Det er lenge siden jeg har sett frem til en utstilling med så stor forventning og utålmodighet som til «Moderne profetier» på Munchmuseet.
Her viser de den store, spanske romantikeren Francisco de Goya (1746-1828) sammen med vår egen ruvende ekspresjonist Edvard Munch (1863-1944).
Goya var kunstneren som tok syvmilssteget fra rokokkoen og inn i moderne tid.
Han var ikke bare en fanebærer for romantikken i overgangen mellom 17- og 1800-tallet. Goya beskrives også gjerne som den moderne kunstens far, fordi han innvarslet en ny eksplosivt følelsesladet kunst der de mørke understrømmene i mennesket kom til syne.
MÅ STUDERES: Dette er ikke verk du bare kan få noe ut av ved å kaste noen raske blikk. Her må du inn i en slags «lesemodus».
Foto: Ingrid Aas/MunchmuseetSelv om bevisstheten om de skattene som montrene skjuler her får mitt faghjerte til å klapre, så kan nok den litt monotone skogen av montre virke litt avvisende og utilgjengelig for et bredere publikum.
Foto: Ingrid Aas/MunchmuseetJeg håper imidlertid at folk vil være villig til å nedlegge en smule innsats for å oppleve disse unike seriene.
Foto: Ingrid Aas/Munchmuseet
Faglig tyngde og stor profesjonalitet
Presentasjonen, som fyller hele tredjeetasje i Munch-museet, er preget av faglig tyngde og stor profesjonalitet.
Munch spiller en naturlig andrefiolin i utstillingen. Det er tross alt Goya som er hedersgjesten.
Og det er ikke noe beskjedent utvalg de har å by på. Her kan vi faktisk oppleve begge Goyas to mest berømte grafiske serier: «Kaprisene» og «Krigens grusomheter».
Dette er ikke hverdagskost!
DRØMMEVERDEN: «Los Caprichos», eller Kaprisene, er blant Goyas aller mest berømte arbeider. Serien består av 80 grafiske blad som ble utgitt som hefter og solgt i en parfyme- og spritforretning like ved der Goya selv bodde. Han fikk ikke solgt fullt så mange som han hadde forestilt seg, så han forærte resten av opplaget til det kongelige institutt for grafikk for å verne dem mot den gjenopprettede inkvisisjonen. «Caprichos» betyr luner eller fantasier. Det mest berømte Caprichos-trykket er «Fornuftens søvn skaper monstre». Goya var opptatt av nettopp brytningen mellom fornuft og fantasi; marerittet som en bærer av det irrasjonelle.
Foto: Nasjonalmuseet i OsloDet er en unik mulighet til å studere Goyas banebrytende, ondskapsmuntre samfunnskritikk: hans harselas med dårskap, maktmisbruk og massesuggesjon, men også hans fortvilet aktuelle skildringer av krigens evige brutalitet.
Jeg får frysninger på ryggen når jeg i en opplyst monter finner det eneste bevarte prøvetrykket fra «Krigens grusomheter» med Goyas håndskrevne bildetekst.
Det tar sin gode klokketime å studere alle disse trykkene, men det er virkelig tiden verdt.
I tillegg til det spektakulære utvalget av papirarbeider fra Goyas hånd viser utstillingen ni mer beskjedne malerier. Blant disse er et par virkelig staselige portretter, som både viser Goyas briljante kolorisme og hans våkne iakttakelsesevne.
SATIRISK: Det er mye humor i Goyas Kapriser, som for eksempel i «Tilbake til sine forfedre», som latterliggjør det å vektlegge en flott stamtavle.
Foto: Andreas Harvik/NasjonalmuseetEller «Inntil døden» som viser en gammel, innskrumpet kvinne som doller seg opp foran et speil. Dette ble sett på som en direkte kommentar til dronning Maria Luisa med alle hennes unge elskere.
Foto: Andreas Harvik/NasjonalmuseetI «For et gyllent nebb!» ser vi folk som lukker øynene og lytter henført til papegøyebabbel. Et verk som henviser til åndelig sløvhet og passiv underkastelse.
Foto: Andreas Harvik/Nasjonalmuseet
Oppstår ingen «samtale» mellom kunstnerne
Selv om utstillingen på mange måter byr på store positive overraskelser, kan jeg ikke nekte for at jeg også kjenner på en ørliten skuffelse. Det handler om de forventningene jeg hadde til hva som skulle skje i møte mellom de to kunstnerskapene.
Av en eller annen grunn oppstår det ikke noen virkelig «samtale» mellom de to universene i utstillingen.
Jeg føler ikke at de har klart å få Munchs mektige mørke og angst til å virke sammen med Goyas dunkle skrekkvisjoner.
Med sine trykk i serien «Krigens redsler», viser Goya helt uttilslørt krigens rå brutalitet.
Foto: British MuseumEt lignende motiv i «Den hengte» av Edvard Munch, men istedenfor å være hengt på slagmarken, har personen i Munchs bilde tilsynelatende hengt seg selv i sitt eget hjem.
Foto: MunchmuseetGoyas «Uheldige mor!» viser hvordan sivile altfor ofte rammes av krigens brutalitet.
Foto: British MuseumEdvard Munchs «Krigen».
Foto: Munchmuseet
Det handler nok delvis om format, men også om at de to kunstnerne i liten grad er aktivt stilt opp mot hverandre.
Goya er i hovedsak presentert i små formater inne i montre, som må studeres på nært hold i en slags lesemodus. Munch på sin side er presentert i noe større formater på veggen og kan oppleves mer umiddelbart på avstand.
Goya er i all hovedsak representert med grafikk, mens et flertall av Munch-arbeidene i utstillingen er malerier eller tegninger (dette er i seg selv litt pussig, all den tid Munch jo er en av verdenskunstens største grafikere).
SKJULT SKATT: Dette er et ukjent, men veldig sterkt bilde av Munch som vises i utstillingen. Det viser hvor god han er på å skildre skrekk og fortvilelse med bare noen antydende linjer. Her skildrer han sykdommens blinde angst.
Foto: MunchmuseetSøkte forbindelser
Når de to kunstnerskapene noen ganger forsøksvis er stilt opp i en dialog, fremstår iblant forbindelsene som litt overfladiske.
Et prinseportrett av Goya er for eksempel stilt opp mot Munchs gruppeportrett av Max Lindes barn. Goya næret en dyp ømhet og interesse for barnet, som motvekten til den korrumperte virkeligheten med all sin forfengelighet og dårskap.
Både Goya og Munch var fremragende portrettister, men disse to barneportettene peker ikke på noe vesentlig fellesskap. Hos Goya hadde barnet en viktig rolle som symbol for uskylden og skjønnheten; som motvekten til all dårskap og ondskap i verden.
Foto: Museum of Fine Arts, HoustonMunch på sin side var ikke utpreget interessert i barn. En artig anekdote forteller at da han malte Linde-barna var han så oppslukt med blikket festet på lerretet at han småsnakket litt til de små modellene, som for lengst hadde løpt sin vei.
Foto: Munchmuseet
I Munchs verden spilte nok barna en langt mindre prominent rolle.
Sammen med Goyas Kapriser er Munchs ukjente (og ganske svake) «Pleiemødre i lagmannsretten» hengt.
Maleriet er en slags true crime-skildring av en forferdelig hendelse i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet der kvinner fikk penger for å ta vare på foreldreløse barn, mens de i virkeligheten druknet dem i Akerselva for å bli kvitt både utgiftene og bryderiet.
MØRK HISTORIE: Selv Munch har sine svakere verk. Det interessante med det er at det formidler en utrolig uhyggelig fortelling om barnedrap. Men det finnes så mange andre Munch-bilder som i selve uttrykket formidler angst og sorg og som man heller kunne bruke for å sette ham på talefot med Goya.
Foto: MunchmuseetDette er utvilsomt en ekte Goya-tematikk, men i motsetning til mange andre av Munchs malerier finnes ikke den dype gru og fortvilelse i selve den maleriske skildringen.
Slik oppstår det heller ingen egentlig forbindelse mellom de to kunstnerne her.
Men heldigvis byr utstillingen også på mange av Munchs mektigste malerier, som museets nyrestaurerte versjon av «Vampyr».
BYTTET NAVN:«... slik Leonardo da Vinci studerte menneskelegemets indre og dissekerte lik, forsøker jeg å dissekere sjeler», sa Munch. Han var blant annet opptatt av kjærlighetens utmattende makt- og maskespill. Dette maleriet het opprinnelig kjærlighet og smerte, men har senere fått tittelen «Vampyr».
Foto: MunchmuseetKunstens lysbærer
«Moderne profetier» er kanskje ikke det mektige møtet mellom Goyas rå, førmoderne bestialitet og Munchs desillusjonerte fremmedgjorthet som jeg hadde sett for meg.
Men det er ikke tvil om at utstillingen gir oss et helt enestående innblikk i Goyas grafiske produksjon.
I hans nådeløse samfunnssatire ser vi at Goya virkelig ikke var noen mørkets kunstner, men en kunstens lysbærer. Han var en som kastet et grelt, avslørende lys på samfunnets dype klasseforskjeller, mannens dominans over kvinnen, barnet som en fange i de voksnes fornuftsverden, og kirkens jerngrep omkring åndslivet.
At vi får 40 verk av Munch på kjøpet, er selvsagt bare en praktfull bonus!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.