– Norges DDR-ambassade var som et akvarium

Det sier den tyske historikeren Helmut Müller Enbergs, som har studert det omfattende materiale rundt den norske ambassaden i det tidligere Øst-Tyskland.

Helmut Müller Enbergs har i mer enn 20 år har gransket STASI-arkivene og trolig er den som kjenner STASIs hemmeligheter best. De siste årene har han arbeidet mye med materiale med tilknytning til Norden, og der dukket også flere hyllemeter med mapper fra overvåkingen av den norske ambassaden i Øst-Berlin opp.

– Jeg har sett mye rart i STASI-arkivet, men jeg må likevel si at jeg var overrasket da jeg så dokumentene som hadde med den norske ambassaden i Øst-Berlin å gjøre, sier Helmut Müller Enbergs.

– Denne saken viser hvor detaljert og systematisk STASI arbeidet, og hvordan hvert eneste dokument ble lagt under lupen og hver eneste telefonsamtale analysert. STASI visste absolutt alt som foregikk i den norske ambassaden, sier Müller Enbergs.

– Den norske ambassaden var som et akvarium med glassvegger der STASI kunne se inn, og der diplomatene svømte rundt som fisker. STASI visste alt. Man visste hvor alle strømkabler og rør gikk. Man hadde full oversikt over hvem som gikk inn og ut, sier Helmuth Müller Enbergs, som er den første som systematisk har gått gjennom materiale i STASI arkivet om den norske ambassaden i Øst- Berlin.

Artikkelen fortsetter under biildet.

Sjokkerende grad av overvåkning

Norge og DDR opprettet diplomatiske forbindelser 17. januar 1973, og samme år var den norske ambassaden på plass i det som den gang var Øst-Berlin, hovedstaden i Øst-Tyskland eller DDR.

– Jeg ble ganske godt orientert om situasjonen før jeg reiste nedover til Øst Berlin. Det sier den norske diplomaten Sverre Jervell, som kom til ambassaden i 1976,

– Vi fikk beskjed om å være forsiktig, blant annet gjennom aldri å ta med dokumenter hjem: Vi ble også fortalt at det aldri var bilen rett etter deg som spanet på deg, men bilen som lå bak denne igjen.

Sverre Jervell har gått gjennom noen av dokumentene som angår ham i STASI-arkivet, og selv om han altså visste at han ble overvåket, så er graden av overvåking sjokkerende.

– En gang hadde jeg notert et telefonnummer på Aftenposten, som jeg så tok med meg hjem. Da jeg for noen år tilbake så gjennom noen av dokumentene i arkivet som angikk meg, viste deg seg at STASI hadde notert seg dette nummeret, Det må ha skjedd inne i leiligheten. Deretter satte de i gang full avlytting nummeret, som tilhørte en håndverker som skulle utføre noe arbeid for ambassaden.

Selv mer enn 20 år etter at Øst-Tyskland og med det STASI brøt sammen, så fortsetter landets vel 40 år lange historie å interesse, og sjokkere, som i den tyske filmen «De andres liv» fra 2006, der vi møter STASI-offiseren Gerd Wiesler, som holder forelesning for sin kommende STASI-ansatte,

– Fiendene av staten vår er arrogante og vi må være tålmodig når vi skal fritte dem for deres hemmeligheter» sier Wiesler i en forelesning på STASI-skolen, mens studentene ser dødstrette mistenkte som under endeløse forhør til slutt innrømmer ting de ikke har gjort.

• Les også: Slik var Stasi-agentenes forkledninger

Brukte bare fornavn

Sverre Jervell opplevd dette samfunnet fra innsiden den gangen han bodde i Øst-Tyskland.

– Når vi skulle invitere øst-tyske venner til middag, så var alle veldig opptatt av å vite hvem de andre gjestene var. Vi var også forundret over at mange av gjestene forlangte at vi bare brukte fornavn når vi snakket sammen. Men når jeg i ettertid har sett dokumenter i STASI-arkivet, så forstår jeg at deres forsiktighet var fullt ut berettiget.

Helmuth Müller Enbergs forteller at STASI-materiale viser at det ble opprettet et eget støttepunkt kalt Corso i en bygning tvers over gaten for den norske ambassaden for å overvåke og fotografere det som skjedde.

Samtidig hadde man også vervet en lokalt ansatt som rapportør, under kodenavnet «Horst». Sverre Jervell var klar over at de tyskerne som arbeidet for dem var under et voldsomt press for å rapportere.

Ambassadeansatt presset av STASI

– Jeg husker vi litt for spøk spurte en av de lokalt ansatte om hun samarbeidet med STASI. Hun svarte benektende, men etter murens fall i 1989 fortalte hun at hun var blitt presset en gang hun hadde fødselspermisjon. Da kom STASI til henne og sa at hvis hun ikke samarbeidet, så ville hun miste jobben. Hun sa nei, men fikk likevel beholde jobben. Seinere sjekket vi STASI-arkivene og fant ut at dette stemte.

Sverre Jervell er også kjent med ryktene om at det var en person som hadde jobbet på den norske ambassaden og samtidig rapportert til STASI, som etter murens fall begikk selvmord. Men denne saken er aldri blitt bekreftet.

Den tyske historikeren Helmut Muller Enbergs mener det må være svært nyttig for norske sikkerhetsmyndigheter å studere dokumentene om overvåkingen av den norske ambassaden i Øst-Berlin, for å lære hva man må gjøre for å beskytte seg mot innsyn.

Dette er tanker som støttes av Sverre Jervell, som altså opplevde STASI så å si på kroppen for 35 år siden.

– Jeg synes det hadde vært interessant for sikkerhetsmyndighetene her i Norge som skal orientere våre folk som skal ut, å bruke denne saken som en case. Mye har forandret seg siden den gangen jeg var i DDR, men det er helt åpenbart at dette foregår mange steder fremdeles. Vi nordmenn er ofte litt naive i slike saker som dette. Men eksempelet STASI og den norske ambassaden i Øst-Berlin viser at overvåking og infiltrering ofte er mer omfattende enn vi aner.

• Les også: Norske krigshemmeligheter gjemt i Stasi-arkivene i Berlin