Herlig ambisiøst

I Norge ser vi ofte på romantikken som uløselig knyttet til nasjons­byggingen.

Nå vil Stavanger Kunstmuseum utdype og nyansere vårt begrensede bilde av denne epoken.

Utstillingen «Visjonære romantikere» presenterer to av våre mest nyskapende romantikere, Peder Balke og Lars Hertervig, stilt sammen med en spanjol av samme tidsepoke, ved navn Eugenio Lucas Velázquez.

Det er ikke kontroversielt å omtale Balke og Hertervig som visjonære, men jeg slet adskillig mer med å få Velázquez til å passe inn i bildet.

Hvor kommer spanjolen inn i bildet?

Mitt (Google-baserte) inntrykk av Velázquez som maler, var at han var en av datidens mindre interessante etterapere av Francisco de Goya.

Det var derfor så morsomt å komme inn i utstillingen og se en helt annen verks­gruppe enn den han er kjent for.

Her presenteres hans arbeider på papir, verk han visstnok aldri viste offentlig i sin egen levetid. Disse bærer preg av å være skapt som umiddelbare skisser, basert på direkte iakttakelse, og er fri for det poserende og forfengelige som preger mange av hans malerier.

Med raske strøk har han noen ganger med blekk, og andre ganger mer akvarell manet frem stiliserte landskaper og komposisjoner, som nærmer seg det helt abstrakte.

Et fantastisk eksempel er et mørkt bilde der vi aner konturene av torden­skyer og trær som beveger seg i vinden.

Men også denne verks­gruppen er ujevn. Skissene spenner fra det litt kaotiske og formmessig uklare, til det helt briljante.

Men det ble i hvert fall klart for meg hva tanken med å forbinde nettopp disse tre kunstnerne var: Her handler det om hvordan de alle kan sies å bære i seg kimen til det moderne.

Outsiderens frihet

Men hva er så det visjonære og det moderne ved de to norske?

Begge brøt radikalt med tidens rådende kunst­konvensjoner. Kanskje ble dette mulig for dem fordi de på ulike måter hadde havnet litt på utsiden av den etablerte kunst­scenen.

I Balkes tilfelle handlet det om at han etter mange år med sterk kritiker­medfart, rett og slett hadde valgt å slutte å vise frem sine arbeider offentlig.

Hertervig fikk på sin side tidlig stempelet som håpløst sinnslidende. Selv om hans talent var åpenbart for de fleste, ble han sett på som en som man ikke kunne regne med.

Ekspressivt og nyskapende

I utstillingen sto jeg en lang stund og beundret et av mine favoritt­motiver av Balke, nemlig «Fyrtårn i tåke» fra 1865.

Her ser vi i hvilken forbløffende grad han løfter seg ut av den tradisjonelle romantikkens natur­skildringer. Tårnet har noe futuristisk og uvirkelig ved seg, der det ser ut til å nærmest sveve over landskapet.

Balke er kjent for sin ekspressive male­teknikk, med alt fra spatel til trepinner.

Det kunne være kullsort og skinnende hvitt. Med hard pensel «vrikket» han malingen inn i motivet på sin helt egen måte. Ofte kunne han skrape malingen av igjen, og skape strukturer i overflaten.

I utstillingen fant jeg også et Hertervig-bilde jeg er ekstra glad i: «Gamle furutrær», som viser en eldgammel trolsk skog.

Selv om Hertervig brukte penselen mer tradisjonelt enn Balke, var han utvilsomt en nybrotts­skikkelse av samme kaliber.

Heller ikke han var opptatt av å formidle topografien korrekt. Enten han malte trær, fjell eller vann får man ofte en opplevelse av at Hertervig skildrer et indre landskap mer enn et ytre.

I noen bilder gir havets glassklare speiling av himmelen en uvirkelig og drømme­aktig følelse. Mange av hans senere bilder har et langt tydeligere slekt­skap med 1930-tallets surrealisme enn med 1860-tallets romantikk.

En bredere strøm

Tanken om at romantikken går svanger med modernismen, er i grunnen ikke ny.

I kunsthistorien omtaler vi for eksempel gjerne den spanske romantikeren Francisco de Goya som den moderne kunstens far, fordi hans mareritt­aktige redsels­motiver foregrep både ekspresjonismen og surrealismen.

Likevel bringer utstillingen oss en viktig innsikt: Den viser nemlig at dette nyskapende fremtids­aspektet ikke bare er noe som finnes hos et ruvende enkelt­geni, men at det kan ses som en bredere brytnings­strøm i det romantiske.

Som fagnerd elsker jeg ambisjons­nivået i denne kunnskaps­mettede utstillingen. Jeg liker den lille kunst­historiske opprydnings­prosessen, og lanseringen av et flunkende nytt og velplassert begrep som «visjonære romantikere».

Men dette er ikke likevel ikke bare for spesielt interesserte, her tror jeg Stavanger kunstmuseum har potensial til å treffe virkelig bredt.