Kitty Kielland og Frida Hansen er begge anerkjente kunstnere fra slutten av 1800-tallet.
De er pionerer innenfor sine respektive felt: Kielland som friluftsmaler, som albuet seg rom på en maskulin arena, og Hansen som en nyskapende tekstilkunstner som jobbet med broderi, plantefarging og billedvev.
I anledning Stavangers store 900-årsjubileum viser byens kunstmuseum den omfattende utstillingen «Fra røttene», som vektlegger disse to kunstnernes forankring i Stavanger.
Det er to svært ulike kunstnerskap som er flettet sammen i denne utstillingen, men det er virkelig to verdener som kler hverandre godt.
Kitty Kielland (øverst) og Frida Hansen kjente hverandre. Hvorvidt de var venner, og i så fall hvor gode venner er uklart sier utstillingens kurator. Men at de støtte på hverandre flere ganger i løpet av livet er helt sikkert.
Digitalt museum / Norsk FolkemuseumUtstillingen kretser om fire temaer, som tar utgangspunkt i viktige forbindelseslinjer mellom de to kunstnerne.
Det handler om naturen og det botaniske, om Verdensutstillingen og deres internasjonale nedslagsfelt, om hjemmet. Og til slutt den kunstneriske arbeidsprosessen.
Kretser om natur på hver sin måte
Første del av utstillingen er altså viet naturen.
Som friluftsmaler kretset Kitty Kielland om ulike type landskapsskildringer.
Vi forbinder henne med det vindfulle, karrige Jær-landskapet: lyngheiene og de fuktige myrer, men også vide strender med drivende skyer. Her er det fantastisk å kunne studere flere av hennes kjente torvmyr-bilder.
Her skildrer hun ikke et idyllisk, romantisk landskap, men en natur preget av en ny industriell virkelighet.
👉 Sveip for flere verk av Kielland:
«Torvmyr» (1908) av Kitty Kielland. Det modne og særegne formspråket i dette landskapet viser en stilisert og malerisk tilnærming, uten fokus på detaljer. Kunstneren utforsker komposisjonelle og koloristiske problemstillinger, som den musikalske plasseringen av jordhaugene i mellomgrunnen og det blå luftperspektivet som gir dybde. Skyene har en rik koloritt med nyanser av rosa, gult og fiolett.
Foto: Terje Tveit / Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger«Etter solnedgang» (1886) av Kitty Kielland. Dette kjente maleriet er blant Kiellands viktigste stemningsmalerier. Hun mestrer skildringen av vannflaten og får båten til å ligge naturlig i vannet. Likevel virker det hvite feltet i høyre hjørne som et umalt område, og huset har noen merkelige elementer, spesielt taket og vindusplasseringen. Til tross for dette, fanger hun den lyse sommernatten på en levende måte.
Foto: Dag Myrestrand / Stavanger kunstmuseum«Sommernatt i Sandviken» (1891) av Kitty Kielland. Olje på lerret. Dette berømte verket av Kitty Kielland er et eksempel på stemningsmaleri og nyromantikk i Norge, som fremhever den norske lyse sommernatten i stedet for tradisjonelle nasjonale markører. Kielland demonstrerer sin dyktighet ved å fange nattestemningen uten å være detaljert.
Foto: Dag Myrestrand / Stavanger kunstmuseum
Det er et landskap i endring: Her ser vi dype sår i myren, der man har skåret ut torv til brensel, og der vannet har samlet seg.
Frida Hansen nærmer seg naturen på en annen måte. Hun utvinner rent fysisk de plantefargene hun bruker fra den samme naturen som Kielland maler. Men hun henter også inspirasjon rent motivisk.
👉 Sveip for flere verk av Hansen:
Utstillingen er meget profesjonelt og elegant kuratert. Av hensyn ikke minst til de skjøre vevnadene til Frida Hansen er det ganske mørkt i salene, men likevel absolutt godt nok belyst til at vi kan oppleve de ulike arbeidene.
Foto: Marie von Krogh / Stavanger kunstmuseumDet er ganske vanskelig å vite hva slags kunstner Frida Hansen egentlig var. Siden fargene har holdt seg såpass dårlig. I dag blir dette teppet litt rart som komposisjon fordi de røde delene er bevart, mens resten har falmet. Antakeligvis har det vært mye mer balansert da de øvrige fargene var sterkere. Speilingen i nedre del av veven er virkelig kyndig utført, men hvis du holder over, ser du at den også tar for mye fokus fra hovedmotivet.
Foto: Marie von Krogh / Stavanger kunstmuseumHer blir jeg litt plaget av det ikke er en helhet. Det er litt bord, litt motiv, litt ornamentikk, men de ulike elementene faller fra hverandre. Man får litt følelse av at ikke alt organisk inngår i helheten, men at hun har fylt ut deler av flaten. Her får jeg lyst til å skjære ut det sentrale motivet. Se så fint hun skildre piken som bæres av vestavinden.
Foto: Marie von Krogh / Stavanger kunstmuseum
Jeg synes det er spennende å se hvordan Hansen både i skisser og tegningen, men og i ferdige vevnader stiliserer og geometriserer planter og blomster som utgangspunkt for ornamentikk og mønstre.
Det er lett å se at den internasjonale jugendstilen er en viktig inspirasjonskilde for henne.
Se på den gule blomsterskissen hvor stram og formsterk den er, samtidig som blomstene er levende utformet. I de enkelte motivene er hun en virkelig flott formgiver. Det er ofte når hun skal sette motivene sammen til en større helhet at hun sliter litt.
Foto: Marie von Krogh / Stavanger kunstmuseumFrida Hansen er utvilsomt en fantastisk håndverker, og en strålende formgiver av enkeltstående motiver, som en rose, en fugl eller en mønsterbord.
Langt svakere synes jeg hun er når hun skal skape helhetlige komposisjoner. Mange av teppene hennes består av formsterke elementer som ikke feller seg inn i noen helhet.
Se kritiker Mona Pahle Bjerke fortelle om utstillingen i «Nyhetsmorgen»:
Ute i verden og inn i hjemmet
I avdelingen som har fått tittelen «Verdensutstillingen» er det fascinerende å lese om de to kvinnenes deltakelse i den prestisjetunge internasjonale mønstringen.
Her ble de begge to hyllet og mottok flere priser. Det er litt stas å se den faktiske sølvmedaljen som Kitty Kielland vant i Chicago i 1893.
Det er så synd det ikoniske Frida Hansen-teppet «Melkeveien» ikke er inkludert i utstillingen. Det var nemlig et av de verkene hun vant gullmedalje for i Paris i 1900, og dessuten ett av hennes desidert flotteste og mest formfullendte billedvever.
Verket er for øyeblikket utlånt.
«Sørover» av Frida Hansen (1903), billedvev med ull på bomullsrenning. Denne vevnaden har vært i USA helt siden den ble laget. Det er første gang den vises på utstilling. Kuratoren anslår at jeg er noe sånt som nummer 20 i rekken av folk som har fått se dette i original utenfor USA. Inklusive teknisk personell og rengjøringshjelper og alt mulig. Det synes jeg er veldig gøy. Her ser vi også Frida Hansens spill mellom noe ornamentalt og noe organisk. Her har hun skapt en rapport (altså et motiv som gjentar seg) som består av to forskjellige kvinneskikkelser. Den ene lener seg frem, den andre bakover. Den ene har småmønstret kjole, mens den andre har stormønstret kjole. Selv om det er fargevariasjoner i vannet er det en stivhet i formspråket her. Svanene fremstår som litt limt oppå bakgrunnen. Borden med de rosa blomstene er litt friere og mer malerisk i utformingen. Jeg tenkte kanskje at denne gåtefulle ferden sammen med fuglene var inspirert av Selma Lagerlöfs fantastiske fabel om Nils Holgerson, men verket er faktisk laget noen år før den kjente barneboken ble publisert.
Foto: Marie von Krogh / Stavanger kunstmuseumJeg liker godt de tematiske skiftningene i utstillingen, der jeg for eksempel blir tatt med fra den store verden der ute med sine betydningsfulle mønstringer, til hjemmets lune hygge. Selv om Kitty Kielland er mest kjent som landskapsmaler, har hun også skapt noen fantastiske flotte interiørmalerier.
I utstillingen ser vi flere stemningsfulle skildringer av en eller flere kvinner som sitter og leser i en stue der dagslyset flommer inn, og skaper et vakkert skyggespill.
«Interiør med to kvinner» av Kitty Kielland (udatert), olje på lerret. Et svært fint komponert bilde av to kvinner i en stue. Se hvor vakkert hun stemmer den røde gardinen opp mot det grønne sengeteppet, og det blå stolsetet opp mot de oransje blomstene på bordet. Legge også merke til de flotte slagskyggene som gir en helt egen stemning til bildet. Bak bordet er det et annet møbel som gjør at det ser ut som det henger et stolben rett ned fra undersiden av bordflaten, som ikke treffer gulvet. Det var sikkert slik det så ut i virkeligheten, men som maler kan det iblant være lurt å redigere bort noen av virkelighetens forstyrrende detaljer. Det kunne kanskje ha gjort bildet enda bedre.
Foto: Dag Fosse / KODENår det gjelder Frida Hansens kunstnerskap, er den siste delen – som handler om prosess – kanskje den aller mest interessante. Hennes vevnader er nemlig så falmet og bleket at det i dag er vanskelig å si hva slags kolorist hun egentlig var.
Det er veldig fascinerende å studere skisser og mønsterstudier som viser en helt annen fargeprakt enn det som preger tekstilverkene hennes slik de nå fremstår.
Selv om Frida Hansen som kunstner ikke når helt opp til Kitty Kiellands skyhøye kunstneriske nivå, har museet virkelig klart å skape et spennende møte mellom de to svært ulike estetiske verdenene med sine dype røtter i rogalandsnaturen.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.
