Si hva du vil om de ti bud, men de er i hvert fall fristende materiale for historiefortellere.
Den polske filmskaperen Krzysztof Kieslowski lagde i sin tid en serie filmer basert på de ti bud, kalt Dekalogen. Nå prøver forlaget Vigmostad & Bjørke på noe tilsvarende: Ti romaner om hvert sitt bud, skrevet av ti forskjellige, norske forfattere.
Forlaget bedyrer at dette ikke utelukkende skal være krim, selv om historier om de ti bud fort vil handle om noen som bryter dem. Først ut er i alle fall krimforfatter Jørgen Brekke, passende nok med det som er bud nummer én: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Ikke det enkleste budet å finne på en story om, skulle man tro, men Brekke løser det upåklagelig. Det hjelper med en vid definisjon av andre guder.
Kvinne i midten
«Andre guder» er et trekantdrama, fortalt av to av partene.
Linda er med i en kristen menighet på Sørlandet, Guds bud. Hun forblir lenge litt vag for oss, men det skal endre seg etter hvert. Vi forstår fra den andre av de to fortellerne at hun er pen, at hun en gang var «den fineste jenta i klassen».
Han heter Jonny, og er en lettere ustabil eks-narkoman. Jonny er i ferd med å gjenvinne kontrollen på livet sitt før han møter igjen Linda, kommer i berøring med sekten Guds bud, og alt går utforbakke.
Ordets makt
Det tredje hjørnet i trekantforholdet er den karismatiske lederen for sekten, pastoren med det bibelske navn Peter Isaksen. Bortsett fra enkelte prekener, skildres Isaksen på avstand. Etter hvert med en god porsjon sjalusi, i takt med at Jonny oppdager at hans hjertes utkårede, Linda, har et godt øye og et åpent sinn for den gode pastorens tiltrekningskraft. Eller har hun egentlig det?
Her er det lag på lag med usikkerhet og villfarelser, gradvis avdekkes det en forhistorie som vrir på hendelsene i nåtid til det ugjenkjennelige. En slags metoo-historie fra helvete, med en gammeltestamentlig tvist: Øye for øye, tann for tann. Brekke klarer å blande inn så vel teologiske paradokser som vår tids jag etter sannheten i et villnis av fake news. Og eventuelle lesere som sitter og håper på at karismatiske, patriarkalske predikanter endelig skal få sin oppreisning i norske kriminalromaner, må nok en gang bare bite skuffelsen i seg.
Appetitten i behold
Romanen er ikke lang, bare litt under hundre og femti sider, men det kler den. Den minner slik sett om en lang, klassisk krimnovelle. Den minner oss også på at en god krimfortelling ikke trenger å være 500–600 sider, med liten skrift. Brekke ser ut til å ha fått et kick av dette litt uforpliktende formatet, et frekt lite sidesprang fra arbeidet med de faste romanfigurene. Skrivingen er preget av gnist og overskudd, med fin flyt og gode observasjoner.
Fraværet av direkte sympatiske figurer, eller den noe ambivalente løsningen på de moralske dilemmaene, er ikke et problem – heller tvert imot.
