Sterk opera om lyden bare noen få hører

Nasjonaloperaen må ha vært rammet av en lykksalig blanding av teft og flaks da den i 2017 bestilte en opera fra amerikanske Missy Mazzoli.

Den gangen var Mazzoli en ung og lovende komponist som ennå ikke hadde mange store meritter å vise til. I mellomtiden har hun mottatt en strøm av lovprisninger, utmerkelser og prestisjeoppdrag.

Hun ble i 2018, sammen med Jeanine Tesori, den eneste kvinnelige komponist som så langt (!) har fått bestilling fra Metropolitan-operaen i New York. Hennes opera «Breaking the Waves» fra 2016 har dessuten blitt kalt en av de beste fra dette hundreåret.

«The Listeners» er Missy Mazzolis største og mest ambisiøse verk så langt. Hele operaverdens øyne er nå rettet mot Oslo.

En opera om lyd

Utgangspunktet for «The Listeners» er et lydfenomen kjent som «The Hum» («brummelyden»).

Et mindretall mennesker over hele verden rapporterer at de mer eller mindre konstant opplever en lav og lavfrekvent brumming, uhørbar for omgivelsene. Fenomenet antas å være noe mer enn rent psykologisk, og diverse naturvitenskapelige forklaringer har vært lansert.

«The Listeners» handler ikke om årsakene til dette forunderlige fenomenet, som neppe er egnet til å behandles på en operascene.

Derimot handler den om de psykologiske og sosiale konsekvensene av å tilhøre et lite mindretall som opplever noe sterkt belastende som er utilgjengelig og uforståelig for majoriteten.

Mest av alt er operaen en fortelling om utsatte menneskers kamp for å takle tilværelsen, og om hvor sårbare vi er for manipulasjon når fundamentene for våre liv faller sammen.

Operaens hovedperson, læreren Claire Devon, fremmedgjøres fra sin ektemann og tenåringsdatter etter å ha blitt rammet av «The Hum». Hun innleder et forhold med eleven Kyle, som også lider av problemet.

Disse to finner et fellesskap i en slags sekt av «listeners», ledet av den karismatiske filosofen Howard Bard.

Etter at Bard har blitt avslørt som svindler, fortsetter sekten under Devons mer empatiske og tilsynelatende sannferdige ledelse.

Briljant operakunst

Det er utvilsomt både dristig og kreativt å lage en opera om et så særegent fenomen som «The Hum».

Her har Mazzoli i samarbeid med librettist Royce Vavrek og forfatter Jordan Tannahill lykkes i å skape en troverdig skildring av ekte mennesker i krevende situasjoner, kombinert med bitende og hyperaktuell samfunnskritikk.

Særlig første akt av «The Listeners» er knallsterk operakunst. Her lykkes Mazzoli og Vavrek med en effektiv presentasjon av handlingen, samtidig som det gis tilstrekkelig rom for refleksjon hos hovedpersonene.

Scenografisk støttes dette av smarte og elegante sceneskift, som i tillegg legger til rette for en befriende blanding av humor og alvor.

I det hele tatt fremstår operaen med en scenisk realisme og detaljrikdom som nesten ligner på en Netflix-serie.

Like fullt er det hele veien musikken som er det bærende dramatiske elementet. Mazzolis orkesterpalett er slående rik, samtidig som hun skriver godt for stemmer.

Med virtuost operahåndverk skaper Mazzoli en mørk og psykologisk ladet stemning, hvor hver eneste lille dramatiske vending kommer musikalsk til uttrykk.

Manglende dramatisk høydepunkt

Andre akt holder imidlertid ikke helt samme nivå som første. Plottet blir her mer forutsigbart, og dramaturgisk lider akten noe under behovet for å pakke mye handling inn i en langtekkelig scene som ender med den karismatiske lederens fall.

Scenen med den direkterapporterende kvinnelige TV-reporteren gir komisk avveksling, men fremstår likevel som mer krampaktig og påklistret enn tilsvarende grep i første akt.

De katastrofale hendelsene som etter hvert rammer sekten, blir heller aldri helt de rystende dramatiske høydepunktene de åpenbart er tenkt som.

Likevel vil jeg hevde at Missy Mazzoli med «The Listeners» plasserer seg i fronten av amerikanske operakomponister etter John Adams. Til tross for svakheter i plott og dramaturgi viser operaen en komponist med et rikt tonespråk og et sjeldent godt grep om operasjangeren.

Sterke sangprestasjoner

På utøversiden er «The Listeners» en svært overbevisende produksjon. Solistene holder jevnt over høyt nivå, og operakoret er som vanlig strålende både scenisk og sanglig.

I sentrum for det hele står sopran Nicole Heaston, som skaper et troverdig og sympatisk portrett av den deprimerte og utslitte læreren Claire Devon. Heastons varme og fyldige lyriske sopranstemme har en stor dramatisk fleksibilitet, og spenner fra voldsomme raserianfall til total resignasjon.

Baryton Johannes Weisser gjør en strålende innsats i den krevende rollen som den traumatiserte soldatveteranen Dillon. Weisser har en kraftfull stemme, og er ikke redd for å presse den til det ytterste, med sterk virkning.

Bunnsolid er også mezzosopran Tone Kummervold i rollen som Angela, lederskikkelsen Howard Bards utvalgte sekretær (les: elskerinne). Bards manipulerende personlighet portretteres på sin side skarpt av den britiske barytonen Simon Neal.

Imponerende yngre sangere

Ellers er det flere yngre sangere som bidrar til å gjøre «The Listeners» til et virkningsfullt drama.

Eirik Grøtvedt har en flott barytonal (mørk) og uttrykksfull tenorrøst med et tiltalende lett vibrato. Hans skildring av den følsomme og introverte tenåringsgutten Kyle gjør inntrykk.

Sopran Frøy Hovland Holtbakk har for sin del en relativt beskjeden rolle som tenåringsdatteren Ashley, men hun får sine tilmålte minutter på scenen til å virkelig bety noe. Hennes lyse sopran har mye karakter, og kraft så det holder i toppregisteret.

Til slutt skal det nevnes at Operaorkesteret spiller fabelaktig under ledelse av Ilan Volkov. Mazzolis kyndige og kreative bruk av orkesteret er kanskje hennes største styrke som operakomponist, og den viktigste grunnen til at jeg tror vi kan vente mye av henne framover.

Hvis jeg var operasjef, ville jeg vurdert å slenge inn en bestilling til – før det er for sent.