«Den gale hunden i Midtøsten»

20. oktober i 2011 falt hjembyen Sirte til Muammar al-Gaddafi og han selv. Med det var hans og hans families jerngrep om Libya over. Mange libyere vil beskrive hans maktperiode som 42 års sammenhengende mareritt.

• Les: – Gaddafis død markerer slutten

Mye Gaddafi og lite demokrati

Muammar al-Gaddafi var 27 år og kaptein i den libyske hæren da han sammen med medoffiserer i 1969 styrtet den libysk kong Idris I som var innsatt som konge av det internasjonale samfunnet da Libya ble selvstendig i 1951.

Han var en overbevist sosialist og skulle skape «massenes republikk» – eller «det sosialistiske folks libyske arabiske Jamahiriya».

Det ble mye masser og lite demokrati – og nær all makt til ham selv og hans indre sirkel.

Hans store helt og forbilde var Egypts hersker, Abdel Al-Nasser, som sammen med en gruppe offiserer hadde tatt makten i nabolandet et tiår før.

Gaddafi utnevnte seg til oberst etter kuppet, for å komme på samme rang som Nasser.

Nasser var pan-arabist, og Gaddafi kopierte hans tankegang.

Det nye regimet styrte i den første tiden etter en blanding av arabisk nasjonalisme og sosialisme. I tillegg måtte de lene de seg mot islam – som var den moralske og sosiale bærebjelken i det tradisjonsbundne samfunnet.

Et revolusjonsråd ble landets øverste organ, og all utenlandsk eiendom og forretningsvirksomhet ble etter hvert nasjonalisert, inkludert den lukrative oljeindustrien som var i sin spede utbygging. Småforretninger fikk derimot bli på private hender.

De unge offiserene flyttet landets maktsentrum fra Benghazi til dagens hovedstad Tripoli.

Med det brøt de opp innflytelsen til de tradisjonelt mest innflytelsesrike klanene øst i landet, for å sikre sin egen makt.

Født i et beduintelt

Selv kommer Gaddafi fra en beduinfamilie tilhørende en relativt liten klan i nærheten av Sirte, nord i landet.

Det har gått mange rykter om hans opphav, blant annet om at hans far, som er ukjent, skal ha vært en italiensk offiser som var utplassert av koloniherren Italia.

Noen mener også at det er årsaken til det store hatet han har næret mot Vesten generelt, og mot Italia spesielt, og hans altomfattende antiimperialistiske tankegang.

• Kommentar: Ørkenkongen fra Libya

Utenfor Benghazi åpnet Gaddafi et «revolusjonært verdenssenter», hvor frigjøringsledere fra hele kloden skulle få opplæring.

Og han ble kjent for å støtte det meste som var å finne av frigjøringsbevegelser rundt omkring på kloden – og sin ubetingede støtte til terroraksjon hvis det ble betraktet som den beste veien til målet.

PLO, IRA og ANC er bare tre av bevegelsene som i mange år nøt godt av både penger og våpen.

Gaddafis grønne

Obersten utviklet også en overbevisning om at institusjoner og formelle lover ville true den revolusjonære gløden, derfor har Libya ingen grunnlov eller andre faste formelle rammer, som eksempelvis statsinstitusjoner.

På midten av 1970-tallet, da han hadde utledet sine tanker ytterligere, innførte han «Den tredje vei» hvor anti-imperialisme-tenkingen ble det bærende. Løsningen var verken sosialisme eller kapitalisme, men en såkalt universell teori.

Det meste om hvordan land skal styres etter denne teorien, er oppsummert i «Den grønne boken», som han kom med i 1977.

I «Den grønne boken» fremstod Gaddafi som ny profet – hvor han hevdet å ha løsningen på verdens problemer.

Demokrati og politiske partier hadde han ingen tro på. I stedet skulle landet styres i form av massedemokrati.

Han kalte seg statsminister en stund, men droppet tittelen. Han var – etter sin egen teori – bare «en leder av brødre» og «leder av revolusjonen».

Han dyrket han stammestrukturene og brukte oljepengene til å splitte og herske.

Først mente han at oljeinntektene skulle deles ut direkte til folket. Det ble det aldri noe av. De som er lojale har fått, de som er illojale har ikke fått.

Men han bygget ut et visst velferdssystem for alle og moderniserte landet.

Men behandlingen av dem som opponerte var ikke mild, og Libya har i tiår vært en versting når det gjelder brudd på menneskerettighetene.

Gaddafis islam

Gaddafi utformet også sin egen religiøse variant av islam. Men hans versjon er betegnet som en «fri og innovativ form» av sunnimuslimsk lære.

Den ligger – mildt sagt – et godt stykke unna den allmenne definerte tolkningen og Gaddafi forbød alle andre varianter utover hans egen.

Selv ble han mer religiøs på sine gamle dager.

Og ett av hans mer originale påfunn kom under et statsbesøk i Roma, hvor han leide inn 200 italienske modeller som han holdt mottakelse for i et beduintelt midt i sentrum – hvor Gaddafi leste fra Koranen og gav alle modellene hvert sitt eksemplar av den hellige bok.

Beduinteltet fulgte ham de siste årene – og han ble dypt fornærmet da han ble nektet å sette opp teltet i Central Park.

Ifølge seg selv måtte han ut i ørkenen og teltet for å tenke. Han skaffet seg luft i ørkenvarmen ved å vifte med hestehår, palmeblader eller påfuglfjær.

Klesdrakten har blitt mer og mer eksentrisk – en blanding av afrikanske og arabiske skikker i en underlig fellesblanding.

Drømmen om Stor-Libya og Afrika

Muammar al-Gaddafi selv mente at Libya, Egypt og Syra burde slå seg sammen – med ham selv som øverste leder – for å oppfylle Nassers panarabiske drøm.

Egypts leder Anwar Sadat kalte ham «den gale libyeren» og betegnet ham som ondskapsfull, umoden og ubalansert», og etterfølgeren Hosni Mubarak var ikke mer begeistret.

PLOs Yasir Arafat mente han var «en ridder av revolusjonære fraser», og hans sterke støtte nettopp til PLO undergravet Egypts fredsanstrengelser i regionen og avtalen med Israel.

Da Egypt vendte ham ryggen, vendte han seg mot Tunisia, men lykken var ikke bedre der. Til slutt var han mer eller mindre uvenner med alle sine arabiske naboer.

Det ble starten på hans afrikanske drøm.

Målet var å samle Afrika til et United States of Africa, og han fikk – rettmessig – mye av æren for at Den afrikanske unionen ble stablet på beina.

Og han sørget for penger – mye penger – til den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC og fikk en stor takk da symbolet Nelson Mandela slapp ut av fengsel.

For dette er han blitt hyllet av en rekke afrikanske land og han fikk da også tittelen «kongen av konger i Afrika».

Libyas oljepenger betalt 15 prosent av hele AUs budsjett. Milliarder av kroner er gitt til bistand og i form av gaver til afrikanske formål og afrikanske land.

Han har samtidig støttet tallrike frigjøringsgrupper og opprørsbevegelser gjennom årene – av og til flere parter og motparter i den samme konflikten.

Krigen mot Vesten

Tidlig på 1980-tallet hadde hans støtte til ulike terror- og separatistbevegelser gjort ham svært upopulær i Vesten.

Det skal ha vært Gaddafi som finansierte PLO-gruppen Svart September som stod bak OL-dramaet i München hvor 11 israelske OL-deltakere ble drept. Og da OPECs oljeministre ble holdt som gisler i Wien i 1975, var det Gaddafi som betalte operasjonen.

Det var velkjent at han sørget godt for IRA og den tyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion.

I 1984 ble en britisk politikvinne sammen med 10 andre skutt utenfor den libyske ambassaden i London. Skuddene kom inne fra ambassaden.

To år senere ble et diskotek i Berlin, som var et populært sted for amerikansk militærpersonell bombet og på libysk fjernsyn uttalte han at selvmordsbombere skulle sendes til USA og Europa.

Den amerikanske presidenten Ronald Reagan kalte ham Den gale hunden i Midtøsten og svarte med å bombe Gaddafis hovedkvarter i Tripoli som hevn.

Hovedmålet unnslapp og de utbombede bygningene ble i stedet symbolet på Gaddafis «fasthet mot imperialistene».

Men i 1988 gikk han for langt, da et amerikansk passasjerfly fra selskapet PanAm eksploderte over den skotske byen Lockerbie. 270 mennesker ble drept, 21 hus ble ødelagt og flydeler haglet ned over småbyen.

Ifølge Libyas tidligere leder, tidligere justisminister Mustafa Mohamed Abud Al-Jalil, var det Gaddafi selv som beordret terroraksjonen mot Pan Am-flyet.

Straffen var fullstendig internasjonal isolasjon etter vedtak i FN. Gaddafi ble en paria.

Utestengelsen varte helt til Libya tok på seg ansvaret for terroraksjonen og lovet å avslutte sitt masseødeleggelsesprogram i kjølvannet av Irak-krisen.

Det hjalp også med 1,5 milliarder dollar til erstatningsfondet for pårørende etter Lockerbie.

• Les: Libya betaler erstatning til terrorofre

Dermed slapp Muammar al-Gaddafi inn i den internasjonale varmen og ble en alliert i kampen mot terror etter angrepet mot World Trade Center i 2001.

• Les: Bildet britene nå skammer seg over

Var det én ting han og Vesten hadde felles, var det kampen mot islamske fundamentalister.

Amasonene

Hjemme ble han mer og mer paranoid. På seg selv kjenner man andre – og han var redd for at landets hær skulle ta makten gjennom et kupp, slik han selv kom til makten.

Han ble forsøkt styrtet etter kun to år, og det satte spor. Han ryddet i rekkene og styrte med hard hånd. Han fordelte makten blant dem han stolte på, særlig egen familie. Og han bygget opp egne elitebrigader – på siden av landets flyvåpen, hær og marine.

Brigadene besto av folk han stolte fullt og fast på fra hans egen klan, inkludert hans egne sønner Khamis og Mutassim.

Aller nærmest ham befant de såkalte Amasonene seg – hans personlige livvaktstyrke som bare består av kvinner. Opplært til å drepe, trenet til å gi sitt eget liv om nødvendig.

De kvinnelige livvaktene fikk oppføre seg og kle seg på måter som ellers ikke er akseptert i et muslimsk samfunn – i vestlige uniformer, kombinert med sminke, til og med observert med høyhælte militærstøvler.

De vek ikke fra hans side – verken innad i Libya eller på utenlandsturer. Samtidig gikk ryktene om at de egentlig var hans private harem, uten at det noen gang er blitt bekreftet – og på tross for at de angivelig måtte avlegge kyskhetsløfte.

Men de kunne ikke beskytte ham da hans eget folk vendte seg mot ham. I åtte måneder kjempet han med vante midler og med ryggen mot veggen.

Han trodde oppriktig at han var elsket av sine undersåtter og mente i tråd med sin tankegang at opprøret skyldtes utenlandsk imperialistisk innblanding.

Men det var ikke utlendingene som jublet i Libyas gater da nyheten om hans død ble kjent – det var hans eget folk. Og i hjembyen Sirte ble liket hans trampet på.

Men han holdt løftet sitt – han ga seg ikke før det var over.

Denne saken var først publisert 21. oktober 2011.