KrFs leder, Knut Arild Hareide, skriver at norske politikere har berøringsangst for religion. Han ønsker en politisk debatt med mer vekt på religion og de ulike politikeres religiøse ståsted. Dette er både en dårlig analyse og en dårlig oppskrift for fremtidens Norge.
Religion og personlig tro trumfer enn så lenge de fleste andre hensyn i en rekke saker i Norge. I den grad politikere har berøringsangst for religion har det hittil vært en angst for å sette ned foten for religiøse som vil ha særbehandling.
Religion kan trumfe fornuft
Når Stortinget pålegger helseregionene å omskjære barn så lenge det kan anføres en religiøs begrunnelse, er det tydelig at religion fortsatt kan trumfe fornuft. Når regjeringen mener at skolen skal gi minst halvparten av undervisningstiden til kristendom viser det hvordan religiøse argumenter fortsatt styrer den politiske agendaen.
- Les også:
Til og med enkelte skoler og kommuner legger til rette for kjønnsdelt svømmeundervisning fordi noen foreldre har en religiøs forståelse om at felles undervisning er en uting. Det vitner det om en manglende evne til å sette grenser for religion.
La tro være en privatsak
At Hareide ønsker å ta dette enda lengre er urovekkende og et godt argument for å stemme noe annet enn KrF til høsten. Hareide fremhever Sør-Afrika som et «nydelig multikulturelt samfunn». Dette begrunner han med at de her ber både kristne og muslimske bønner i klasserommet. Det er et mildt sagt underlig forbilde.
Hvordan tror Hareide det er å være ikke-troende i en skole som legger opp til både muslimsk og kristen bønn? Og hvorfor mener han at skolen skal legge til rette for folks religion ved å institusjonalisere religiøs praksis? Tro burde være en privatsak, ikke en offentlig oppgave.
USA er et elendig forbilde
Oppskriften på å gjøre religion og politikeres religiøse ståsted til en tydeligere del av det offentlige ordskiftet er en oppskrift på et samfunn med større spenninger og mer konflikt. Jeg vil ikke ha en fremtid hvor vi har egne muslimske politikere, kristne politikere og ikke-troende politikere. Hva politikere tror på bør rett og slett ikke være det viktigste.
Det er mer enn nok med ett religiøst parti i Norge. Hareide fremhever USA, som rett nok har en sekulær grunnlov, men hvor det er tilnærmet umulig å ha suksess som politiker med mindre man er religiøs. Det er et elendig forbilde.
Religiøse særkrav
Norge blir mer mangfoldig og det er ikke til å komme bort fra at vi vil få flere religiøse konflikter i fremtiden. Avisen Vårt Land kan melde om en oppblomstring av klager med religiøst utgangspunkt i hele samfunnet. Helt opp til menneskerettighetsdomstolen ser de at stadig flere klager med en religiøs begrunnelse.
Problemet med å gi etter for religiøse særkrav og religiøs argumentasjon fra aktører har flere sider. For det første ender man opp med en uheldig sammenblanding mellom religion og det offentlige. For det andre utløser man en rekke juridiske rettigheter for potensielt sett veldig mange mennesker med vidt forskjellige livssyn.
Kort sagt vil det bli veldig travelt for politikerne våre hvis de skal løpe etter alle mulige særkrav bare fordi de har en religiøs begrunnelse.
Mest mulig rettferdig utgangspunkt
Sekularitet er ikke noe som kan «dyttes» på noen på samme måte som religion, slik Hareide hevder. Det er fordi sekularitet ikke er en tro eller et livssyn, men en måte å organisere et samfunn på.
Et sekulært samfunn er et samfunn som lar religion være en privatsak, og hvor det offentlige hverken praktiserer eller favoriserer noen form for religion. Det er også den organiseringen som gir alle religioner og livssyn det mest mulig rettferdige utgangspunktet.
Vil ikke høre Erna synge
Jeg håper vi slipper å se Erna og Jonas synge salmer for å tekkes religiøse velgere. La oss slippe bønnerom på skolene, rituell omskjæring av spedbarn, favorisering av enkeltreligioner i undervisningen, oppdeling av klasser basert på kjønn og annet som hører fortiden til.
La oss heller respektere hver enkelt nok til å tro at folk klarer å skjøtte sin tro uten at stat, skole og politikere trenger å ha noe med saken å gjøre.
Les også:
