Det er tettpakket med folk. Plassen er dekket av rødt, hvitt og grønt.

Ansiktsmalingen er knapt tørr. Rynkete hender strekker bannere i været. Joggesko tramper i takt.

Dette er den første gangen den iranske diasporaen i hele Europa har samlet seg for å si at nok er nok.

De vil ha frihet, frihet, frihet:

Frihetskaffe

Rundt 15 timer tidligere lyser blinklysene til et titalls taxier opp Jernbanetorget i Oslo.

57 norskiranere, flest kvinner, har møtt opp i kveld. Til felles har de egentlig bare hjemlandet. Nå skal de ta buss til Berlin for å demonstrere mot regimet i Iran.

Sikkerhetsvaktene sjekker nøye bagene fylt av brus, mandariner, ansiktsmaling og sjokolade.

– Her er kaffe! En frihetskaffe, sier en kvinne til venninnen.

På skiltene som lastes inn i bagasjerommet er bildet av en ung kvinne som har gått verden rundt. Håret hennes er kullsvart. Uttrykket uskyldig, nesten drømmende.

Hun ble født i 1999 i Saqqez, en by i den kurdiske delen av Iran. 16. september døde hun i moralpolitiets varetekt.

Mahsa Jina Amini hadde ikke knyttet hijaben stramt nok rundt håret.

Hennes død ble dråpen som fikk begeret til å renne over. Til nå er 14.000 arrestert som følge av demonstrasjonene. Minst 400 er drept, trolig langt flere. Minst 50 av dem er barn.

Iran er inne i sin fjerde måned med demonstrasjoner. I det nåværende regimets historie har det aldri vært så mange i Irans gater som nå.

Aldri har demonstrasjonene fortsatt over en så lang periode. Aldri har iranere uansett bakgrunn, klasse og kjønn samlet seg slik.

De iranerne NRK har møtt, mener dette er begynnelsen på en revolusjon.

Sist det var revolusjon i Iran, ble det regimeskifte etter et helt år med demonstrasjoner landet rundt. Pahlavi-dynastiet rømte landet og ayatolla Ruhollah Khomeini tok makten.

Majoriteten mente at det var bedre enn regimet som hadde hersket før. Millioner støttet Khomeini når han kom tilbake fra eksil i Paris.

Pahlavi-regimet framstilles ofte som mer liberalt enn det nåværende. Sjahen ville modernisere og vestliggjøre landet.

Men politisk opposisjon ble brutalt slått ned på også før revolusjonen. Korrupsjonen gjorde regimets støttespillere rike, mens folket sultet. Friheten var betinget på om man fulgte sjahens spilleregler.

Nå har en sulten, undertrykket befolkning igjen fått nok. De vil ha frihet, frihet, frihet.

– Forbud mot kjærlighet

Ekteparet Emil og Shiva var ikke i tvil om at de måtte reise da norskiranerne begynte å mobilisere for å delta i demonstrasjonen noen uker tidligere.

Shivas familie flyktet kort tid etter revolusjonen i 1979. Emil kom senere, alene, og de møttes i Stavanger i 1998.

– Vi har alle et eller annet i ryggsekken vår med det regimet. Det er ikke bare hijab. Vi har fått nok, sier Shiva.

Det er tungt å snakke om fortiden. Flere ganger må de stoppe opp og trekke pusten mens de forteller. Emil ramser opp ting som er forbudt i Iran.

– En av dem er kjærlighet, utfyller Shiva.

Emil sier han ble arrestert og fengslet for å ha holdt en ekskjæreste i hånda som student i Teheran.

– De ødela ungdomstiden min. Den tiden jeg kunne brukt ...

Han fullfører ikke. Holder hardt i Shivas hånd.

Det har vært vanskelig å sove denne høsten. Shiva får dårlig samvittighet når hun spiser.

Hun titter bort på de to røde julekalendrene som henger over middagsbordet. Barna maser ofte om å reise til Iran.

– Herregud, de barna blir drept for de små tingene som mine barn har her, som er helt vanlige, sier Shiva.

Både Shiva og Emil ble ateister i Norge. Barna står fritt til å velge selv, men Shiva ser helst at de ikke blir muslimer.

– Barna må velge selv. Men hvis vi krangler sier sønnen min at han skal konvertere til Islam, sier hun og smiler på den litt fjerne måten foreldre gjør når de snakker om barna sine.

Boarding complete

Mens bussen med 57 norskiranere endelig er på det europeiske fastlandet, får kabinpersonalet på morgenflyet fra Oslo til Berlin seg en overraskelse.

Blant morgentrøtte turister med tax-free-poser fulle av snus er en gjeng lys våkne norskiranere klare for dagens første demonstrasjon.

De er høylytte, ekstatiske, nervøse. Få har møtt hverandre før, men nå synger de i kor.

De synger Baraye, sangen som har blitt demonstrantenes sang. Artisten Shervin Hajipour skal ha blitt arrestert etter at sangen gikk viralt. Men sangen rakk å spre seg til hele verden.

Blant annet til Norwegian-flyet som svever et sted mellom Oslo og Berlin.

– Politikere i Norge er veldig opptatt av hijab. Jeg tror de misforstår poenget. Vi sier nei til hele det islamske regimet, sier Shiva.

– Hijab er et symbol for alle iranerne, og alle som bor i Iran. Det er en av hovedstolpene som det islamske regimet står på, legger Emil til.

Den iranske kvinnekroppen har kanskje alltid blitt brukt til å kontrollere befolkningen.

Religiøse kvinner i sjahens Iran fikk ikke lov til å dekke til håret. Sjalet kunne være et symbol på politisk motstand.

Liberale kvinner i ayatollaens regime tvinges til å dekke det til. Å våge seg ut i offentligheten med håret synlig, har vært et motstandssymbol siden revolusjonens dager.

Hele tiden har iranske kvinner bedt om å få velge selv. For første gang har de hele storsamfunnet i ryggen.

Klokka er kvart over 12. I bussen hever 57 norskiranere knyttneven og synger Baraye. De har knapt sovet, diskusjonene har gått i ett siden de forlot Oslo.

Nå har de ankommet Berlin.

«Marg bar Khamenei»

Demonstrasjoner ligger i blodet til iranere, mener forsker Kristin Soraya Batmanghelichi.

Historien om iransk sivil motstand strekker seg langt tilbake. Mye lenger enn 1979.

I moderne tid er både 1999, 2009 og 2019 år som forskere biter seg fast i. Det var år hvor iranere viste tydelig opposisjon mot det nåværende regimet.

Men alle forskerne NRK har snakket med, mener den nåværende bevegelsen ikke er sammenlignbar. Aldri før har de sett folk fra alle samfunnslag stå sammen slik de gjør nå.

Og aldri er det kvinnene som har ledet de som roper «død over Khamenei»:

Det er ikke første gang kvinner har stått på barrikadene i Iran. I sjahens tid sto de i bresjen for massive sosiale reformer.

I ayatollaens tid har kvinner brent sjal eller veivet det i lufta som et flagg, konfrontert parlamentarikere, demonstrert.

Men høstens demonstrasjoner anses som første gang kvinnekamp har mobilisert et bredere lag av befolkningen.

Det Mahsa Jina Amini ble utsatt for kunne veldig mange relatere seg til – på tvers av religion, etnisk tilhørighet og sosial klasse.

I tillegg driver en cocktail av høy inflasjon og sanksjonsrammet økonomi, etterdønninger etter koronapandemien som traff landet hardt, og misnøye med regimets jernhånd også iranere ut i gatene.

– Jeg ble født som aktivist

På Burger King sitter barnefamilier med flaggets farger malt i kinnene og spiser lunsj før det braker løs. På nabobordene sitter politibetjenter og tygger samme burgere.

Bilene som kjører forbi har flagg og ballonger hengende ut av vinduene.

Homan går foran i rekken med norskiranere. Blikket hans er mildt, mykt, men litt bebreidende. Det holder dem han retter det mot ansvarlig.

– Jeg er litt redd. Det er sikkert noen som vil prøve å ødelegge den fine demonstrasjonen vi har planlagt. Men vi er veldig håpefulle alle sammen, sier han.

Homans foreldre sydde uniformer for det islamsk-sosialistiske partiet Folkets Mujahedin på 1980-tallet. Det fikk dem fengslet og henrettet. Moren senere enn faren, så hun rakk å føde Homan i fengsel før sin død.

– Jeg har aldri hatt lyst til å være politisk aktivist. Men jeg ble nødt. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg ble født som aktivist, vil jeg si. Jeg ble født i en familie der fire ble henrettet.

Denne høsten har han engasjert seg som aldri før. Han er med på å arrangere de ukentlige demonstrasjonene i Oslo. Likevel reiste han og kona Sara til Berlin denne helgen.

– Det er på tide å samle oss på et sted, og vise hvor mange vi er og hvor viktig dette er for oss. Derfor tenkte vi at det var viktigere å være i Berlin i dag, sier han.

Kjoler i rosa, rødt og gult blafrer i lufta. Paljetter glinser i høstsolen. Neser blir lyserøde fra flere runder med lommetørklær.

Barnestemmer skingrer fra mødre og fedres skuldre. Faste håndtrykk utveksles blant fremmede.

Flagget til aserbajdsjanere nordvest i Iran veives ved siden av flagget til balutsjere i sørøst.

Free hugs

Det er rundt 16 grader i lufta. Kvinnen skjelver. På skiltet står det «free hugs».

Antrekket er politikk. Det er forbudt i Iran.

80.000 iranere fra hele Europa er samlet. Sakte beveger folkemassen seg rundt den storslåtte parken.

– Familien min hjemme i Iran kan havne i fare fordi jeg er her. Men det må gjøres, sier en mann som tramper i takt med de andre, slik demonstrantene i hjemlandet gjør.

Mannen ser utover folkemengden.

– I Iran lukter gatene blod. Det er helt annerledes her. Derfor er det viktig at vi er her, og kan påvirke Europa.

Han har ikke vært i Iran på 13 år.

– Savner du det?

– Jeg savner alt. Men når jeg ser alle menneskene rundt meg, føles det som om jeg er i hjemlandet mitt. Det hjelper.

Om å være kvinne

Slagordet kommer fra «jin, jiyan, azadi», og oppsto blant kvinner i den kurdiske uavhengighetsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet. På farsi har det blitt «zan, zendegi, Azadi».

I begravelsen til kurdiske Mahsa Jina Amini, ble det ropt igjen. Så spredte det seg fra en ung kvinnes begravelse til en hel befolkning.

Hjemme hos kurdiske Parastoo står bildet av Amini ved de lange radene med familiebilder.

Det knaser i kjeksen når samboeren Shahram tar en bit. Pyntegjenstander dekker hver ledige overflate. Vi snakker om tortur og politisk fangenskap.

– Hvorfor dro du fra Iran?

– Kvinne. Jeg er kvinne, sier Parastoo.

Vi blir sittende i stillhet en stund før hun fortsetter:

– Jeg ønsket å være fri. At det ikke skulle være nødvendig at en mann skulle tillate meg å reise og si hva jeg skulle gjøre. Slik som andre kvinner.

Det var vanskelig å være alenemor i et land hvor kvinner ikke har rettigheter. Hun tok med seg sønnen til Sverige. Etter noen år traff hun Shahram, og flyttet til det store gule huset på Fetsund.

Paret synker dypt ned i hvite skinnsofaer.

Gjennom sosiale medier venter de spent på nyheter fra iranske Kurdistan. Håper at i dag er dagen de får livstegn. Internett er stengt.

Opptøyene i kurdiske Iran er særlig hardt slått ned på. Regimet har forsøkt å framstille demonstrasjonene som kurdisk selvstendighetskamp. Splitte befolkningen.

Kurdiske styrker i Irak og Syria angripes av både Iran og Tyrkia i det mange mener er forsøk på å avspore internasjonal offentlighet om hva som egentlig skjer.

Parastoo og Shahrams slekt er internasjonal storpolitikk. Men denne høsten har de merket noe nytt. Den vanligvis så fragmenterte iranske opposisjonen er samlet.

Persere har i større grad fått forståelse for kurdernes sak. For ønsket om en grad av selvstyre. Slik som samene har i Norge, bemerker Shahram.

– Det som skaper mye håp i Iran er at den nye generasjonen vet at folk har forskjellige meninger, og at man må ha toleranse for det. Og det har kommet ut fra Iran. Det er det som er veldig unikt.

– Vi er et fritt folk

Det er skumring. Såre føtter og hese stemmer. De eldste sitter gatelangs på benker og fortauskanter. Fremmede deler sjokolade og nøtter.

Sangen stammer fra før revolusjonen, sjahens tid. Det gamle regimets flagg veives også i demonstrasjonen.

– Jeg har aldri sett iranere samle seg sånn her. Vi er et fritt folk. For 43 år siden hadde vi en feil revolusjon. Før det hadde vi sjah, og da var det akkurat sånn som det er her, forklarer en kvinne i folkemengden.

Den iranske diasporaen i utlandet er like sammensatt som de som demonstrerer på innsiden.

Mange av de som forlot landet etter revolusjonen, hadde nytt godt av sjahens regime, og flyktet fra det nye. De vil ha kongen sin tilbake.

Shiva og Emil ser imidlertid ingen grunn til å gå tilbake til det som var for 43 år siden.

– Flagg er også en omdiskutert sak hos oss. Det finnes flere versjoner. Men dette er ett av de eldste, som ikke er knyttet til noen politisk, og ingen kongelige heller, sier Emil om flagget paret selv har gått til innkjøp av.

– Folk i Iran spiller med livet sitt. Det er de som skal bestemme hva som skal skje. Om de vil ha konge eller president. Men for min del – journalistene satt i fengsel i sjahens tid. Vi hadde ikke lov å si noe. Han var diktator på sin måte, legger Shiva til.

Om å øve seg på demokrati

De har møttes hver lørdag denne høsten. På Rådhusplassen, Løvebakken, Jernbanetorget, Nobelsenteret og Skillebekk.

Innimellom blir Homan og Saras leilighet på Tøyen til dansestudio og møteplass. Norsk-iranere fra hele Oslo er samlet for å øve seg før Oslo-demonstrasjonene.

Det går nesten en kule varmt. Praten går høylytt på farsi, de er uenige om det meste.

– Det er bra. Det er demokrati. Vi må øve oss på det, sier en kvinne.

Demonstrantene skal dramatisere ekte situasjoner som har skjedd i Iran. Et par som holder hender bankes brutalt av moralpolitiet. En bylt rives ut av armene på en kvinne.

Flere bryter sammen mens meddemonstrantene spiller ut scenene. Amin lener seg på kjøkkenbenken og stirrer hardt framfor seg.

Tenker på døtrene som han ikke har turt å ta med til Iran siden de ble gamle nok til å måtte dekke til håret.

Tenk om de norske jentene hans ikke hadde dekket seg godt nok til, sånn som Mahsa?

For demonstrantene i hjemlandet er det alvor. Blodig alvor. Det er tungt å se dem dø for sine rettigheter, uten å kunne stå sammen med dem. For Homan har bevegelsen i hjemlandet tatt over livet.

Han klarer knapt å jobbe. Leser om demonstrantene som er henrettet i fengselet han ble født i. Der moren og faren også møtte sin død.

Føler seg som et spøkelse blant nordmenn som er mer opptatt av høye strømpriser og hvor plagsom rampenissen er.

– Ingen bryr seg. Ingen ser oss, ingen ser hvor desperate vi er. Ingen har tid til å høre på oss. Vi er ingenmannsland, vi er døde som beveger oss i Oslo.

Vil bygge landet på nytt

Blant demonstrantene i Berlin går praten om hva man skal gjøre hvis regimet faller.

En kvinne sier hun vil arrangere en svær fest på Rådhusplassen, så hennes norske venner kan oppleve ekte iransk fest.

Så vil hun på første fly hjem til landet hun ikke har besøkt på 30 år.

– Det er det viktigste spørsmålet for oss norskiranere. Hva skal vi gjøre da? Vi har blitt norske på en måte. Det kan bli vanskelig å reise tilbake til Iran, selv om vi får et nytt regime, sier Homan.

– Men jeg mener vi bør reise tilbake og bygge landet på nytt.

Eksperter NRK har snakket med mener det er usannsynlig at demonstrasjonene fører til en faktisk revolusjon med det aller første.

Demonstrantene kan beskrives som en del av en revolusjonær bevegelse, og mengden, styrken og intensiteten i protestene er uten sammenligning. Bevegelsen vil gå inn i historiebøkene.

Men den løst organiserte opposisjonen har få muligheter, mener de. Foreløpig er det ikke mange tegn til splittelse i regimet. Kanskje er den beste sjansen hvis den gamle ayatolla Khamenei dør.

Selv da er det vanskelig å se for seg alternativene en lederløs bevegelse har til varig, fredelig og demokratisk maktovertakelse.

En revolusjon?

I Berlin har kvelden brutt opp demonstrasjonen. Iranere fra hele Europa trekker seg tilbake i bussene.

Norskiranerne stiller seg i en altfor lang kø på en kebabsjappe som overhodet ikke var forberedt på så mange slitne demonstranter med akutt behov for middag.

Forskerne er opptatt av at det at demonstrasjonene fortsatt pågår, betyr at framtiden er uavklart. Ingen utfall er helt utelukket. Demonstrasjonene beskrives som den største utfordringen mot landets styresett siden 1979.

Den iranske riksadvokaten har påstått at moralpolitiet skal legges ned, og myndighetene har også hevdet at de revurderer hijabpåbudet.

Hvis det er sant, er det ikke sikkert at det er nok.

Det pågår nemlig en revolusjon i hjemlandet, mener Shiva, Emil, Sara, Homan, Shahram, Amin, Maryam, Shabnam, Anahita, Shima, Parisa, Homeira, Simin, Marzieh, og Parastoo.

Den skjer kanskje i morgen, eller utpå våren, eller til og med senere enn det. Men den kommer nå. Den må komme.

Disse skal blitt drept eller henrettet i demonstrasjonene i Iran:

Listen er ikke utfyllende, men viser navnene på de som BBC, Hengaw Organization for Human Rights, Amnesty International, The Guardian, Human Rights Activists News Agency og Iran Human Rights har fått bekreftet drept eller henrettet så langt i demonstrasjonene. Listen er trolig mye lenger.

Hasti Narouei (7)

Kian Pirfalak (9)

Fereshteh Ahmadi (32)

Majidreza Rahnavard (23)

Nika Shakarami (16)

Sarina Esmailzadeh (16)

Mahsa Mougouyi (18)

Hannaneh Kia (22)

Hafid Najafi (23)

Ghazaleh Chelabi (33)

Minoo Majidi (62)

Mohammad Rakhshani (12)

Omid Sarani (13)

Sodeys Keshani (14)

Ali Barahooei (14)

Mohammad Eghbal Naebzebi (16)

Zakaria Khial (16)

Abdullah Mohammadpour (16)

Samer Hashemzehi (16)

Omid Safarzehi (17)

Mehdi Asgari

Pedram Azarnoush

Siavash Mahmoudi (under 18)

Reza Shahparnia (20)

Milan Haqiqi (21)

Erfan Rezai (21)

Hamed Salahshoor (23)

Saeed Mohammadi (21)

Farjad Darvishi (23)

Hosseinali Kia (23)

Danesh Rahnama (25)

Milad Zare (25)

Sadrodin Lidani (27)

Mohsen Mohammadi (28)

Yasin Jamalzadeh (28)

Abdolsalam Ghader Golvan (32)

Fereydoun Mahmoudi (32)

Mohsen Gheysari (32)

Mohammad Falah (33)

Javad Heidary (36)

Behnam Layeghpour (37)

Mohammad Jamebozorg (59)

Amir Hossein Basati (15)

Kumar Daroftadeh (16)

Reza Lotfi (20-årene)

Foad Ghadimi (40-årene)

Jaber Shiroozehi (under 18)

Javad Pousheh (under 18)

Yaser Shahouzehi (under 18)

Adel Kochak Zay (Barichi) (under 18)

Ali Barahouie (under 18)

Mobin Mirkazehi (under 18)

Yaser Bahadorzehi (under 18)

Artin Rahmani (under 18)

Danial Pabandi (under 18)

Sepehr Maghsoudi (under 18)

Karvan Ghader Shokri (under 18)

Bahaoddin Veisi (under 18)

Abolfazl Bahou (under 18)

Mehdi Hazrati (under 18)

Ahmadreza Qeleji (under 18)

Ali Mozaffari (17)

Mohammad Reza Sarvari (under 18)

Sina Loh Mousavi (under 18)

Nima Shafaghdoost (under 18)

Abolfazl Adinehzadeh (18)

Sarina Saedi (16)

Amin Marafet (16)

Setareh Tajik (under 18)

Amir Mehdi Farrokhipour (under 18)

Danial Shahbakhsh (under 18)

Mehdi Mousavi Nikou (under 18)

Mohammad Amin Gamshadzehi (under 18)

Mohammad Eghbal Shahnavazi (under 18)

Erfan Khazaei (30)

Mohsen Shekari (23)

Amir Mohammad Norouzi

Dastab Rasoul Muhammad Agha

Matin Ghanbarzehi

Armin Sayadi (18)

Ferydun Faraji

Sina Naderi

Motalleb Saeed Pirou

Ehsan Ghasemifar

Nima Nour

Mohammad Shahbakhsh

Amir Fouladi (16)

Reza Kazemi

Mehrzad Avazpour

Mehrdad Behnam

Maziar Salmanian

Parsa Reza Doost

Dariush Alizadeh

Peyman Manbari

Mohammad Amini

Yahya Rahimi

Ibrahim Mirzaei

Aziz Moradi

Ramin Fatehi

Momen Zandkarimi

Mohammad Shariati

Kayvan Darvishi

Fouad Sawari

Ismail Dezwar

Habibullah Fathi

Hamid Goli

Mohammad Lotfalahi

Zanyar Allahmoradi

Alireza Karimi

Isa Beygleri

Shaho Bahmani

Aram Habibi

Omid Hosseini

Farhad Khosravi

Hassan Abd Panah

Kamal Faqihi

Alireza Fathi

Saman Qaderbeygi

Rouzbeh Khademian

Salar Mojaver

Asad Rahimi

Mohammad Hassanzadeh

Hazhar Mam Khosravi

Amjad Enayati

Hiva Jan Jan

Milad Maarofi

Mustafa Shabani

Shahriyar Mohammadi

Suleiman Shokri

Ghafoor Moloudi

Saadi Shahrokhifar

Hemin Aman

Ibrahim Sharifpur

Awat Qaderpour

Ismail Moloudi

Kobri Sheikh Saqqa

Zanyar Abu Bakri

Shahu Khedri

Masoud Ahmadzadeh

Fayeq Mamqaderi

Aso Qaderi

Azad Hasanpour

Mohammad Ahmadi Gagesh

Seyed Kamal Ahmedpuri

Mehran Rahmani

Rebaz Salehivand

Shamal Khedirivand

Shorish Niknam

Farzin Maroufi

Ramin Karami

Koresh Pazhakh

Ardalan Ghasemi

Erfan Kakaie

Bahaddin Weisi

Johar Fathi

Ismail Gol Anbar

Tahsin Miri

Jamal Azami

Masoud Timuri

Fouad Qadimi

Samad Barginia

Amir Ferasti Shad

Jalal Ghorbani

Taher Azizi

Mohammad Zarei

Karwan Qader Shokri

Burhan Karami

Jabar Farghizadeh

Fouad Mohammadi

Nasrin Qaderi

Sadruddin Litani

Abdulsalam Qader Galvan

Saman Qaderpour

Abdur Rahman Bakhtiari

Nasim Sediqi

Iman Mohammadi

Mukhtar Ahmadi

Mehdi Babrnejad

Mohammad Abdullahi

Mohsen Niazi

Arin Moridi

Nagin Abdul Maliki

Afshin Asham

Saman Mohammadi

Sepehr Azami

Flere har fått dødsstraff, eller venter på dom:

Sahand Nourmohammad-Zadeh (26)

Mahan Sadrat (Sedarat) Madani (23)

Manouchehr Mehman Navaz

Mohammad Boroughani (19)

Mohammad Ghobadlou

Saman Seydi (Yasin)

Hamid Ghare Hasanlou (53)

Mohammad Mehdi Karami

Sayed Mohammad Hosseini

Hossein Mohammadi

Saeed Shirazi

Abolfazl Mehri Hossein Hajilou

Mohsen Rezazadeh Gharegholou

Akbar Ghafari

Toomaj Salehi

Ebrahim Rigi (34)

Amir Nasr Azadani

Saleh Mirhashemi

Saeed Yaghoubi

Mohammad Nasiri (21)

Reza Aria

Soheil Jahangiri

Heshmatollah Tabarzadi

Milad Armoun

Nastooh Nikkhah

Mehdi Jahani

Mohammad Ghobadlu

Farzad Tahazadeh

Farhad Tahazadeh

Hejar Hamidi

Karvan Shahparvaneh (23)

Shahram Maroufmola (22)

Reza Eslamdoust (24)

Ayoub Agjliani

Abdolmalek Dousti

Omid Hassanzehi (20)

Farshid Hassanzehi (25)

Behzad Hassanzehi (26)

Jamshid Hassanzehi (29)

Esmail Hassanzehi (30)

Ali Davari (19)