Sant å si; jeg har ventet på denne boka. Helt siden Kjersti Rorgemoens besynderlig fine debut, «Purkene snudde seg» fra 2009, har jeg, og mange med meg, hatt forventninger til denne andreboka. Nå er den her; «Håpet og festen». I forventningssvingen er alt såre vel.
Fra notat til roman
Der Rorgemoen i debuten kalte tekstene sine «notat», har hun denne gangen skrevet en roman. Av det aller mest kortfattede slaget, riktignok: 90 sider borger for kompakte greier. Det passer denne forfatteren svært godt, ser vi, igjen. Samtidig er denne boka ikke så forskjellig fra forgjengeren i form som romanformatet kunne antyde. Også denne teksten er episodisk oppbygget, i korte kapitler. Handling i vanlig forstand er det lite av. I alle fall om vi ser teksten under ett.
Overvintret student
– Kapitlene i «Håpet og festen» kan leses som små lærestykker, riktignok godt kamuflert, i form av mennesker vår hovedperson møter og har samtaler med, skriver litteraturkritiker Leif Ekle.
Vår hovedperson er en forholdsvis ung kvinne. Hun er 35, og har strengt tatt bodd lenger i studenthybel enn det som antas å være formålstjenlig. Det begynner å bli lenge siden, men studering har hun gjort en hel del av, uten at det har materialisert seg i form av et levebrød. I stedet har hun nå, etter lang tids ledighet, arbeid som mellomleder (!) i Fretex´ makuleringstjeneste på Kokstad i Bergen – formidlet dit av NAV. Der styrer hun med mild og vaklende hånd over et kollegium av utenforfalne, ekskriminelle og rusmisbrukere. Om seg selv sier hun:
For lenge taus
Vår anti-heltinne (jeg ser henne slik) er intet sosialt dyr. Hun oppsøker sjelden andre menneskers selskap. Venner fra studietida er blitt nokså perifere, men noen har hun igjen. Og det er trøstefullt, sier hun, når en av dem dukker opp og forstummer den kvernende enetalen i hodet hennes. Men hun er redd for den iveren som oppstår i møtet med gamle venner, hun kan begynne å le. Og de kan tro hun er blitt rar, mens hun egentlig bare har vært stum litt for lenge.
Ensomt portrett
Slik har hun mye til felles med Magna Bekk, hovedperson i «Purkene snudde seg». Og akkurat som i debutboka, er dette en tekst som er så vel sår, som trist og alvorlig; et nært og undersøkende portrett av et ensomt menneske som forsøker å komme seg igjennom. I blant ved hjelp av alkoholen, i blant gjennom samvær med mennesker hun har en slags distansert tillit til, men like ofte ser hun nedslått, undrende på det livet hun forsøker å leve.
Lærestykker
Kapitlene kan leses som små lærestykker, riktignok godt kamuflert, i form av mennesker vår hovedperson møter og har samtaler med. Mange av dem har havnet på en annen kurs enn den de hadde sett for seg i utgangspunktet: Han som ville bli skuespiller, kommenterer samfunnsbildet i aviser og på nett. Den gamle feministvenninna har giftet seg med en eiendomsmegler og jobber i Skatt Vest. Han med avhandling i garbologi (!) jobber for den oppsøkende nødslaktetjenesten på bygda. Sammen med onkelen som vil være ulvevenn, og den uføretrygdede filosofen med sterk hang til grammatikalsk analyse, danner møtene med disse personene en sammensetning som til slutt ligner – om ikke et livssyn – så et slags sørgmodig-resignert syn på livet som får leseren til å hente empatien fram. Samtidig som vi leser omrisset av et samfunnsportrett der menneskene vender seg stadig mer innover mot seg selv og sitt.
Ikke morsomt, men morsomt
Det er altså ikke morsomt, det vår hovedperson forteller oss om livet. Tvert om. Like fullt er boka morsom: Leseren kan heller ikke denne gangen la være å le. Årsaken til det ligger først og fremst i Kjersti Rorgemoens fininnstilte språk og dets innebygde humor. Et språk som evner å formulere utsøkte tristesser og – på hovedpersonens vegne – sorgmuntre og selvironiske observasjoner over et liv som kunne trengt det håpet og den festen bokas tittel antyder. Om dét blir noe av? Tja, det er bare å lese.
