Når vi nå følger dokumentarserien «Barnets beste» på NRK1, så spør jeg meg selv om og om igjen om barnevernet har et ufortjent dårlig rykte. I sitt navn bærer barnevernstjenesten bud om vern av de mest utsatte i samfunnet. Likevel er barnevernet en merkevare som vekker frykt, mistillit og mistenksomhet. Det er et trist paradoks at en virksomhet som har som sitt eneste mål å verne barn, sliter med omdømmet.
Stor belastning
Barnevernet har riktig nok sine utfordringer, og gjennom historien har tjenesten bidratt til omsorgsvikt, overtramp og feilgrep som har gått utover noens liv. Likevel finnes det uendelige mange som har fått et liv takket være barnevernets innsats. Vi som har truffet dem som har vokst seg gjennom motstand og svik kan, om vi ser etter, alltid øyne noen voksne skikkelser som har gjort en utrolig stor forskjell i den unges historie. Den som har klart seg, forteller om den ene som alltid var der da det røynet som verst, som var der stø og trygg ved veiskillet.
Barnevernet er av oss alle gitt oppdraget å hjelpe unges liv inn på gode spor. Men hva er det som gjør at det er så vanskelig for de forskjellige instansene å samarbeide? Pedagogisk Psykologisk (PP)- tjenesten, skolen, helsestasjon, sykehuset og så videre: Alle sitter på hver sin tue og ønsker å bidra med sine kunnskaper. Problemet slik mange av barnevernsbarna ser det, er mangel på god kommunikasjon. Både i forhold til videre arbeid og ikke minst for barnet som hele tiden må fortelle historien sin om og om igjen. Det kan bli en stor belastning, bare det.
LES OGSÅ: Hvor skal jeg bo?
Tar på seg en maske
På ansvarsgruppemøter er det åtte til ti personer som sitter rundt bordet, stirrer på barnet og forteller hva som skal skje videre, hva de mener er til beste for han eller henne, uten at de det gjelder får sjansen til å si så mye.
Man lærer å ta på seg en slags maske når man skal møte barnevernet og alle andre som mener noe, spesielt på disse ansvarsgruppemøtene. Man kommer inn med en maske, og går ut igjen som seg selv. Hvem andre barn og unge er det som må sitte i møter for å snakke om hva som skal skje det neste året som kommer? Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi at etter forrige episode av «Barnets beste» fikk jeg vondt i hjertet og «flashback» til min egen tid i barnevernet. Jeg kan huske så godt hvor utrolig vondt det var når så mange voksne skulle mene noe om mitt liv og snakke over hodet på meg. Hallo, jeg var til stede, jeg også.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Er det nødvendig å utøve slik type «makt» så tydelig? Et ungt relasjonsskadet menneske trenger mest av alt voksne rundt seg som representerer grenser, forutsigbarhet og kontinuitet. Den «profesjonelle hjelper» må bruke andre arenaer enn møtet med den unge for å dekke alle behov, dermed er det utrolig viktig at alle instansene samarbeider til det beste for barnet.
Kasteballer i systemet
Barnevernsbarn skal ikke bare forholde seg til sin egen historie, men også klare å stake seg en vei fremover mot voksenlivet. Det kommer raskere for enkelte enn for andre. De må finne seg i å bli kastet frem og tilbake i systemene. I mitt tilfelle ble det prøvet og feilet i mange år før jeg til slutt ble hentet og plassert i fosterhjem. Tenk om jeg kunne blitt hentet noen år tidligere? Tiltak på tiltak ødelegger for mye av barndommen når omsorgssvikten er så tydelig i hjemmet.
Når voksne i barnevernet prøver og feiler, risikerer man at barna må tilpasse seg det vi tilbyr dem, i stedet for at vi skal møte deres varierte behov med skreddersydde løsninger hvor barnet har en tydelig stemme selv. Barn skal aldri være et middel i voksnes arbeid mot sine egne liv. Likevel er det mange barnevernsbarn som opplever at biologiske hjem blir verdsatt så sterkt at barnets egne ønsker og behov blir tilsidesatt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Foreldrevern
Vi ser dessverre at psykologisk kunnskap om tilknytning, forutsigbarhet og trygghet blir satt til side for å gi plass til de voksnes behov. Så i mange tilfeller vil jeg kalle barnevernet et foreldrevern og slett ikke et barnevern, som det egentlig heter.
Barnevernet gjør veldig mye bra, men er belemret med dårlig rykte. De burde roses, bli en attraktiv arbeidsplass og trekke til seg de beste medarbeiderne. Det er voksne som bestemmer til barnet er myndig og fylt 18 år, og ingen barn skal få velge å gå til grunne. Når de en dag ser tilbake, skal de se en historie der de har kunnet leve sine liv på sin måte, omgitt av gode, trygge voksne som har guidet dem frem i et urolig farvann.
