Peter overlevde Hillsborough-tragedien: – Jeg la hodet bakover for å få luft

I en kald hall i et galleri i Liverpool henger to store bannere. Et er falmet, det andre har friske farger. Det ene bærer 96 etternavn, det andre bærer 96 fornavn.

– Jeg kjente ingen av dem før tragedien, forteller Peter Carney, som tar imot NRK i galleriet.

Det er han som har laget de to enorme bannerne. Det falmede med etternavnene ble laget kort tid etter at de 96 Liverpool-tilhengerne mistet livet på Hillsborough. Det andre er fra 2009, for 20-års markeringen. Det originale har vært med på mange kamper og markeringer de 25 årene, det ser ikke ut som det ville tålt så mange til.

– Nå kjenner vi dem, alle sammen, vi tiltaler dem med fornavn, og det føltes riktig å ha døpenavnene deres, forklarer Carney.

Overlevde

Han forteller ivrig om de forskjellige stoffene han har brukt, hva fargene symboliserer, viser små lommer til å stikke blomster nedi, og poengterer at banneret har samme størrelse som baksiden av et fotballmål. Han liker at bannerne appellerer til så mange sanser som mulig.

55-åringen var en av de 766 som ble skadet i trengselen på Hillsborough, men slapp fra det med livet i behold.

Derfor kunne han reise hjem igjen etter den fatale fotballkampen 15. april 1989, som nå står skrevet inn i historien som den verste ulykken i europeisk fotballhistorie. Men selv om han overlevde, merker vi raskt at han har mye følelser involvert i det hele.

Han begynner å fortelle en historie, om en dame som ringte ham her om dagen. Men så stopper han opp. Øynene fylles med tårer, han kremter, og begynner i stedet å vise oss noen andre bannere, blant annet et han laget som en hilsen fra LFC til Utøya-ofrene i 2011.

Jeg spør i stedet om noe annet, og han griper raskt sjansen. Tørker diskret bort noen tårer, og henger opp et banner han laget til kampen mot Tyrkia i 2005. Så overøser han oss med historier om både banneret og kampen. Peter Carney er glad i å prate, og det gjør at han er flink til å fortelle historier.

Vi har besøkt ham for å høre en spesiell.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mistet bevisstheten

Peter tar en pause i arbeidet med bannerne og fanene sine, og forteller oss sin historie fra Hillsborough.

Lett febersyk hadde han og noen kamerater kjørt til Hillsborough i Sheffield for å se semifinalen hvor Liverpool skulle møte Nottingham Forest i FA-cupen. Stadion ligger over to timers kjøring fra Liverpool, og det var mye trafikk.

Derfor ankom de fleste tett opp til avspark klokken 15. Mange hadde heller ikke kjøpt billetter ennå, og køene utenfor vokste. Politiet var redde for at det skulle bli bråk dersom kampen startet med så mange tilhengere fortsatt på utsiden, og bestemte seg for å åpne en tunnel som kun brukes som utgang, gate C.

– Jeg gikk gjennom tunnelen, det var en del dytting, og plutselig var jeg ute på tribunen. Da så jeg at folk lå oppå hverandre, og jeg skjønte at noe var galt. Jeg tenkte bare at jeg måtte komme meg ut.

Kampen varte bare i seks minutter før den ble avblåst. Trengselen var enorm, og folk ble presset mot metallgjerdene foran, andre falt om og ble tråkket på. Noen ble skvist inn i dem som sto foran, så hardt at de ikke lenger klarte å puste.

Det var nettopp det Peter opplevde. Peter som ti dager tidligere hadde fått vite at kona Tina var gravid, Peter som snart skulle fylle 30 og syntes livet var bra.

– Jeg forsøkte å holde meg på bena, og klarte å få vrengt meg rundt, med ryggen mot gjerdet og banen, men jeg kjente at jeg mistet oksygen, sier Peter og ser opp i taket mens han peker på strupen.

– Jeg la hodet bakover for å få luft, og det kjentes som om kroppen min fløt oppover. Det var dét kroppen min fortalte meg, det var det så ut som. Jeg så meg selv utenfra.

Så mistet han bevisstheten, panikken steg rundt ham og folk kjempet for å komme seg ut. Nede på banen ble reklameskilt brukket ned og brukt som bårer for å få skadde ut til ambulansene som var på vei fra sykehusene.

– Det nest e jeg husker er at jeg var ute, og Mick (Ward, en av kameratene) ristet meg i skulderen, og angivelig sa jeg til ham «ikke rør meg, jeg har vondt over hele kroppen».

Etter et kort sykebesøk reiste han hjem til kona. På radioen hørt de at 93 mennesker hadde mistet livet, enda skulle det bli tre til.

I ettertid er det kommet frem til at nærmere 3000 mennesker befant seg inne på et område beregnet for maksimalt 1.600.

Ingen varm velkomst for media 25 år etter

Tragedien utspant seg på hjemmebanen til Sheffield Wednesday. Semi-finalekampen skulle spilles på nøytral grunn, og valget falt på Hillsborough. Selv om tribunen har en over 100 år lang historie, og landskamper i både VM og EM har vært avholdt her. Likevel er det gjerne fra 15. april 1989 den assosieres med.

NRK reiste onsdag denne uken til Sheffield for å ta bilder av stadion. Den ligger en 10–15 minutters kjøretur utenfor bysentrum, og er oppgradert siden den fatale datoen for 25 år siden.

Inngangen Liverpool-supporterne gikk inn fra, heter «West Stand», og er inngangen for besøks-supporterne. For å komme dit må man gå inn via en liten vei som heter Leppings Lane, det står nesten uleselig på et skilt på en murbygning like ved.

Et tysk TV-team var også på plass for å filme. Men før noen av oss hadde krysset halvveis over den lille parkeringsplassen utenfor, gikk høyttaleranlegget på. En myndig stemme sa at de med tv-kameraer måtte fjerne seg, og gå utenfor den gule oppmerkingen. Vi var ikke velkomne.

Vi stoppet opp og så på hverandre, og dermed gjentok stemmen nok en gang at vi måtte fjerne oss. En skygge henger åpenbart over stadion en generasjon etter katastrofen.

Det var her ute Peter våknet til live, det var her 96 tilhengere gikk på sin aller siste fotballkamp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Høring

Familiene til dem som mistet livet har kjempet i årevis for en skikkelig gjennomgang. Mange av dem mener både politiet og Sheffield Wednesday kom seg for lett fra tragedien. De har fått mange offentlige unnskyldninger opp gjennom årene.

For bare noen uker siden startet det mange har ønsket seg – en fullstendig juridisk gjennomgang av alt som skjedde. Offer for offer.

Høringen foregår et stykke øst for Liverpool, i Warrington, og kommer til å holde på i mange måneder fremover.

Hensikten er å kartlegge nærmest minutt for minutt hva som skjedde med hver og en av de 96 ofrene. Det er mye følelser involvert, pårørende må nok en gang reise mentalt tilbake til den verste dagen i deres liv.

Nettopp derfor er kanskje årets markering for tragedien enda mer følelsesladd enn ellers. Flere NRK har snakket med underveis har understreket viktigheten av å trå varsomt i denne saken nå.

Det er ikke alle formuleringer som vil bli tatt like godt imot, og det evige spørsmålet om hvem som gjorde hva galt stilles på nytt og på nytt.

– Det er best å ikke snakke så mye om den høringen, tror Peter Carney.

Men han tror den vil ha mye å si for de etterlate, at det blir en slags milepæl.

– De får kjennskap til hvert sekund, hvert åndedrag som deres kjære tok. Disse juridiske greiene kommer til å ta mange år, det kan ennå ta 5–10 år til. Folk kommer til å si «35 år? Holder dere fortsatt på med det der?» Men det har folk sagt helt siden begynnelsen, «holder dere fortsatt på med det der? Har du ikke kommet over det ennå?» Du kommer deg ikke over det. Du kommer deg gjennom det, sier Peter og stirrer ut i luften.

Damen som ringte

Peter begynner å få litt dårlig tid. Han har bare lokalet frem til ettermiddagen, og vil gjerne både få fotografert bannerne, i tillegg skal han gjøre klart et nytt et til helgens kamp. Der skal det stå «Let’s win it for the 96 angels», «La oss vinne den for de 96 englene».

Jeg stopper ham igjen og minner ham på historien han begynte på for en stund siden, den om kvinnen som ringte ham, den hadde han ikke fortalte ferdig.

– Å ja? Det var en alenemor, hun hadde 5 små barn den gangen (i 1989). Hun kom til Anfield rett etter det hadde skjedd. Hun henvendte seg til vakten og sa hun ville donere barnetrygden for alle sammen til ofrene. Vi hadde ikke engang noen innsamlingsboks den gangen. Hun var det som ringte meg …

Og så blir han stille, og øynene blir fylt med tårer igjen. Jeg spør om det går bra, og det gjør det, sier han. Før han gjør det han har gjort flere ganger gjennom denne dagen, når det blir mye følelser involvert. Han begynner å snakke om bannerne sine, og planene han har for de nye han skal lage.

Kanskje det går an å få til noe med lyd i dem også? Slik at enda flere sanser trekkes med?

Det er ofte de triste historiene som hentes frem etter Hillsborough-tragedien. Men det finnes åpenbart også en del andre historier. De kan sette vel så mange følelser i sving. Verken de triste eller de gode historiene blir glemt i Liverpool.

Utenfor Anfield-stadion, der hvor minnetavlen med navne står, kommer stadig nye folk forbi. Noen henger opp fotball-skjerf, noen legger ned en blomst, noen stryker hånden over de inngraverte navnene.

Før de hever blikket for å se ordene over porten, ordene fra den gamle Broadway-sangen som har blitt til å bli et fotballhymne, ordene som har fått en ekstra sterk mening for Liverpool fotballklubb. Ordene som lyder «You’ll never walk alone» – du skal aldri gå alene.

• Les også: Liverpool ønsker ditt skjerf til Hillsborough-markering
• Les også: Dagen ingen i Liverpool glemmer