Finurlig liten ode til klossmajoren

Den følelsen. Den følelsen kjenner jeg så godt at den er innprenta i margen fra mange uvørne og klønete barneår: Alt var fint, men nå er det dumt. Alt var ordentlig og pent, men nå er det ødelagt. Alle var glade og fornøyde, men nå er det kommet en mørk sky over rommet.

Kunne jeg ikke bare vært litt mer forsiktig? Kunne jeg ikke bare hørt etter det de voksne sa? Kunne jeg ikke bare ... skjerpa meg litt? Og igjen sitter bare følelsen av å være liten og udugelig.

Noen som kjenner seg igjen?

«Uppsa» av Hilde Hodnefjeld løfter frem og anerkjenner denne følelsen, og validerer det sårbare og ukontrollerte barnet som bor i oss. Barnet som må leve med en ulykkesfugl på skulderen.

«Det er ikke min skyld. Likevel får jeg all kjeften»

Sånne fugler må man leve med

Vi møter en hovedkarakter som stadig får kjeft av pappa fordi det søles og ting går i stykker. Men i virkeligheten er det fuglens skyld, den dumme fuglen som alltid gjør ting vanskelig, for deretter å bli stille og late som ingenting. Og den vil ikke dra sin vei!

Pappa er glad når han får bygge og reparere ting, men sur når ting ikke går som de skal. De gleder seg begge til sommerferie sammen. De skal på en liten hytte på en øy, og de skal kjøre båt ut dit.

Det eneste uheldige er at fuglen blir med, selv om den ikke er invitert.

På øya blir de kjent med en kar som vet mye om fugler. Det er fortsatt mye kjeft fra pappa for ditten og datten, men mannen er snill.

«Sånne fugler må man leve med. Jeg kan lære deg hvordan»

Med mannens hjelp skjer det noe med forholdet til den rare følgesvennen. Kanskje er den ikke så ille likevel? Kanskje det til og med går an å snakke med den, og bli glad i den?

Heia lekenheten

Med temaer som skyld, skam og sårbarhet, opplever jeg ofte at barnelitteraturen kan bli litt vel mørk og alvorlig. Spesielt i billedbøkene. Jeg har stusset litt over denne tendensen.

For samtidig som barn i barnehagealder så absolutt er mottakelige for å ta innover seg dype/livsnære temaer – og evner å reflektere og trekke paralleller til eget liv – så synes jeg ofte magien og lekenheten må vike for alt alvoret, typisk pakket inn i et poetisk og seriøst uttrykk.

Det er jo mulig å ha begge deler, både lekenhet og dybde. Og nettopp her er Hodnefjeld god.

«Komrekops dille Uppsa. Dillekom lops? sier den. Det betyr: Jeg heter Uppsa, hva heter du? Og jeg kan svare på det nye språket»

Med et så enkelt grep som å personifisere (eller burde jeg heller si fuglifisere?) denne litt sårbare og vanskelige siden av barnets personlighet, blir alt hakket mer eventyrlig, mer lekent, mer helhetlig, mer hjertevarmt. Ikke minst gjør det at budskapet kommer sterkere frem uten å virke moralistisk eller overtydelig.

Skjørt og sjarmerende skeivt

Illustrasjon er jo Hodnefjeld hjemmebane, og hun har vist stort spenn i løpet av karrieren, så her er jeg ikke overrasket over at det visuelle uttrykket overbeviser.

Det litt fjonete, skjøre og skeive i streken, som gjør alt så sjarmerende og menneskelig, forsterker finurligheten i fortellingen og sårbarheten i språket.

Dessuten har jeg sansen for barnet, hovedkarakteren, som (neppe tilfeldig) er utformet ubestemmelig hva angår både kjønn og alder. Jeg er bombesikker på at mange barn der ute vil kunne speile seg i hen.

En liten påminnelse

Denne boka er så absolutt verdt en lesestund med en liten en i armkroken. Ikke bare for å gi barn en følelse av at de ikke er alene om å gjøre feil, men også for å minne de voksne på at livet er fullt av søl og knas og knus.

Vi er ikke i kontroll, og vi kommer absolutt ingen vei ved å kjefte og smelle og plassere skyld. Hilsen en forhenværende (og til tider fortsatt nåværende) klossmajor.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: