gjort av humanitære årsaker og hensynet til de pårørende, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til NRK Brennpunkt.
Staten vil fortsatt ikke betale for hjemsending av levningene, men Støre understreker at norske ambassader og konsulater skal bistå de pårørende med tilrettelegging og alle typer praktiske spørsmål omkring en slik hjemsendelse for de pårørende som ønsker dette.
Støre henviser isteden til den tyske krigsgravtjenesten som kan være de rette til å dekke eventuelle omkostninger for hjemsending av levningene til nordmenn som falt i tysk krigstjeneste.
— Vi mener vi har gjort mer enn det vi er forpliktet til ved å finansiere denne identifiseringen. Norge har ikke noe juridisk ansvar etter Genevekonvensjonen til å betale for hjemsending av nordmenn som mister livet i utlandet av ulike årsaker, sier Jonas Gahr Støre.
Identifisering
Våren 2007 bevilget Utenriksdepartementet likevel en million kroner til arbeidet med å identifisere de norske soldatene som fremdeles ligger igjen på slagmarken ved Kaprolat og Hasselmann i Karelen.
En gruppe fagfolk i ”Kaprolatkomiteen” ved Universitetet i Bergen administrerer identifiseringsarbeidet. Arbeidet til den såkalte Kaprolatkomiteen omfatter oppgraving og identifisering, men så langt har ikke noen av de falne norske soldatene blitt brakt hjem til Norge.
— Dessverre har det ved disse leite- og søkeaksjonene der borte blitt en sammenblanding av skjelettrester, så vårt første mål er å forsøke å få disse sortert til enkeltindivider så godt som mulig. Deretter vil man ta beinprøver av hvert enkelt individ og forsøke å få utvunnet en DNA profil fra disse, sier Inge Morild i Kaprolatkomiteen.
I dag har rundt 25 pårørende sendt inn DNA-materiale for å hjelpe til med identifiseringen.
Fikk død bror hjem
Ran Lykke Himberg var 22 år gammel da han ble drept på Kaprolat i juni 1944. Han ble funnet av russeren Andrey Lysenko i 2005. Dødsmerket med hans navn på lå i lyngen ved siden av skjelettet.
Søsteren Anna – Marie Himberg kjempet lenge mot russiske myndighet før hun klarte å få brorens levninger hjem til Lillesand i 2007. De fikk ingen økonomisk støtte fra norske myndigheter til hjemsendelse.
Men sammen med det lokale begravelsesbyrået i Lillesand fikk hun broren hjem.
Norske soldater ble sendt til østfronten.
Foto: privat/ VPB MediaI Norge ble benprøver fra skjelettet sammenlignet med søsterens DNA-profil. Undersøkelsen bekreftet identiteten. Ran Lykke Himberg ble gravlagt i Lillesand sommeren 2008.
Venter på kisten
Andre pårørende, blant andre søstrene til Gustav Bøhm, setter sin lit til at Kaprolatkomiteen skal hjelpe til med å få kisten med levningene hjem til Drammen. De har ikke bedt om økonomisk støtte til hjemsendelse, kun hjelp til det praktiske med å få kisten utlevert fra Russland.
Berit Lauritzen og Eva Bøhm Rasmussen venter fortsatt på levningen etter sin bror.
Foto: VPB Media— Jeg synes det har vært en langdryg vei, det går alt for smått, sier Berit Lauritzen, Gustavs søster.
— Jeg håpet jo den gangen at dette skulle gå fort siden han var funnet og navngitt. Det er fire år siden, og hvis det ikke nå blir en ende så gir jeg snart opp. Jeg blir ikke yngre jeg heller, sier hun.
Rett til grav
Det kan være mange årsaker til at det er vanskelig å få levningene hjem. Noen av utfordringene kan være et omfattende russisk byråkrati og det at Norge ikke har utleveringsavtale med Russland om falne soldater.
Bortsett fra pengene til Karpolatkomiteen og identifiseringsarbeidet, har ikke norske myndigheter bidratt med å få levninger hjem. De norske konsulatene i Russland følger imidlertid folkerettens regler når de velger ikke å bistå med hjemsendelse eller med å opprette en minnelund i Kaprolat, selv om de samme reglene sier at alle har rett til en grav.
Minnelund
Det er også slektninger og pårørende som ikke ønsker hjemsendelse av levningene. For dem vil gravlegging i en fellesgrav være en løsning. Mange steder på de tidligere slagfeltene i øst er det anlagt slike gravlunder, der de falnes navn er gravert inn på steinstøtter.
Ved Narva i Estland ligger det over 70 norske frontkjempere i en stor gravlund, og hver enkelt har fått sin minnetavle plassert på kirkegårdsmuren. Dette er skjedd på privat initiativ.
— Tyskerne har en minnegravlund i St. Petersburg, med navn på alle sine falne gravert inn på steiner. Jeg synes at en god del av de norske kunne blitt stedt til hvile der borte. Så kunne de pårørende som har interesse av det, ha en grav, Inge Morild i Kaprolatkomiteen.
Se filmen .
Se også mer om filmen på .
