En hellig, alminnelig lek

Han var bodybuilderen som gikk i kloster, den unge mannen som vandret rundt på Frogner stadion med speilglassbriller som reflekterte omgivelsene og trillet en underlig kassestol på hjul.

Han var kunstneren som reiste til Australia for å representere Norge på en prestisjetung biennale, men ble refusert ved ankomst – og som klarte å improvisere et verk på stedet.

Hilmar Fredriksen er en kunstner helt utenom det vanlige. En viktig konsept- og performanspionér i norsk kunsthistorie.

Men med sin kombinasjon av noe åndelig og noe humoristisk skiller han seg ganske klart fra øvrige idé- og prosesskunstnere i Norge.

Nå er han aktuell med en stor retrospektiv utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. Og det er jammen på tide.

Ikke siden 2006 har han vært presentert med en større museumsutstilling.

Sjokkerende nok var han heller ikke inkludert da Nasjonalmuseet i 2016 presenterte norsk konseptkunst med utstillingen «Stille revolt».

Slår på stortrommen

Det gjør meg derfor så glad at Lillehammer kunstmuseum nå virkelig slår på stortrommen og fyller hele sitt vakre Snøhetta-bygg til randen med Hilmar Fredriksens rike form-og tankeverden.

Hans aller mest berømte verk «Kommunikasjonstykke» har naturligvis fått sin sentrale plass, sammen med Tom Sandbergs fantastiske svart-hvitt fotografier av den unge Fredriksen som rusler rundt med, eller sitter inne i, sin gåtefulle kiste på hjul.

Også det ikoniske kartoteket til Hilmar Fredriksen er foldet ut i full bredde. Dette er en samling små malerier som han begynte å lage på 1980-tallet.

Med kunstnerens egne ord er det «...en minnebank fra bevissthetens vandringer.».

Her møtes fargelære, optiske formeksperimenter, hverdagsfunderinger og store spirituelle spørsmål.

Ren panikk

Et annet ikonisk verk i utstillingen er «Livets vann».

Fredriksen unnfanget antakeligvis ideen til dette konseptverket i ren panikk ved ankomst Sidneybiennalen i 1990, da han fikk beskjed av kunsthøvdingen René Block at de små arbeidene han hadde båret med seg i bagasjen ikke fikk være med på utstillingen.

Hilmar Fredriksen gjenskapte da en norrøn tilblivelsesmyte ved hjelp av en veggtekst, et gammelt kjøleskap og en vifteovn.

Det var myten om jorden som ble skapt ut av det mørke svelget Ginnungagapet. Med de enkleste hjelpemidler skapte han et kretsløp av is, smeltevann og kondens.

Besatt

Hilmar Fredriksen er som besatt av kasser og hulrom. Gjennom hele sitt kunstnerskap har han skapt alle slags mulige bokser og rom med små og store hull og åpninger: Alt fra knøttsmå lyssirkler til større hull der du for eksempel kan stikke hodet inn.

Den høye salen i museets første etasje er fylt med alle slags skulpturer og kasseinstallasjoner av ulikt slag.

Men hva er det egentlig som gjør dette til konseptkunst og ikke til senmodernistisk abstraksjon? Det handler ikke om en bakenforliggende idé, eller et teoretisk budskap, slikt er det lite av hos Fredriksen.

Han jobber intuitivt og uten noen plan. Men likevel er det idékunst i den forstand at objektet er som visuelle tanker; som en type fysisk, konkret filosofi.

Ofte er også betrakteren invitert med inn i meningsdannelsen. I en installasjon kan vi for eksempel klyve opp på en stige og stikke hodet inn på et slags loft der alt er skinnende blått.

Det er virkelig ganske deilig og beroligende å hvile hodet mot blåfargen. Selvsagt inntil en annen besøkende plutselig dukker opp like ved. Men kanskje er det en artig måte å møte nye mennesker?

Kanskje er det ikke så rart at vi her i vår provinsielle avkrok av den globale kunstverden ikke helt forstår hvilket format Hilmar Fredriksen har.

Men det er trist at det ikke har vært gjort en større innsats for å lansere ham internasjonalt.

Det er få prosjekter i norsk kunsthistorie som er så konseptuelt rike og så formmessig sterke på samme tid som Hilmar Fredriksens.

Når jeg prøver å beskrive hans verk kommer jeg alltid tilbake til et sitat av min egen gamle bestefar André Bjerke; Jeg tenker på prosjektet hans som en «... hellig, alminnelig lek».