Anmeldelse

En ung mann i London og en vegg av vakre ord

Michael Ondaatjes «Krigslys» er tidvis gripende, men klarer ikke helt å innfri løftene i den glimrende åpningen.

Bokomslag "Krigslys" og Michael Ondaatje

DEN ENGELSKE PASIENTEN: Kanadiske Michael Ondaatje er mest kjent for romanen «Den engelske pasienten», som han fikk Booker-prisen for. Filmen etter romanen ble den store Oscar-vinneren i 1997.

Foto: Aschehoug forlag

En romanforfatter skal fange leseren i løpet av de første setningene. Det lykkes Michael Ondaatje med, i sin nye oppvekstroman fra etterkrigstidens London.

To barn blir forlatt av foreldrene sine. Nathaniel og søsteren Rachel står og ser på, mens moren pakker en stor skipskiste, med alt som trengs for den lange reisen til Singapore.

Moren etterlater barna sammen med to fargerike, småkriminelle typer, kalt Møllen og Lynet. Noe senere finner Nathaniel skipskisten i kjelleren, fortsatt full av klær.

Åpningen av romanen er lavmælt, enkel, spennende, nærmest som et eventyr eller et mysterium.

Så hva har skjedd med foreldrene? Det lurer vi på. Det blir utover i romanen mer og mer tydelig at heller ikke Ondaatje har det helt klart for seg.

Sjarmerende, men svevende

Michael Ondaatje er en av de forfatterne som ikke konstruerer et fast synopsis, men så å si oppdager handlingen og personene etter hvert som skrivingen leter seg frem.

I stedet for å følge foreldrenes historie, går midtpartiet av romanen over til å bli en vanlig oppvekstskildring, om Nathaniels vei fra gutt til ung mann. Med tanke på omstendighetene, en ung i praksis foreldreløs gutt, under oppsyn av to småkriminelle, i et etterkrigs-London preget av harde kår, er tonen overraskende vital, livsbejaende.

Slik kan det jo bli når en eldre mann ser tilbake på sin viltre ungdom, og sine første erotiske krumspring med den livlige arbeiderklassejenta Agnes. For vi skjønner at alt dette blir fortalt i ettertid, av en Nathaniel som nå er godt voksen.

Midtpartiet er romantisk, sjarmerende, men også svevende og retningsløst. Mysteriet om hvor det ble av foreldrene blekner, og blir satt på vent, mens Nathaniel og Rachel lar seg oppsluke i det sydende livet i storbyen London, og i gjengen av sjarmerende lurendreiere og bohemer som omgir deres to lyssky mentorer.

Poesi og tung research

Ondaatje har gjort sin research. Detaljrikdommen om Londons gater og kanaler, eller plantelivet i Sussex er imponerende. Men mengden av data begynner gradvis å antyde at forfatteren ikke helt selv er helt sikker på hvordan han skal fylle midtpartiet av romanen.

Og så var det språket. Ondaatje er langt ifra en minimalist, han tar ikke i utide livet av sine darlings. Han er åpenbart oppriktig glad i språket, og nyter å finne særpregede ord og lyriske formuleringer.

Her vil nok gruppen av lesere dele seg, noen vil utvilsomt elske forfatterens glede over intrikate metaforer og poetiske formuleringer. For min del blir det for mye. Jeg synes historien i partier står i fare for å drukne i vellyd, at personene forsvinner bak en vegg av ord, skapt av forfatterens formuleringsiver.

En god følelse

Slutten av historien tar opp tråden om skjebnen til foreldrene, i hvert fall en av dem. Her nærmer vi oss en følsom variant av agentromanen, mens en nå voksen Nathaniel forsøker å avdekke morens gjerninger i tjeneste for britisk etterretning.

Ondaatje har et gyldig poeng, som er at freden ikke nødvendigvis er etablert, selv om en fryktelig krig på papiret er over, og at ettervirkningene for mange kan være minst like destruktive som selve krigen.

De siste sidene gir oss et svar på hvordan det gikk med noen av de sentrale personene. En noe forsert oppklaring, som likevel etterlater meg med en god, vemodig følelse. Men denne varme ettergløden klarer ikke å dekke over det faktum at denne romanen dessverre aldri ble bedre enn det første kapitlet.