Fremskrittspartiets Jon Helgheim sier det ikke finnes noen unnskyldning for å drepe, og at å tillate at unge enslige, mindreårige skal bosettes mens de venter på asylavklaring fungerer dårlig.
I stedet for å bruke det brutale dobbeltdrapet i Trondheim for å vinne et politisk poeng, må vi jobbe for å unngå tilsvarende hendelser i framtiden. Det er der fokuset bør ligge.
For meg har ikke Trondheim blitt en mer utrygg by denne uken. Det har åpnet seg et rom der vi ser på årsaker og hvordan jobbe for at dette ikke skal skje igjen, det vil på sikt skape en tryggere by både for ungdommene selv og samfunnet som helhet. Mer enn noen er det ungdommene og barna som er berørt av denne tragedien som trenger empati og oppmuntring nå.
Vårt sjokk er ingenting mot deres sorg.
Det er risikabelt å mene og bedømme i en sorgprosess. Tragedien vi har opplevd i Trondheim er opprivende, men fortsatt uklar og sjokkartet. Ekstreme hendelser vil alltid presse fram syndebukker og forklaringsmodeller, men å se på enkelthendelser, uavhengig av deres konsekvenser, gjør oss hverken klokere eller bedre egnet til å hjelpe der det trengs som mest.
Følelse av avmakt
Det er bred enighet om at mennesker som opplever krig og livsfare traumatiseres. Graden er variert, men sårene er mange og dype. Vi vet fortsatt lite om drapsmannen, men i tilsvarende saker er det svært ofte historier som inneholder en sterk følelse av avmakt, samt psykiske problemer. Denne kombinasjonen, dette gjelder selvfølgelig også etnisk norske, øker sannsynligheten betydelig for vold rettet mot seg selv eller andre. Lange opphold i asylmottak og tilsvarende institusjoner forsterker disse følelsene og traumene.
Så hvordan kan vi i lys av dette jobbe og strukturere systemer som demper frustrasjon og frykt snarere enn å nøre opp under dem? Svarene på dette vil være mange og forskjellige, men etter å ha jobbet med enslig mindreårige flyktninger en årrekke er det én ting som for meg virker utvetydig – velvillig, god omsorg.
Å møte frustrasjon med ro
Vår evne til å romme uttrykk som kan virke skremmende og til dels voldsomme, er det som over tid hjelper ungdommer til å føle trygghet. Vår kapasitet til selvbeherskelse og ro i møte med sorg og frustrasjon er det som vil dempe frykten for igjen å stå alene. Mennesker på flukt bygger opp overlevelsesstrategier. Disse er helt nødvendige. Vår oppgave som hjelpeapparat er over år å hjelpe dem å finne mer fruktbare mestringsstrategier her i Norge. Dette gjøres best i en god relasjon.
Frustrasjonen knyttet til oppdragelse av tenåringer er nok universell, det er mye irrasjonelt som kommer til uttrykk når et ungt menneske ferdigstilles. I trygge omgivelser blir de nærmeste som ventiler å regne, kjærligheten og omsorgen vil gi rom for dette og ungdommen vil etter hvert falle inn i en forutsigbar og normal rytme. Selv om jeg forenkler, er det sannhet i dette.
Nøkkelordet er omsorg
Omsorgspersoner som ikke fordømmer, men heller reagerer med å hjelpe ungdommer til å løfte blikket, skape perspektiv og se faser som ledd i en langsiktig utvikling blir trygge omsorgspersoner. Som lønnet miljøarbeider er dette jobben min. Foreldre gjør så godt de kan, men der glipper det forståelig nok iblant. Er man ansvarlig for seks ungdommer i et bofellesskap, er det å være forutsigbar og raus en del av arbeidsinstruksen.
For å kunne hjelpe ungdommer uavhengig av opphavsland, trenger man ressurser og tillit til at systemet man jobber innenfor har tilsvarende ambisjoner. Ungdommer som opplever god omsorg har langt større sjanse for å bearbeide vanskeligheter enn de som er alene med sorg og frustrasjon.
Ved å være sympatiske voksne, skaper vi langt oftere sympatiske barn og ungdommer. Ved å vise at systemet består av engasjerte enkeltindivider, hjelper vi ungdommer med å utvikle egne identiteter og varig selvfølelse. Dette blir fundamentet de skal bygge egne, selvstendige liv på. En solid investering i dette er kostbart, men åpenbart samfunnsnyttig og det er god integreringspolitikk.
Stoltheten man opplever av å se hvordan ungdom vokser, tilpasser og utvikler seg er et gode som er forunt oss som står i det, men med riktige grep kan det bli et fellesgode. Evner vi å løfte blikket og vise alle en trygg vei framover nå, hyller vi ofrene og omskaper dette forferdelige tapet til et utgangspunkt for et rausere samfunn. Det fortjener vi alle.
