– Det er veldig vondt å se at kjæresten din svinner hen

– Jeg sov i telt i natt, sier Knut blid og fornøyd.

– Nei, ler kona Bjørg-Tove. Det gjorde du ikke, du var på avlastningshjem.

For seks år siden fikk Knut Førland (78) diagnosen. Blandet vaskulær demens, Alzheimer.

Kona Bjørg-Tove Wang Førland (71) bemerker at Knut nok har vært syk lenger enn det.

– Jeg hadde kanskje en mistanke, men ville ikke innse eller godta det, forteller hun.

– Det var jo en trist beskjed å få. Jeg husker bare at det har kommet sigende, gradvis. Men jeg har lært at man må stå på. Gjøre det beste ut av det – og hjelpe andre, sier Knut.

Forskerne ser en sammenheng mellom yrke og demens

En ny studie fra FHI i samarbeid med Oslo universitetssykehus viser at personer med mindre mentalt krevende yrker, har over 40 prosent høyere sannsynlighet for å utvikle demens etter fylte 70 år sammenlignet med mer mentalt krevende yrker.

– Vi har sett på yrkeshistorikk gjennom livet til et stort utvalg mennesker, og sett på risiko for demens og mild kognitiv svikt, sier seniorforsker og prosjektleder Bjørn Heine Strand hos FHI.

Strand kaller studien unik i verdenssammenheng.

– I Norge har vi mulighet på grunnlag av personnummer å koble sammen forskjellige undersøkelser og registre. Noe de ikke kan for eksempel i USA. Våre data er ett hakk hvassere enn andre som kanskje må belage seg på selvrapporterte data.

Trenger hjelp i det daglige

Det var datteren til Knut og Bjørg-Tove som påpekte at «pappa hadde begynt å glemme, og si ting som ikke stemmer».

Fastlegeprat. Henvisning til Blakstad sykehus. Prøver og undersøkelser. Til slutt slo diagnosen ned i det 32 år lange ekteskapet og endevendte alt.

– Alzheimer kalles jo de pårørendes sykdom. Det er ikke uten grunn. Den hjelpen vi får er like mye til meg som til Knut, fastslår Bjørg-Tove.

Hjemmesykepleien ordner med medisiner. 16 piller hver dag. To dager i uka er Knut på dagsenter.

– Ellers klarer jeg alt annet. Knut trenger jo hjelp i det daglige. Og nå har han kommet inn på rullerende avlastning.

To uker på Eikertun helsehus, fire uker hjemme, forklarer Bjørg-Tove som akkurat har fått mannen i hus.

– Det er herlig å komme hjem, jeg savner å være hjemme. Men jeg har vært mange år i Forsvaret, ligget på kaserner. Jeg har lært å tilpasse meg, sier Knut optimistisk.

Så spør han med glød i øynene sin kjære:

– Er det gammaldans i kveld?

– Nei, det er i morgen. Hver onsdag, det.

Oppsiktsvekkende høye tall

Selv om det forskes mye, finnes det per i dag ingen kurativ behandling eller medisin for demens.

Demens er også en dødelig sykdom.

– Vi ser at flere og flere faktisk dør både av og med demens, bekjentgjør Strand og legger til:

– Da må man se på andre, forebyggende sosiale faktorer: Yrke, utdanningsnivå osv. Det er mange faktorer som ser ut til å henge sammen med demens og mild kognitiv svikt.

Forskerne har samlet inn opplysninger på mer enn 7000 personer i Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT).

– De er kartlagt, undersøkt av leger, hvorvidt de har demens eller mild kognitiv svikt. Så har vi tatt de personene og kikket tilbake i registrene.

Blant annet har de undersøkt:

• Hvor analytisk man må være.
• Hvor rutinepreget jobben er.
• Interaksjon med andre mennesker.
• Tolkning av andre mennesker og bearbeiding av informasjon.

Personer med yrker med lav grad av kognitiv stimulans, har en 42 prosent større risiko for å utvikle demens.

– Det er et oppsiktsvekkende høyt tall, sier Strand.

Hovedforfatter av studien er Trine Holt Edwin fra Oslo universitetssykehus.

– Dette viser at det er aldri for sent å begynne å lære noe nytt, sier hun – og konkluderer med Bjørn Heine Strand:

– Det å bruke hjernen, bremser utviklingen av demens.

Den store kjærligheten

Knut Førland har i aller høyeste grad hatt et yrkes- og privatliv preget av mental stimuli.

Han er utdannet innen Forsvaret, som bygg- og anleggsingeniør. Skrevet bøker, vært norsk delegat i ISO9000, og vært aktiv innen musikk, dans og ski.

Sånn sett burde han kanskje ikke blitt rammet av sykdommen.

Likevel, med Alzheimer tok livet en ny retning.

– Hvordan vil du beskrive sykdommens utvikling?

– Da begynner jeg nok å gråte, det går jo én vei, svarer Bjørg-Tove mens tårene triller ned kinnene.

Hun ser på Knut ved siden av seg i sofaen; klapper kjærlig på ham. Hun insisterer på å fortelle. Som hun sier: Dette er jo dette som er realiteten.

– Det er veldig vondt å se at kjæresten din liksom svinner hen, hikster hun.

Hun forteller at mannen ofte blir irritert og frustrert. Fordi han ikke lenger får til ting.

– Han har alltid vært kjempeflink. Handyman, ordnet alt hjemme her. Nå går det ikke an å få skiftet en lyspære. Det er klart, dette er kjempevanskelig.

Mannens frustrasjon tas utover Bjørg-Tove. Skjenn, som hun sier.

– Det føles uberettiget. Av og til så er jeg så sint på ham at jeg må si høyt til meg selv: «Bjørg-Tove, husk Knut er din store kjærlighet», beretter hun med gråtkvalt latter.

Hun kaller skjebnen urimelig og urettferdig. Legger til at hun er klar over at han selvfølgelig ikke kan noe for det.

Noe som oppleves som dobbeltbelastende.

– Det er sykdommen som er sånn. Men det er klart, det er veldig vondt. Det er jo ikke Knut lenger ... sier hun.

Da lener ektemannen seg mot henne, med et smil og et slags trøstende blikk. Han legger hånden på skulderen til Bjørg-Tove:

– Men jeg skiftet jo lyspære i stad, forteller han synlig stolt.

– Nei, hehe. Det gjorde du ikke ...

– Sikring?

– Tror ikke det.

– Jo, jeg gjorde det.

– Nei, du tok ut et batteri.

– Ja, det var et batteri, svarer Knut.

De ser på hverandre, deler en latter. Ser lengtende ut på våren utenfor stuevinduene.

– Knut har vært verdens mest elskverdige mann. Vi har hatt et godt liv. Da han fikk diagnosen, tenkte jeg at vi kan ha mange fine år til. Dette kommer til å gå fint. Så langt har det gått fint.

– Er det dans i kveld? spør Knut oppglødd.

– Nei, det er i morgen, det.