Hyllest eller hån?

Da jeg hørte at Kari Nissen Brodtkorb sto på Nasjonal­museets program, ble jeg veldig glad. Det er nemlig på høy tid at denne ruvende arkitekten blir hyllet med en skikkelig utstilling.

Skuffelsen over hva museet har klart å få ut av det, var derfor ekstra stor.

Utstillingen heter «Stamina. Kari Nissen Brodtkorb og fire forgjengere».

Det er med andre ord hele fem arkitekter som inngår i utstillingen, noe gjorde meg ganske vantro da jeg forsto at det hele skulle foregå inne i det knøtt­lille galleriet for grafikk og tegning.

Det er vanskelig å presentere arkitektur, men én ting er sikkert:

Skal det bli bra, krever det en viss plass.

Egenartet arkitektur

Men la oss starte med hoved­personen.

Enten du kjenner navnet hennes eller ikke, har du ganske sikkert sett eller gått forbi en bygning hun har tegnet.

Gjennom femti år har Brodtkorb nemlig vært med på å prege norske byer og tettsteder med sin egen­artede arkitektur.

Hvis du har vandret langs strand­promenaden i Kristiansand, ved Damsgårdssundet i Bergen eller passert det karakteristiske Stranden på Aker brygge i Oslo, er sannsynligheten stor for at du faktisk har merket deg bygget.

For Brodtkorb er en arkitekt som definitivt skiller seg ut.

Hun er et ektefødt barn av post­modernismen med sine komplekse overlappende former og dristige farge­valg.

Pågangsmot og stå-på-vilje

Utstillings­tittelen «Stamina» henspiller på hennes pågangsmot og stå-på-vilje som kvinne i en svært manns­dominert arena.

Det er ingen tvil om at Brodtkorb har vært en viktig foregangs­skikkelse som har banet vei for yngre med­søstre. Ikke minst fordi hun primært ansatte kvinner på sitt arkitekt­kontor.

Så kjønns­perspektivet her er helt på sin plass.

Jeg stiller meg mer undrende til sammenstillingen med disse fire såkalte «forgjengerne».

For det materialet Nasjonal­museet har klart å grave frem om henholdsvis Lilla Hansen, Kirsten Sand, Kirsten Sinding-Larsen og Maja Melandsø, er så magert at det ikke gir oss noe videre innblikk i hva slags arkitekter de egentlig var.

Det er heller ikke lett å få øye på forbindelser mellom disse og Brodtkorb, utover det faktum at de alle var aktive arkitekter og kvinner.

Dette synes jeg faktisk blir en forminskning av Brodtkorb.

Hun er en kjempe­anerkjent og pris­belønt arkitekt, som absolutt ikke trenger å fremheves i kraft av sitt kjønn.

Samtidig er det en forminskning av de fire «forgjengerne», som helt sikkert urettmessig er usynliggjort gjennom historien – men som dessverre blir nokså usynlige her også, fordi de ikke får noen skikkelig presentasjon.

Flat presentasjon

Hvorfor forsøker man så mange ting på en gang i denne utstillingen? Er det ikke tilstrekkelig å fremheve Brodtkorb?

Hvis man i det minste kunne viet denne lille salen bare til henne, så kunne man fått mulighet til å gi et noe rikere innblikk i produksjonen hennes.

For eksempel kunne man gjennom skisser og modeller skildret den kreative prosessen fra skapende idé til ferdig bygg­verk.

Nå blir det bare en ganske flat presentasjon av fotografier på vegg, sammen med tekster og diplomer som vi må lese som om det var en bok. Da er det ingen som helst slags grunn til å gjøre det til en utstilling.

Jeg synes det er merkverdig at et museum, som pleide å ha en skolert avdeling med kuratorer spesialisert på arkitektur, fatter så elendige beslutninger.

Når jeg gir denne utstillingen terningkast to, er det ikke myntet på Kari Nissen Brodtkorb, men på den stemoderlige behandlingen hun her får av Nasjonal­museet.

Den hadde hun ikke fortjent.