Det er lett å tro at man vet hva som er best for andre. Siden første episode av «Barnets beste» ble sendt på NRK1 har venner og bekjente utallige ganger spurt meg, som selv har vært i kontakt med barnevernsapparatet, ; «Synes du ikke Rainer burde bo sammen med pappaen sin? For det er jo det som er det riktige, er det ikke?»
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har svaret når jeg blir spurt. Ikke fordi jeg ikke tror at far kan være en god far, men fordi ingen så langt har spurt Rainer selv.
Det er også min erfaring i de fleste saker som handler om hvor barn skal bo. Vi spør de voksne, krangler med de voksne, prøver å finne kompromiss mellom de voksne og tar til slutt en bestemmelse som går i favør av en av de voksne partene. MEN, vi glemmer ofte å spørre barnet selv; Hvor vil du bo?
Barnet i andre rekke
Nå er nok ikke spørsmålet så enkelt. Det kan stilles slik at man får det svaret man vil, spesielt fra små barn. Nettopp derfor velger vi oftest å ikke snakke med den det gjelder, nemlig den lille gutten eller jenta som skal bosettes innenfor fire vegger og kalle dette hjemme.
Jeg tror ikke dette er et enkelt spørsmål for alle de som står rundt heller. Biologiske foreldre, besteforeldre, fosterforeldre, barnevern, barnehage, skole og andre voksne som bryr seg.
Dette er dilemma som barnevernet møter hver eneste dag, og jeg har forståelse for det, men er vi villige til at barn lever i uvisshet fordi vi voksne er redde for å «trampe» på andre voksnes tær og ønsker? For det er slik det oppleves for mange av oss det gjelder, som barn.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
«Ikke en typisk rusmisbruker»
Min mamma burde mistet omsorgen for meg i 1988, men hun fikk en sjanse til, så en til, så en til, så en til, og så uendelig mange flere. Noe av grunnen til at hun fikk så mange sjanser var at hun «så ikke ut som en typisk rusmisbruker,», i tillegg til at familien ellers var relativt ressurssterke. Mine besteforeldre er de som har jobbet som både barnevern, fosterforeldre og rusomsorg for sitt barnebarn og sin datter.
Etter hvert måtte de ta på seg oppgaven med å være psykisk helsevern også, for en datter med både rusproblemer og psykiske lidelser, og en liten veslevoksen Marius som beskyttet mammaen sin for alt i verden. For det har aldri manglet kjærlighet, kos, klem og gode ord fra mamma, men det manglet forutsigbarhet, mat, rene gymklær, penger og stabilitet.
Hvordan dette har påvirket meg som barn, er et spørsmål jeg ofte får. Jeg kan ikke gi ett enkelt svar, annet enn at det har gjort meg til den jeg er i dag, på godt og på vondt. Med masse kjærlighet, men også med skjulte demoner som titter frem når det sjeldent passer seg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Burde ikke bodd hos mamma
Mitt ønske er at færrest mulig barn skal oppleve at det er de voksnes ønsker og behov som går foran barnets behov. For det er en klar tendens til at det er sånn. Min uvurderlige oppvekst, gode opplevelser, sorgfrihet og frihet fra ansvar burde vært det viktigste, ikke det at min mamma var min biologiske mamma. Ingen saker er like og ingen saker er enkle, men vi kan starte med å sette barnets trygghet, stabilitet og gode oppvekstmuligheter fremfor de sterke og gode følelsene så mange voksne har rundt det enkelte barnet.
Jeg burde kanskje aldri blitt stilt spørsmålet om hvor jeg ville bo, for jeg burde ikke bodd sammen med mamma etter 1988, men når jeg først gjorde det, hadde jeg satt pris på å bli sett, hørt og lyttet til, ikke bare i dag som voksen med erfaring, men også som barn.
Se meg, hør meg og lytt til meg, for det er faktisk jeg som må leve mitt liv med mine tanker, minner og følelser.
