Kronikk

Kan Erna eller Jonas synge som Obama?

Barack Obama sang «Amazing Grace». Norske politikere har derimot en nesten parodisk berøringsangst ovenfor religion.

President Barack Obama har minnetale for pastor Pinckney

I motsetning til det livssynsåpne samfunnet som USA er det ikke vanlig at norske politikere fronter sin personlige tro når de opptrer i offentlige sammenhenger skriver kronikkforfatteren. President Barack Obama sang «Amazing Grace» i sin minnetale etter kirkemassakren i Charleston.

Foto: JOE RAEDLE / Afp

Det var et sjeldent sterkt øyeblikk da Barack Obama brøt ut i en improvisert versjon av «Amazing Grace» under forrige lørdags minnetale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston i Sør-Carolina.

Ni mennesker var nylig blitt drept i kirken sin under en gudstjeneste, og for å minnes dem stod selveste presidenten i USA og sang en sterk tekst til de som satt der uten sine kjære: «Amazing grace, how sweet the sound that saved a wreck like me.» Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA.

For Barack Obama nøyde seg ikke bare med å synge «Amazing Grace», men i sin tale til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston var han også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv. Han sa blant annet at «Kirken er og vil alltid være sentrum av det afroamerikanske liv». Om pastor Clementa Pinckney, et av ofrene som Obama kjente personlig, sa han at «vi er alle her for å minnes et menneske av Gud som levde for troen, et menneske som trodde på ting vi ikke kan se».

Folk må oppmuntres til å være seg selv med de religionene og livssynene de har.

Knut Arild Hariede, partileder i KrF

Gjemmer bort troen

I Norge er det vanlige at politikere som har en personlig tro, ikke fronter denne når de opptrer på vegne av partiet eller i offentlige sammenhenger. Oppfatningen har vært – jeg vil hevde at denne oppfatningen er feil – at det er problematisk å både fronte partiets politiske profil og sin egen religiøse tro eller livssyn. Det rådende syn i mange partier har vært at det skal være motsetninger mellom disse.

Vi husker da tidligere kommentator i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, i fjor skrev på Twitter at «Kristen-Jonas må stoppes». Hun opplevde at Arbeiderpartiets da nyvalgte partileder var for tydelig om sitt religiøse ståsted. Politikere som er åpne om sin tro får den ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak. Det ligger nesten straks en mistanke om at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken.

Politikere som er åpne om sin tro får det ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak.

Knut Arild Hariede, partileder i KrF

I alle partier, og i hele den norske offentligheten, bør det være uhørt å mistenkeliggjøre noens politiske motiver med bakgrunn i deres tro. Da skaper vi et smalt og livssynslukket samfunn som de færreste av oss ønsker.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

«Ikke dytt sekulariteten på meg»

Vi så det da Hadia Tajik ble utnevnt til kulturminister i 2012, da enkelte sa de fryktet for utviklingen dersom mennesker med muslimsk tro skal få fremtredende posisjoner i Norge. Tajik var den første muslimen som ble utnevnt til statsråd her til lands. Som barn pugget hun koranvers, men hun sang også norske salmer i en av Norsk Luthersk Misjonssamband sine barnehager i Rogaland. Hun er en av de politikerne som har vært tydeligst på at ingen mennesker har en «av og på»-knapp når det gjelder hva de tror på eller hvilken religion de har.

Jeg er redd for at religion skal feies bort fra det offentlige rom.

Knut Arild Hariede, partileder i KrF

Tajik sa en gang følgende: «Når jeg forteller folk at jeg er muslim, får jeg gjerne til svar: Det er helt greit at folk er religiøse, bare de ikke dytter religionen på meg.» I slike tilfeller pleier hun å svare: «Det er helt greit at folk er sekulære, bare de ikke dytter sekulariteten på meg.» Jeg tror hun er inne på noe sentralt her.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Må oppmuntres til å være seg selv

Jeg er ikke redd for at mange muslimer skal få fremtredende posisjoner i Norge, men tvert imot at religion skal feies bort fra det offentlige rom. Da taper vi som samfunn, nasjon og som mennesker. Det at vi får flere kulturer, flere religioner og livssyn bør ikke bety at disse skal gjemmes bort. De må løftes frem, og folk må oppmuntres til å være seg selv med akkurat de religionene og livssynene de har.

Jeg husker godt da jeg var rådgiver for daværende Kirke- og utdanningsminister Jon Lilletun, og vi var på besøk i Sør-Afrika – et nydelig multikulturelt samfunn på slutten av 90-tallet. Vi besøkte et klasserom der vi fikk vite at det var både muslimer og kristne i klassen, og da vi skulle spise måtte det synges og bes for maten. Først reiste en liten gutt seg opp og ba en muslimsk bønn, før en jente ba en kristen bønn. Deretter sang Jon, med sin vossadialekt, «Gud signe maten».

A leve sammen med forskjellige religioner kan være en styrke for et land.

Knut Arild Hariede, partileder i KrF

En styrke for et land

Det var et øyeblikk som for meg tydeliggjorde hva et livssynsåpent samfunn er, og som viste meg at det å leve sammen med forskjellige religioner og trosretninger kan være en styrke for et land.

Men da må vi ikke late som om de ikke fins. Da må vi løfte dem frem, og la folk løfte frem hva de tror på i det offentlige rom. Akkurat slik Barack Obama løftet frem sitt kristne livssyn under minneseremonien i Charleston forrige uke.

Får vi se Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg synge «Amazing Grace» i en lignende norsk sammenheng i fremtiden? Jeg håper virkelig det.

Se video av Obamas tale etter krikemassakeren i Charlston:

Obama synger «Amazing Grace»

Se Obama som synger «Amazing Grace» under minnetalen til de sørgende etter kirkemassakren i Charleston i Sør-Carolina.