«Hadde Samuel prest vært en klokere mann, ville han ha forstått at ingen lever lenger enn dem som forsvinner på havet.»
Ordene går rett til mitt hjerte. Hvor mye tid brukte ikke moren min på å søke i arkiver og folkeregistre for å finne ut hva som skjedde med morfaren hennes, seilskuteskipperen, som ble borte i bølgene med mann og mus?
Det vi aldri får svar på, vil vi heller aldri slippe.
Livsvisdom av denne typen, nærmest sprunget ut fra kroppen på dem som har levd sitt liv langs kysten, viser Roy Jacobsens håndlag som forfatter. Han ser mennesker. Hører dem. Og han kobler enkeltmennesket til en større, felles skjebne.
Men han legger ut i farlig farvann. For når blir livsvisdom til svulstigheter, og når er det hel ved? Jacobsen navigerer unna skjærene. I «Bare en mor» er han sparsom med bombastiske utsagn. De overgripende betraktningene om menneskelivet og menneskedøden som er med, ligger desto tyngre på vektskålen.
Ser det store i det små
Roy Jacobsen er ellers ikke redd verken for å ta voldsomme ord eller følelser i bruk. Som forteller stiller han seg på siden av en liten flokk mennesker på Helgelandskysten. I fire romaner har han løftet dem frem gjennom hendenes arbeid, hjertenes higen og hodenes forsøk på å finne mening i alt sammen.
Han har skildret storm og stille, vinterfiske og sommersol, ederdunsplukking og garnbøting.
Fra starten av 1900-tallet har begivenhetene utfoldet seg gjennom nedgangstider og krig, alltid med Ingrid som sentrum – i en fortelling som omfatter en hel slekt. Nå er krigen forbi. Gjenreisningen av Norge er begynt. Etterkrigstiden åpner nye muligheter, også på nordlandskysten. For noen presser den nye tiden frem flytting – vekk fra skjær og bølger, inn i byer og blokker.
En fortelling om Norge
«Bare en mor» er en naturlig fortsettelse av de tre foregående romanene. Kanskje er den så tett knyttet til de tidligere at den nærmest trenger dem som støtte.
Bringer den noe nytt? Ingrid er fremdeles en grepa dame, hennes ansvarsfølelse og omsorgsevne er beundringsverdig. Tapserfaringen er i enda større grad til stede denne gangen. For øvrig leser jeg boken som en del av noe større, den er en flik av den rause fortellingen om vanlige folk langs en karrig kyst.
Dette er slektshistoriene til Oslofolk og bergensere, eller Tromsøværinger for den del. Går du to-tre generasjoner tilbake i tid, kommer folk flest fra landet.
Roy Jacobsen tegner frem et litterært landskap det er godt å være i. Det blir som å se en BBC-serie spunnet over en Dickens-roman: De historiske detaljene er på plass, hver skuespiller har sine særtrekk, og følelsene er til stede i rikt monn. Du håper det aldri skal ta slutt.
Allvitende forteller
Jacobsens fortellerstemme er allvitende og iblant litt distansert fra personene som skildres. Bare sjelden høres dialoger, de er utlagt i nordlandsdialekt. Ofte kommenterer han handlingen med et metablikk, han vet mer enn romanpersonene sine når han kan skrive om et smil at det er «et smil Ingrid aldri har sett før og som hun vet at hun aldri skal se igjen», eller når han kan opplyse oss lesere om at noe senere kommer til å huskes slik eller slik. I bøkene om Barrøy er Jacobsen en forteller med suveren kontroll over tiden og dens herjinger med de små brikkene i det historiske spillet.
Det føles ikke beklemmende, snarere trygt.
Når blir en historisk roman romantisk mimring, når blir den en vesentlig understreking av de usynlige båndene mellom da og nå?
Jeg mener Roy Jacobsen balanserer godt mellom patosfylt hyllest og betimelig påminnelse om hvem som har gått foran oss og hvilke liv de har levd.
«Det kommer nok mer om Ingrid Marie Barrøy og det er i orden», skrev kollega Leif Ekle i sin anmeldelse av , den tredje boken om folkene på den lille øya på nordlandskysten. Jeg kan si det samme nå. Det kommer nok mer fra Barrøy. Fint, det.
Det er vanskelig ikke å bli minnet om August-trilogien til Knut Hamsun når jeg leser Jacobsens Barrøy-bøker. Dette er ment som et hederstegn. Som Hamsun, har Jacobsen skapt skikkelser og et miljø som blir stående i norsk litteratur.
