Barneforestilling med full fres

«Trynen DIN ser ut som en ananas!» sier 12 år gamle Nansi (Samantha Gurah) tidlig i musikalen «Hør’a, dagbok!» ved Riks­teatret.

Ut fra barne­latteren i salen å dømme, er det en rimelig grei roast.

Sjelden dagbok

I 2020 gav Amina Sewali ut en barne­roman det ikke går mange av på dusinet i Norge.

«Hør’a, dagbok!» gikk inn som en utradisjonell utgivelse i den populære dagbok­sjangeren med «En pingles dagbok» og «Dustedagbok»-seriene som Wirkolaer å hoppe etter.

Sewali gjorde sin egen greie i boka om Nansi: Boka er skrevet på slang.

Ugandiske Nansi tvinges til å skrive dagbok for å bli bedre i norsk. Hun har bodd to år i Norge, men språket er ikke helt på plass. Pronomen er fritt vilt, substantiv og verb bøyes på lykke og fromme.

Men Nansi har et stort behov for å uttrykke seg, hun skriver og forteller med glede og intensitet om sitt store mål i livet:

Å bli Norges største rapstjerne.

Språkglede

«Hør’a, dagbok!» er en klassisk fortelling om å vokse opp, om vennskap og om å stå opp for dem man er glad i.

Romanen er plassert på Tøyen i Oslo og er beregnet for barn fra ni år. Teater­forestillingen for barn fra seks år og oppover.

Den lekne, språklige gleden hos Sewali får skinne i teater­versjonen av boka også.

Gjennom Nansis utprøvende formuleringer skapes nye ord og ofte mer presise meninger. Nansis utforskende norsk utvider språket.

Samtidig er boka full av humor, det er god stemning hele veien, og mye av dette klarer teater­versjonen å hente opp – men ikke alt.

Det har blant annet med følelsen av en tom scene å gjøre.

Barne-TV for tweens

Sewalis illustrasjoner fra boken går igjen i forestillingen, og video­designer Åsmund Bøe har fargelagt og utvidet det tegnede universet

På hele bak­veggen er fargerike, bevegelige illustrasjoner projisert i en effektiv stil der streken har et hurtig preg. Bakgrunnene veksler mellom skole, hjemme, ute.

Animasjonen på bakveggen fungerer godt. Den skaper et gjenkjennelig visuelt univers fra boka, og representerer en slags barne-TV-estetikk, som «Elleville Elfrid» for tweens.

Dette henter kostymene opp – med tegneserie­aktige, overdrevne plast-parykker, utført i en stil som stemmer godt overens med Sewalis tegnede uttrykk.

Det gir inntrykk av en gjennomført helhet.

Det gir samtidig karakterene et tegnefilm-aktig preg. Det igjen preger følelsene deres, som oftest er svært tydelige: De er glade, sinte eller triste. Til tider gir dét karakterene litt lite å spille på.

Flatt rom

En annen utfordring er at scenen foran den tegnede veggen oppleves tom.

Det gir god plass til danse­numrene, for eksempel til Nansis rap-utfordrer Marvin (Vegard Bjørsmo) og hans crew, men gir til tider altfor stor plass til Samantha Gurah og hennes med­spillere når de ikke har fysiske kulisser å spille på.

Det er for eksempel ganske merkelig at Nansi og vennen Ask setter seg på gulvet når det finnes en sofa i rommet (bare at den er tegnet på bakveggen).

Dette er noe klønete løst.

I de mange fortellende partiene krever den illustrerte veggen bak et frontalt spill, for publikum mister noe av kontakten med karakterene med en gang de vender seg til siden.

Jeg tror det skyldes at tegningene gir en ganske flat rom­opplevelse.

Godt da at Bjørsmo og hans crew (Emil Rodrigo Jørgensen og Marianne Hetland) bryter opp i det stille­stående med solide danse­numre og godt koreograferte bevegelses­mønstre (signert Amie Mbye).

Kjerne­publikummet vil kjenne igjen Bjørsmo som han som gjorde den samiske versjonen av Blime-dansen i 2020, et ikke uvesentlig trekk­plaster.

Kim Fairchild har tonnevis av attitude i rollen som Nansis mor, hun kunne gjerne fått boltre seg mer i denne forestillingen.

Vennskap og tilgivelse

Det er gjort mange strykninger i fortellingen, og særlig karakteren Ask (Nansis nye nabo og venn, spilt av Hans Magnus Hildershavn Rye) lider under dette.

Forestillingen klarer likevel å bygge troverdige vennskaps­forhold.

I et gjennomført stilisert univers klarer Bjørsmo, Rye og Gurah å løfte frem hvor viktig venner og tilgivelse er i et barneliv.

På ett punkt er dette en typisk norsk institusjonsteater-forestilling: Et tydelig mangfold på scenen (noe som gir seg selv ut fra romanen), betydelig mindre mangfold bak, i det kunstneriske teamet.

En slik skjevhet bør institusjonene jobbe hardt for å utjevne.

Amina Sewali er utvilsomt et talent som evner å kommunisere godt med barn.

«Hør’a, dagbok!» som teater er mer uskyldig og mindre dyp enn romanen, men fortsatt svært engasjerende og morsom.